Kommentar

De konservative i krise

De konservative kan ikke forsvare sine grunnverdier ved å omfavne reaksjonære nasjonalister på ytre høyre, skriver Einar Hagvaag.

YTRE HØYRE: Disse utgjør den største faren for Europas konservative. Geert Wilders, lederen for Frihetspartiet i Nederland, Matteo Salvini, lederen for Lega i Italia, Jörg Meuthen, lederen for Alternativ for Tyskland, og Marine Le Pen, lederen for Nasjonal Samling i Frankrike. De var samlet i Milano i Italia 18. mai av Salvini før valget til Europaparlamentet. Foto: Luca Bruno / AP / NTB Scanpix
YTRE HØYRE: Disse utgjør den største faren for Europas konservative. Geert Wilders, lederen for Frihetspartiet i Nederland, Matteo Salvini, lederen for Lega i Italia, Jörg Meuthen, lederen for Alternativ for Tyskland, og Marine Le Pen, lederen for Nasjonal Samling i Frankrike. De var samlet i Milano i Italia 18. mai av Salvini før valget til Europaparlamentet. Foto: Luca Bruno / AP / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

De ekte konservative partiene er i krise i Europa - og flere andre steder i verden. Mye er skrevet om sosialdemokratenes krise, men krisa er vel så alvorlig for de konservative. Framveksten av reaksjonære, autoritære og nasjonalistiske partier på ytre høyre fløy truer først og fremst med å undergrave og ødelegge de konservative partiene, utenfra så vel som innenfra. Ytre høyre, i sine ulike former, har noen steder vokst ut av de konservatives rekker, men ideologisk og politisk er ikke dette bare litt finsliping og spissing av konservatismen, det er et frontalt angrep mot de konservative verdiene.

I Storbritannia er det konservative Tory-partiet ødelagt innenfra av striden om medlemskap i EU og utenfra av presset fra Uavhengighetspartiet (UKIP) og så Brexit-partiet, begge ledet av Nigel Farage. De moderate og pragmatiske har tapt for de glødende EU-haterne. Et flertall av partimedlemmene er villige til å påføre økonomien «alvorlig skade» og å ofre unionen med Skottland, Wales og Nord-Irland for å oppnå «Brexit». Deres nye leder, Boris Johnson, sier: «Drit i forretningslivet!» Det er flammende nasjonalistisk nostalgi.

I Italia er de konservative nærmest utryddet. Det kristeligdemokratiske partiet (DC) gikk under, sammen med Sosialistpartiet (PSI), under avsløringene av korrupsjon i «Operasjon Reine Hender» på 1990-tallet, og med dette falt et pill råttent regime døpt «Tangentópolis». Inn kom Silvio Berlusconi og hans parti Heia Italia! og overtok både velgerne og korrupsjonen, men det var mer politisk klovneri og rotete enevelde enn konservatisme. Nå har Matteo Salvini, en fordums kommunistisk ungdomsleder, overtatt høyresida med det fremmedfiendtlige partiet Lega, som opprinnelig var et litt anarkistisk uavhengighetsparti for Nord-Italia og svært EU-vennlig. Lega har lekt med tanken på å gå ut av euro-samarbeidet. Nå krangler Salvini med EU om å bryte reglene for underskudd på statsbudsjettet på tross av Italias enorme gjeld. Og han lefler åpent med rasister.

I det grunnleggende konservative Frankrike ligger de konservative Republikanerne (LR) nede for telling etter stadige lederskifter og indre krangler, forbigått av både president Emmanuel Macrons mellomparti, Republikken på Marsj! (LRM), og Nasjonal Samling på ytre høyre. LR, arvtakerne etter gaullistene som har styrt republikken lengst etter siste verdenskrig, gjorde det bare litt bedre enn Sosialistpartiet (PS), som er i enda verre krise, i valget til Europaparlamentet i mai.

I Spania har det konservative Folkepartiet (PP) tapt for Sosialistpartiet (PSOE) i flere valg og nådd en historisk bunn. Det står nå i spagat. Lederen, Pablo Casado, har dratt partiet mange steg mot ytre høyre for å kapre velgere som lekker til Vox, men kjemper samtidig mot mellompartiet Ciudadanos (Cs) om å være størst på høyresida. Vox, et vaskeekte reaksjonært parti med røtter i PP, synes diktaturet under general Francisco Franco hadde mye for seg, feirer «La Reconquista», da kristne jagde ut muslimene, kjemper for tyrefekting og jakt og mot feministisk undertrykking og muslimer.

I Polen har Lov og Rettferdspartiet (PiS) lagt seg på en autoritær, ultra-katolsk nasjonalisme og prøver å undergrave rettsstaten, som er hellig for konservative. Noe liknende har skjedd i Ungarn, hvor Viktor Orbán og partiet Fidesz vil skape en «illiberal» stat med politisk grep over domstoler og presse og kringkasting. Partiet står for en fremmedfiendtlig etnisk-religiøs nasjonalisme bygd på «blod og jord». I Europaparlamentet har de to partiene skilt lag. Fidesz hører til de konservative i Europeisk Folkeparti (EPP), men er utestengt inntil videre, mens PiS tilhører Europeiske Konservative og Reformister (ECR) sammen med de britiske konservative. Lega i Italia og Nasjonal Samling i Frankrike tilhører den nye gruppa Identitet og Demokrati (ID).

Av de store landene i EU er det bare i Tyskland de konservative klarer seg nokså godt. Men kristeligdemokratene i CDU, og særlig det bayerske søsterpartiet CSU, har kjent presset fra Alternativ for Tyskland (AfD) på ytre høyre. Det har likevel ikke endret den konservative politikken i særlig grad. Men valget til Europaparlamentet var et kraftig tilbakeslag. Velmaktsdagene til forbundskansler Angela Merkel virker underlig fjerne.

De konservative i Europeisk Folkeparti (EPP) er fremdeles den største gruppa i Europaparlamentet. Men denne politiske familien er under angrep. Fordi de reaksjonære kreftene er så ulike fra land til land - de klarer jo aldri å samle seg i en naturstridig «nasjonalistenes internasjonale» - er det vanskelig å tenke seg en felles forsvarsstrategi. Men hvis de europeiske konservative vil forsvare sine grunnverdier, nytter det i alle fall ikke å løpe mot ytre høyre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.