SINTE MENN, SKAMFULLE KVINNER: «Rett overfor Sinnataggen, som på grunn av sinn umiskjennelige vrede er den mest fotograferte statuen i hele parken, står det ei lita jente. Hun er på samme alder som sinnataggen, men hun er ikke sint eller rasende. Hun har armene sørgelig ned til siden, og hun kikker ned på sitt eget bryst med triste øyne.»    Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
SINTE MENN, SKAMFULLE KVINNER: «Rett overfor Sinnataggen, som på grunn av sinn umiskjennelige vrede er den mest fotograferte statuen i hele parken, står det ei lita jente. Hun er på samme alder som sinnataggen, men hun er ikke sint eller rasende. Hun har armene sørgelig ned til siden, og hun kikker ned på sitt eget bryst med triste øyne.» Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

De krenkede

Utenforskapet kan ha ulike former, og menn og kvinner takler kanskje krenkelse på ulikt vis. Men de tilhører ofte samme gruppe.

Meninger

Opprør, ekstremisme, terror. Høyreekstremisme, anti-islamisme, ny-nazisme og voldelig islamisme. 22. juli, Paris og København var ulike hendelser, men har også åpenbare fellestrekk. Det var handlinger begått av sinte, unge menn, som til slutt kokte over. De ville ta igjen på de samfunnene som hadde stengt dem ute. I Vigelandsparken står det en statue de færreste legger merke til. Rett overfor Sinnataggen, som på grunn av sinn umiskjennelige vrede er den mest fotograferte statuen i hele parken, står det ei lita jente. Hun er på samme alder som sinnataggen, men hun er ikke sint eller rasende. Hun har armene sørgelig ned til siden, og hun kikker ned på sitt eget bryst med triste øyne.

I Vestens velferdsstater finnes det tilsvarende kvinner, som ikke er sinte, men som retter skammen og bekymringene innover mot seg selv. De opplever stress, belastning og sykdom, som i verste fall leder til uføretrygd, barnevern, spiseforstyrrelser og psykiske problemer. Mens sinne er en følelse som av natur er utoverrettet, der man legger skylden på noen andre, er psykisk stress og depresjon innoverrettet. Man legger skylden på seg selv, fordi man føler seg utilstrekkelig, og oppfattes som lat og ikke god nok.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utenforskapet kan ha ulike former, og menn og kvinner takler kanskje krenkelse på ulikt vis. Men de tilhører ofte samme gruppe. Noen kaller dem underklassen og andre mener de tilhører prekariatet. (Prekariat er en sammenblanding av ordet prekær, som betyr kritisk, og proletariat). Det er de som står utenfor arbeidslivet, de uføre, migranter, papirløse, skoletaperne, de som jobber i uregulerte jobber. Det er ikke først og fremst arbeiderklassen, som i Norge i dag tross alt har flere rettigheter og større kjøpekraft enn noen gang, og det er ikke innvandrerne, som gjennomsnittlig tar høyere utdanning enn nordmenn med samme bakgrunn, og det er ikke muslimene, hvor det store flertallet er like fredselskende og nestekjærlige som folk med andre livssyn. Men det er dem som står utenfor. De som ikke er en del av det produktive, vellykkede og økonomisk frie fellesskapet.


Den unge, sinte ekstremisten og jenta som ga opp før hun fikk fullført videregående fordi hun ikke hadde krefter til det blir møtt med samme reaksjon: Skjerp deg! Tilpass deg! Du bryter med våre verdier, og du bryter ned samfunnet. Politikere og storsamfunnet peker på latskap, grådighet, dumhet og innvandring som årsakene. Og med en sånn forståelse er det ikke rart at fornektelse og skammekrok i form av strengere innvandringspolitikk, færre sosiale ytelser og mindre støtte fra det offentlige framstår som de eneste botemidlene.
Etter de
grusomme terrorhandlingene i Paris slo vi alle ring om ytringsfriheten. Ytringer i alle sine former er nødvendige for å utfordre og avsløre makt, og det er nødvendig i et demokratisk samfunn. En konsekvens av dette er at vi må tåle krenkelse. Ingen ytringer kan forsvare drap, trusler og vold. Ser man grundig på ytringsfrihetens kår, er det likevel andre aspekter enn retten til å krenke som er vel så omfattende hindre: Kvinner og minoriteter blir hetset i så stor grad når de ytrer seg i mediene, at de holder ytringene sine tilbake, i mange land er analfabetisme så utbredt at politisk deltakelse kun er for noen få, medias ensretting og mindre dybdejournalistikk fører til en mindre kritisk presse og mange kommer aldri til orde fordi de ikke er godt nok integrert, ikke har oppholdstillatelse eller ikke har overskudd. Når storsamfunnet, med politikere fra både venstre og høyresiden, først reiser seg for å forsvare ytringsfriheten, er det likevel for å forsvare retten til dem som står trygt på innsiden til å krenke dem som står utenfor. Det er ikke galt, men det er ikke alltid klokt. Ikke fordi uttrykket er uanstendig eller uhøflig, slik Jonas Gahr Støre uttalte i forbindelse med karikaturene til Charlie Hebdo. Man må selvsagt tillate seg å være både frekk og direkte når man skal kritisere religion eller andre former for makt. Det er likevel avhengig av kontekst hvorvidt ytringen sparker oppover eller nedover. 

