INTIMITETSTYRANNI: Filosofen Robert Pfaller er kritisk til at vi ikke lenger får si at Pippi Langstrømpes far var negerkonge. Et slikt forbud er ikke frigjørende, men et intimitetstyranni, mener han.
 (NTB-arkivfoto)
INTIMITETSTYRANNI: Filosofen Robert Pfaller er kritisk til at vi ikke lenger får si at Pippi Langstrømpes far var negerkonge. Et slikt forbud er ikke frigjørende, men et intimitetstyranni, mener han. (NTB-arkivfoto)Vis mer

De krenkedes diktatur

Vi heiser flagget rent, grått og nøytralt - over et land og et folk som ikke tåler motsigelser, og som bare kjenner én dagsorden.

Debattinnlegg

Den østerrikske filosofen Robert Pfaller har nettopp vært i Norge og holdt foredrag på en konferanse om frihet i regi av Universitetet i Oslo. Under sitt besøk uttalte han seg blant annet kritisk til at vi ikke lenger får si at Pippi Langstrømpes far var negerkonge. Et slikt forbud er ikke frigjørende verken for afrikanere eller oss, hevdet han. For når folks private irritasjoner over ord og uttrykk får lov til å diktere lovgivningen på denne måten, ja, så representerer det en form for intimitetstyranni som faktisk virker begrensende på friheten. Vi umyndiggjøres og fratas muligheten til selv å utvikle strategier for å hanskes med ubehag. Svaret på krenkelser er ikke alltid lover, forbud og statlige inngripen, sa han, men for eksempel det å anvende humor.

Ja, vel. Det er greit for ham å si, som selv tydeligvis har humor. Men hva med den store gruppen humor- og humørløse mennesker her i landet, som hver dag utsettes for krenkelser i viser, litteratur, munnhell, teater, film og medier? Hva vil Pfaller at de skal stille opp med? Forstår ikke filosofen hvor krenkende hans innspill er? Jeg går ut ifra at noen snart griper inn og får satt en stopper for slikt, før han får gjort mer skade.

Det kan gjøres på en enkel og skånsom måte. Slik det for eksempel ble gjort for et par uker siden, da hottentottklubben i Sørholtet barnehage i Ullensaker måtte skifte navn, og barna ikke lenger fikk lov til å synge Torbjørn Egners vise om Vesle Hoa. Da kan Pfaller fortsatt skrive og si hva han mener, bare han velger seg andre ord. Vi kan jo fremdeles hygge oss med Egners vise, så lenge vi nynner på noen av ordene i stedet for å synge dem. Og skulle noen av oss likevel ha behov for å synge den gamle versjonen, ja, så kan ingen nekte oss det, så lenge vi gjør det i privat regi med vinduene lukket og en voksen ressursperson til stede, som kan toveiskommunisere med barna på barnas egne premisser om sangens krenkende innhold.

Tar vi slike forholdsregler framover blir livet lettere både for barna og oss voksne. Tenk hva vi gjør med våre små ved å eksponere dem for eventyr som er fulle av lytehumor, reaksjonære kjønnsroller og mobbing av minoriteter! I barnehagen hører de kanskje eventyret om mannen som ikke kunne stelle heime. Så kommer de hjem og får de vite at det er pappa som har laget middagen. Er det rart likestillingen stopper opp og spiseforstyrrelsene florerer? En dag hører barna eventyret om de tre mostrene, og får se Kittelsens tegning av hun som var så tykk at hun ikke kom inn gjennom døra. Og hvem er det som kommer og henter dem den dagen? Jo, en overvektig bestemor med dårlig selvbilde og kols.

Er det rart unger får adferdsvansker og voksne et problematisk forhold til sin egen kropp? En kveld leser far om Askepott for sønnen, som lar seg rive med i skildringen av den onde stemoren, som mishandler stebarnet sitt uten at noen i nærmiljøet sender så mye som en bekymringsmelding. Men om natten får han mareritt, og hvem er det da som står der og skal trøste han? Hans egen stemor! Kanskje ikke så rart at barn får søvnsproblemer og stemødre sliter med høyt sykefravær på grunn av mangelen på en positiv rollemodell?

Vi trenger ikke forby eventyrene. De må bare skrives om. Vi bør gå gjennom all litteratur som inneholder ting vi ikke liker, og fikse og forkorte litt her og der. Gjøres det av folk som har erfaring med den slags, er det ikke engang sikkert at noen vil merke det. I 1941 ble fire sider av romanen «Alberte» av Cora Sandel fjernet på grunn av krenkende beskrivelser av tyskerne. Dette ble oppdaget først i 1997. Så proft kan det gjøres. Men det er ikke bare i viser og litteratur vi har en jobb å gjøre. Skal vi ta ondet ved roten må vi gå til språket selv.

Friedrich Nietzsche sier: «Hvert ord er en fordom». Det viser hvor viktig dette arbeidet er. Ordenes historie er en orgie i ukorrekte holdninger. De er blitt til under forhold vi ikke har hatt kontroll over, og er derfor trojanske hester som fortiden har sendt oss for å angripe oss innenfra. Ta for eksempel ordet pøbel. Det er avledet av det latinske ordet «populus», som betyr «folk». Å sammenlikne folk med pøbler hadde vært forbudt i dag, og rammer ikke bare en folkegruppe, men oss alle. Det finnes bare én medisin mot slikt. Ethvert ord noen kan bli krenket av, må forbys! Og finner vi ingen som kan erstatte dem, ja, så finner vi på noen nye.

Og når vi så endelig har renset opp, og kjørt hele vår kollektive hukommelse på søpla, skal vi ta det norske flagget, rive kristenkorset ut av det og heise det rent og... nei, rødt er en farge, og farger betyr noe. De kan forføre oss. Altså, da heiser vi flagget rent, grått og nøytralt - over et land og et folk som ikke tåler motsigelser, og som bare kjenner én dagsorden. Den som gjelder for dagen i dag. Og skulle Pfaller eller noen andre prøve å motsette seg dette, for eksempel ved hjelp av ironi. Ja, så skal vi nok sørge for at det finnes et ombud som kan ta seg av dem.

KOMMENTARFELTET BLE DEBATTLEDET AV JAN-ERIK SMILDEN

Lik Dagbladet Meninger på Facebook