De kommer og tar oss!

Ikke veldig fornuftig.

BOK: Den berømte journalisten Fallaci skrev på seg en god porsjon hat og fire rettssaker med « Sinnet og stoltheten» i 2002. Boka var et voldsomt angrep på fundamentalistiske muslimer og unnfallenhet hos vestlige politikere. Når hun nå er tilbake, til tross for alvorlig sykdom, er det fordi hun vil oppsummere reaksjonene hun fikk. Og fordi, som hun skriver i forordet: «Sinnet og stoltheten har giftet seg og fått et robust lite barn: forakten. Forakten har økt refleksjonen og styrket fornuften.» Hun har mer av det samme på hjertet, med andre ord.

Heseblesende

Ladet med denne intense forakten for islam, som Fallaci mener styrker hennes refleksjonsevne, er det dermed bare å skyte i vei, i 277 heseblesende sider: «Europa er blitt en islamsk provins.» «Det syke Europa har solgt seg som et ludder til sultanene og kalifene.»

Sivilisasjonene støter hardt sammen i Fallacis fortelling, der linjene trekkes tilbake til Karl den store, til korstogene, til Konstantinopels fall i 1453. Alt er det samme, alt handler om blodig kamp mot muslimene, og den som ikke ser det, er en forræder.

Hun skyter til venstre og høyre, særlig til venstre, for det er venstresiden som har lagt til rette for islamiseringen av Europa. Ja, den «tillater seg å knulle med den mest voldelige og tilbakestående ideologien verden har sett» , forklarer forfatteren. Hoi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ønsket om integrasjon ser hun som et ledd i en stor konspirasjon som vil tvinge europeerne til å spise halalkjøtt og drikke appelsinjuice. (De drikker jo ikke engang musserende vin, disse muslimene, som hun påpeker.)

Fallaci finner dermed få lyspunkter, bortsett en lysende ideolog fra det høye nord: «Hør her,» skriver hun. «På disse sidene får jeg bare øye på en eneste helt: Den norske parlamentarikeren Hallgrim Berg.» (Berg var raskt ute med å gjengjelde respekten i norske aviser, det kunne vært morsomt å vite om det var før eller etter han leste følgende avsnitt: «Og herr Berg  ..  dro tilbake til sitt Norge, truet med å kaste enhver som minnet ham om Muhammed eller Europaparlamentet ned fra svabergene, og trakk seg tilbake til en fjellknaus der oppe ved Nordkinnhalvøyas fjorder.» )

Uredd?

Fallaci setter nok ord på manges frykt for det som er annerledes, der hun maner fram bilder av grønnkledde islamske galninger med krumsabel i munnen.

Også mange norske lesere vil antakelig kjenne den deilige, gysende følelsen av at det endelig er noen som tør å si det slik det er. Men selv de reddeste blant dem må nok riste på hodet når forfatteren mot slutten av boka går inn i en diskusjon om det var muslimene eller vi i Vesten som egentlig fant opp sorbetis.

For hva tenker Fallaci at denne boka skal føre til? Det er ingen tvil om at det er nødvendig å protestere mot Hizb-ut-Thahrirs fundamentale misforståelser, mot det usmaklige drapet på Theo van Gogh, mot selvmordsbombere og relativistiske antropologer som forsvarer retten til kjønnslemlestelse av jenter av respekt for andres tradisjoner.

Men man venter hele tida at Fallaci, i det minste for argumentasjonens skyld, skal nyansere, skrive inn en balansert avveining.

Si noen ord om at islam er mer enn gale fundamentalister. Men det er den verste løgnen av dem alle for Fallaci. Det finnes bare én variant av islam, og den er ond.

Dermed har denne apokalyptiske fortellingen bare ett håp(i tillegg til troen på Hallgrim Berg og en del amerikanere), og det er at islam kommer til å råtne. For islam er ei hengemyr, en pøl med vann som ikke rører seg ...

Martyrbål

Fallaci bærer mer ved til sitt eget martyrbål med sin siste bok, og foretrekker å stå alene og skrike til forsvar for sin sannhet. Hvis dette blir malen for kampskrifter for ei bedre framtid, blir det masete framover. Særlig fornuftig er det nok heller ikke.