Når politikere, gjerne på høyresiden, hisser seg opp og skylder på innvandring, ikke-vestlige verdier og dårlige holdninger som årsaken til terror, skaper de dessverre bare hardere fronter og kanskje flere ekstremister. Når politikere, gjerne på venstresiden, hånler og snakker med forakt om unge gutter som mener svaret er høyreradikalisme og fremmedhat, gjør de også sitt til at frontene blir hardere. Den unge mannen som var så dust at han kalte en journalist fra TV2 for muslimjævel, var i noen dager like forhatt som islamistene som forfekter kamp mot de vantro. Det eksisterer en uvilje til å forstå hvordan hat og ekstremisme oppstår. Det mangler vilje til å gå inn i og se på den virkeligheten de lever i — til å forstå hvordan den posisjonen man har i samfunnet også preger ens virkelighetsoppfatning og ens politiske verdensbilde. Akkurat som om man har glemt lærdommen fra barneskolen om at den mest utagerende gutten i klassen var han som hadde problemer hjemme. Mobbing og utestenging ville neppe blitt foreslått som en kilde til konstruktiv forandring av skolens BUP-tjeneste. Tilsvarende ville man ikke sagt til jenta i Vigelandsparken, kanskje med utrygg familiebakgrunn og stadig minkende tro på seg selv, at hun måtte skjerpe seg og ta seg sammen. 
Jeg blir
ofte beskyldt for å ønske alle ubehageligheter vekk og «at alle bare skal være venner». Men jeg tror ikke på et samfunn uten konflikt. Jeg tror det verken er mulig eller ønskelig. Ulike gruppers opplevelse av krenkelse og den kampen om anerkjennelse det har ført til har også ført til positive, sosiale endringer. Dette er bakgrunnen for at mange grupper historisk sett har blitt inkludert i samfunnet. Arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen og borgerrettsbevegelsen har alle hatt sitt utspring i utenforskap, men de har alle klart å skape konstruktiv, organisert motmakt. De har også stått sammen i sterke fellesskap, og dermed sluppet opplevelsen av at de står alene mot resten av samfunnet. Resultatet har vært fulle rettigheter og anerkjennelse på lik linje med resten av befolkningen.

Det er fortsatt drakamper og konflikter mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i det norske samfunnet. Likevel, med trepartssamarbeid og en godt organisert fagbevegelse utgjør de som i dag er i fast arbeid en betydelig større motmakt enn det de som står utenfor. En særlig illustrerende historie er denne: En gang for lenge siden (var det under Stoltenberg 1-regjeringa?) ble det foreslått å øke bensinavgifta. Da stilte yrkessjåførene opp med alle sine muskler og hestekrefter utenfor Stortinget, og ifølge dem som var der, lukta det angst i salen. Det ble selvsagt ingen økning. Men hva hvis de uføre hadde stått rundt stortinget på samme måte, hva hadde skjedd da? Hva skulle de ha stilt opp med? Skulle de ha nekta å ta imot trygden? 
Hvis man
skal diagnostisere det enorme sinnet eller den opplevde håpløsheten blant det noen vil kalle underklassen, må man kanskje også skjønne forskjellen på politisk makt og avmakt. Hvis man står utenfor og i avmakt, er det ikke vanskelig å forstå at man blir sint og deprimert. Det er derfor avgjørende at vi får mer kunnskap om den virkeligheten de lever i, hvordan vi kan inkludere og gå i dialog. Alternativer er mer utenforskap som får alvorlige konsekvenser for de som står utenfor og for samfunnet som helhet. Ifølge ulikhetsforskerne er det de økonomiske forskjellene, arbeidsløshet og utrygge jobber som skaper konflikt og utenforskap. Et samfunn uten store forskjeller er et samfunn med harmoni, bedre helse og lykkeligere innbyggere. Så det betyr at politikerne på høyresiden må innse at deregulering av arbeidslivet, en svekket velferdsstat og mindre til de som har minst fra før, kanskje ikke er en så god idé? Åpenbart! Og kanskje må vi på venstresiden være rausere, mer inkluderende og mer lyttende, uten å tro at vi alltid har det eneste og beste svaret.

Teksten var først publisert på det feministiske bloggkolektivet Maddam.no