RØR PÅ RØR: Tidligere statsminister i Frankrike, François Fillon, kunne trenge et langt studieopphold øst for Rhinen, hos forbundskansler Angela Merkel. Bildet er fra et besøk hos Merkel da han var statsminister i 2010. Foto: REUTERS / NTB Scanpix / Fabrizio Bensch
RØR PÅ RØR: Tidligere statsminister i Frankrike, François Fillon, kunne trenge et langt studieopphold øst for Rhinen, hos forbundskansler Angela Merkel. Bildet er fra et besøk hos Merkel da han var statsminister i 2010. Foto: REUTERS / NTB Scanpix / Fabrizio BenschVis mer

President-valget i Frankrike

De konservatives rør vest for Rhinen

Rhinen deler to høyst ulike politiske kulturer.

Kommentar

Rhinen deler ikke lenger Europa, ikke etter EU. Men sannelig skiller elva klart mellom to konservative stammer, den germanske og den galliske. «Outre Rhin» - «over Rhinen», sier man i Frankrike når man snakker om Tyskland, der så mangt er annerledes, ikke minst den politiske kulturen.

Hin søndag 20. november 2016 skulle de konservative på hver side av elva utpeke hver sine kandidater til henholdsvis forbundskansler og president. Innenfor Europa kunne det knapt foregå mer ulikt.

I Frankrike var det primærvalg i partiet Republikanerne (LR), hyllet som et demokratisk høydepunkt. Svært overraskende vant François Fillon. Han slo ut tidligere president Nicolas Sarkozy, som igjen ble sendt tilbake til sine private sysler, og tidligere statsminister Alain Juppé, som trakk seg tilbake som ordfører i Bordeaux.

Bakgrunnen var opprivende. Etter nederlaget for Sarkozy i president-valget i 2012 oppsto det borgerkrig i det konservative gaullistpartiet, som da het Unionen for en Folkelig Bevegelse (UMP). Fillon tapte den bitre kampen om å bli partileder mot Jean-François Copé. Men kampen fortsatte, med Juppé og Sarkozy på hver sin fløy, til Sarkozy gjenerobret partiet og fikk det omdøpt til Republikanerne (LR).

Så i primærvalget slo altså Fillon ut Copé, Sarkozy og Juppé. 20. november sto partiet samlet bak Fillon - enn så lenge. Fillon så ut til å være utpekt som neste president i Frankrike.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samme dag sto Angela Merkel fram på en enkel pressekonferanse. Hun stiller til valg som forbundskansler for fire nye år, kunngjorde hun. Ingen var overrasket.

Angela Merkel har ledet landet i snart 12 år som forbundskansler. Hun har ledet det kristelig-demokratiske partiet (CDU) i 16 år. I disse seksten åra har de franske konservative skiftet navn på partiet sitt tre ganger, fra Samling for Republikken (RPR) til Unionen for en Folkelig Bevegelse (UMP) til Republikanerne (LR), og hatt åtte partiledere etter hverandre.

Etter primærvalget har de franske konservative framført et patetisk, tragi-komisk drama i mange akter. Hovedpersonen Fillon, forkjemperen for god, gammeldags, katolsk moral i politikken ble knepet i nepotisme, avslørt av ingen andre enn den satiriske ukeavisa Le Canard Enchaîné («Den Lenkede And»). Han hadde brukt kona og to barn som parlamentariske rådgivere og gitt dem statlig lønn.

Velgerne kunne bare merke seg: Den reine og ranke Fillon hadde «skitne hender», han også, for både Sarkozy og Juppé har vært viklet inn i mange såkalte «affærer». Også denne helten viste seg som skurk.

Fillon hadde ikke gjort noe galt, sa han, og lovte å trekke seg om han ble siktet. Men så fikk han innkalling til avhør, og da skulle han ikke trekke seg likevel. Først hadde han anklaget de regjerende sosialistene for å stå bak avsløringene, i en sammensvergelse med journalister. Da han fikk varsel om avhør gikk en rasende Fillon til angrep på rettsvesenet. «Det er faktisk et politisk drap», sa han. Det hersker «nesten borgerkrig» i det politiske livet i Frankrike, påsto han videre.

Utsagnene falt mange konservative tungt for brystet. Det var også uhørte påstander fra en tidligere statsminister og fra en som sikter mot å bli Republikkens president.

Fillon hadde skapt kortvarig fred, nå var det full splid i partiet igjen, tre måneder etter primærvalget. Bare sju uker før president-valget forsøkte flere fløyer å presse ham til å trekke seg. Gamle motsetninger som har herjet høyresida i årtier, flammet opp igjen. Sarkozy, Juppé og andre høvdinger trakk i trådene. Febrilsk forsøkte mange å sy sammen en «Plan B» i siste liten.

Fillon ga seg ikke, uansett kniver i ryggen og medarbeidere i hopetall som forlot ham. En bevegelse mot likekjønnet ekteskap tillyste støttedemonstrasjon i Paris for sin katolske leder, med slagord mot rettsvesenet. Det ble for drøyt, og slagordene måtte fjernes. Men Fillon kom med harde utfall mot svik fra partifeller foran folkemassen: «De er rottene som forlater skuta under stormen», tordnet han. Det var hans urokkelige tilhengere som hadde samlet seg, og blant dem var det mange utfall mot journalister, dommere, Juppé og en påstått sammensvergelse.

Juppé, som hadde kommet på andre plass i primærvalget, var den mest naturlige til å overta. Men han stilte krav. Fillon måtte trekke seg og utpeke Juppé til å overta. Og alle fløyene i partiet måtte stille seg bak ham.

Fillon nektet imidlertid fortsatt å gi seg, koste hva det koste ville.

Omsider avklarte Alain Juppé fra rådhuset i Bordeaux den forvirrende maktkampen og nervekrigen, på formiddagen 6. mars.

- For meg er det for seint, sa Juppe.

Med alvorlig stemme og i sviende vendinger langet han ut mot Fillon, som med sin «besettelse» og «et forsvar bygd på en sammensvergelse og et såkalt politisk mord» hadde «ledet ham inn i ei blindgate».

- Når det gjelder oss, høyresida og midten, for ei sørpe! Dagen etter vårt primærvalg, da utfallet var uimotstridelig og uimotstridt, hadde François Fillon en bulevard foran seg, sa Juppé.

Det var harde ord fra vinbyen. Nå fantes ingen annen utvei. Fillon fikk rydde opp i sitt eget rot.

Seinere på dagen samlet den politiske komiteen i partiet seg i Paris. «Den politiske komiteen, etter et langt ordskifte, har fornyet tilliten til François Fillon enstemmig», leste presidenten i Senatet, Gérard Larcher, fra en skriftlig uttalelse på vegne av dem alle etter møtet. Det hørtes ut som en uttalelse etter et møte i Politbyrået i Sovjetunionen i Leonid Bresnjevs glansdager.

De burde ærlig ha sagt med tyskeren Martin Luther: «Her står vi og kan ikke annet.» Alle skjønte det likevel.

De konservative vest for Rhinen har langt fra samlet rekkene. På meningsmålingene har alt røret kostet dem stemmer. Bare 55 prosent av de velgerne som støttet ham i desember holder ennå fast ved Fillon. Like mange av de som har forlatt ham, går til Emmanuel Macron på midtbanen som til valgskulk, langt færre til ytre høyre og Marine Le Pen. For første gang kan de konservative bli slått ut i første valgomgang, et forferdelig dypt fall for ham som nesten var sikker på å bli president i november. Taper han, da er det duket for ny splid og kamp i partiet. De kunne trenge et langt studieopphold «over Rhinen».