BARNA PÅ BASTØY: Riksadvokat Bernhard Getz mente i 1896 at forsømte barn skulle sendes til korreksjon, og det onde dras opp med roten. Fortsatt kan det virke som om «kriminelle» barn selv må løse problemet med sin feilslåtte oppdragelse, mener kronikkforfatteren. Bilde fra filmen «Kongen av Bastøy».Foto: Agnete Brun/Euforia Film
BARNA PÅ BASTØY: Riksadvokat Bernhard Getz mente i 1896 at forsømte barn skulle sendes til korreksjon, og det onde dras opp med roten. Fortsatt kan det virke som om «kriminelle» barn selv må løse problemet med sin feilslåtte oppdragelse, mener kronikkforfatteren. Bilde fra filmen «Kongen av Bastøy».Foto: Agnete Brun/Euforia FilmVis mer

De kriminelle barna

OMSORGSSVIKT: Lovarbeid innen barnevern har hatt en overdreven treghet. Fremdeles er barna og framtidas voksne ofre.

FILMEN «Kongen av Bastøy» illustrerer en brutal virkelighet for guttebarn i den norske stats omsorg. Vår moralske indignasjon over tidligere tiders feilslåtte politikk har ingen funksjon i seg selv, men den bør kunne vekke oss opp når vi i dag kan sies å begå de samme feilene. Dog i en moderne og mindre omfattende innpakning.

Rundt juletider for 103 år siden ble boken «Under loven» utgitt under pseudonymet Mikael Stolpe. Det førte til den største skandalen i barnevernets historie. Loven, som boken siktet til, var «Lov om behandling af forsømte børn». Dagens barnevern har utviklet seg svært mye siden innføringen i 1896, men vi har fortsatt barnevernsinstitusjoner som ikke kan sies å verne om barn. De som har ansvar for loven disse barna lever under, har også ansvaret for deres dårlige behandling. Dette ansvaret lå hos Stortinget for over hundre år siden, og det er slik den dag i dag.

VERGERÅDSLOVEN, som den også ble kalt, ble vedtatt i 1896. Lovarbeidet ble innledet som et ledd i en større strafferettsreform ledet av riksadvokat Bernhard Getz.

Getz var beundret i sin tid, og hans gode og velbegrunnede lovutkast blendet mange fra å se skyggesidene av hva som ble gjort. Francis Hagerups omtale av Getz' lovutkast i 1892 antyder det eksperimentelle ved å innføre en innovativ lov uten helt å kunne ane konsekvensene av den. Hagerup var venn av Getz, kriminalist og statsminister da loven ble vedtatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hagerup beroliget seg selv ved å notere at verken jurister, pedagoger eller leger hadde kommet med noen særlige innvendinger mot forslaget.

FOR Å FÅ IGJENNOM loven i 1896 måtte man alliere seg med skolefolket på venstresiden. Dette medførte en omgjøring av hans opprinnelige rene kriminalistiske lovforslag. Det endret aldri skjellettet og den synlige kriminalistiske arv bak Getz' arbeid. Barn som var i ferd med å bli moralsk forsømt, skulle kunne sendes til korreksjon. På denne måten ville man fjerne den økende trussel mot de siviliserende krefter og komme kriminaliteten til livs.

Det onde skulle dras opp med roten.

Bastøy var det beste virkemiddel for å kurere avvikende barn. Institusjonen skulle fungere som en moralhygienisk anstalt, og korrigere det forsømte barn gjennom en normaliseringsdannelse der Gud, skole og arbeid skulle forenes på en måte som skapte disiplinerte samfunnsborgere. Barna skulle «dannes» på nytt og ikke bli en byrde for samfunnet.

DEN FØRSTE STORE kritiske gjennomgangen av Vergerådsloven kom da Bjørn Evje, en lærer ved Bastøy skolehjem, utga boken «Under loven» under pseudonymet Stolpe. Boken beskrev hvordan disiplinen og korreksjonen var svært brutal på skolehjemmene. Evje hevdet at barn ble fengslet uten dom, slått til blods, ikke fikk mat og ikke fikk klær. Boken skapte oppstyr, og angivelig med god grunn. Stortinget opprettet Skolehjemskomiteen. Den kom med sin Stortingsinnstilling i 1909, og ga et uttrykk for at forholdene på skolehjemmene var under enhver kritikk.

SKANDALEN MEDFØRTE ingen systemendring innen norsk barnevern. Lovgiverne forholdt seg passive. Selv om det nå var dokumentert ettertrykkelig gjennom overbevisende vitneavhør at barna ble utsatt for en overdreven disiplinering og vold, så gjorde lovgiveren ingenting. Myndighetene visste at noe måtte gjøres, men forholdt seg passive til datidens største sosialpolitiske eksperiment.

Det neste store opprøret var på Bastøy i 1915. Dette er nok mer filmatisk interessant på grunn av myndighetenes vanvittige militære intervenering. Motstanderen til det norske militære var gutter. Avisene skrev om «Krig på Bastøy». Lovgiver gjorde fortsatt ingenting med den åpenbare misnøyen mot behandlingen av guttene. Det skulle gå nesten førti år før denne loven ble erstattet — i 1953. Da fikk Norge sin første Lov om barnevern.

DEN NESTE LOVEN av 1953 ble også svært kritisert på et tidlig tidspunkt. Barnets, og til dels familiens, manglende rettssikkerhet ble ettertrykkelig påvist. På slutten av 60-tallet startet en lovendringsprosess som ikke fant sitt endelige uttrykk før på begynnelsen av 90-tallet i Lov om sosiale tjenester og Lov om barnevern.

Lovarbeid innen barnevern har med andre ord hatt en overdreven treghet over seg, og de som er ofrene er barn og den fremtidige generasjonen voksne. De valg man tar i dag, sender med andre ord et ekko langt inn i framtiden. Dette er noe vi burde ha lært av barnevernshistorien, men her er det en åpenbar uvillighet blant politikere. Selv i dag, når ekkoene fortsatt gjaller, kan vi observere denne unødvendige treghet.

FOR EKSEMPEL har det vært mye omtale i høst av såkalte barnevernsbarn som barneranere i Kristiansand. Dette er angivelig kriminelle barn som er underlagt et offentlig omsorgsansvar. Barn er blitt kriminalisert og portrettert nærmest som ondskapsfulle i media. Dette til tross for at man burde vite i dag at det handler om barn med et stort behov for veiledning og omsorg.

Institusjoner som tillater at barn gjentar sine kriminelle handlinger er åpenbart drevet feil. Ansvaret er først og fremst politisk, men også faglig. Barn som bor på institusjon drevet av staten har et særlig krav på å få fjernet enhver trussel mot sin helse og utvikling. Når da fjorten og femten år gamle gutter blir omtalt som kriminelle og må møte i retten når de angivelig stjeler penger for å betale narkogjeld, utgjør dette en feig og feilaktig forskyvning av ansvar over på barnet, og en fraskrivelse av den statlige omsorgsdoktrinen.

SELV OM DISSE BARNA har påført andre smerte, kan ikke fellesskapet klandre dem moralsk som voksne når de begår lovbrudd. Ved å gjøre det, kan det nærmest virke som at barna selv må løse problemet med sin feilslåtte oppdragelse. Dette blir særlig et problem når det offentlige har omsorgen. Barn i dag har et sterkt rettighetsvern som påkrever handlekraft.

Inntil man får en aktiv, hvileløs politisk ledelse, vil institusjonsbarn potensielt være fanget «under loven».