Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

De kriminelles straff

Ja, så er det her igjen. Forslaget om å senke den magiske grensen for kriminell lavalder fra 15 til 14 år har dukket opp igjen, dette gamle slitte standpunktet der logikk og kritisk refleksjon glimrer med sitt fravær. Torbjørn Røe Isaksen viser med dette at Unge Høyre ikke har noen viktige politiske saker for tiden. Utspillet hans i Dagbladet på søndag minner mer om en agurknyhet eller om en kamuflert flørting til den kommende debatten om kriminalmeldingen som kommer nå til våren. Uansett grunn er dette et flaut og skammelig politisk standpunkt i 2008.

Både advokat Jon Christian Elden og Justisminister Knut Storberget gir i samme oppslag utrykk for oppriktig å ville hjelpe og peker på lovverk og sunne standpunkter om at også barn må kunne stå til ansvar for sine handlinger. Barnevernloven er loven som regulere sanksjoner mot denne gruppen. Viktig da at Stortinget gir flere midler til barnevernet, slik at de står rustet til å hjelpe disse unge lovbryterne. De må bygge flere ungdomshjem, ruste opp skolene, bygge ut fritidsklubber og aktiviteter for de unge. En må ha tilbud som de unge kan føle seg hjemme i, ikke prosjekter som bare skal måle noe eller er tidsbegrenset. Vi kjenner til hva som virker, det er ikke behov for flere prosjekter eller kriseløsninger.

Barnevernet skal ha både midler og ressurser til å følge opp både i skolen og i hjemmet. Gir ikke det resultatet har vi ungdomsinstitusjoner og andre lette tvangsmidler for å rettlede og støtte den unge. Kommunene kan få øremerkede midler fra Stortinget i tillegg til de midler de selv bevilger. Slik at kommunenes bevilgning økes hvert år med konsumprisindeksen. Slik at kommunene ikke skal kunne bruke midlene fra Stortinget uten at de selv yter noe. Siden Isaksen er så opptatt av ansvar, må nettopp et slik krav til kommunene være riktig i hans øyne.

De unge lovbryterne under 15 år bør selvfølgelig bli konfrontert med sine handlinger. Møte de fornærmede, skrive en stil om hendelsen sett med den fornærmedes syn. Veiledning og samtaler med en voksen ansvarlig person som gir støtte og stiller kritiske spørsmål.

Her kunne jeg stoppet hele refleksjonen men gjør ikke det. Hvorfor ikke det da? Det har seg nemlig slik at mer en 60 % av de som får ubetinget fengselsstraff kommer tilbake til fengslet. Jeg har selv 14 dommer og er i dag 51 år gammel. Jeg vokste opp med den kriminelle lavalderen på 14 år. Den virket svært dårlig på meg, og også på de andre jeg hadde som kamerater og venner i den tiden. I dag er jeg et vel fungerende menneske, med egen bolig og fast jobb. Selv om det selvfølgelig har vært tøft å bryte med det gamle og få avmakten ut av kroppen. Fengslet den gangen som nå var og er en forbryteranstalt, til tross for programmer, urinprøver, progresjon i soningen og avmakt fra morgen til kveld.

De som har sitt arbeid i fengslet gjør så godt de kan, med knappe midler, tåkelagte politiske svermerier, tomme festtaler og hele tiden krav på sikkerhet og mer sikkerhet. Skulle fengslet bli det stedet der en hjalp lovbrytere på rett vei, måtte man fordoblet antallet betjenter. For dagens fengsel presser den innsattes integritet på en måte som grenser til etiske brudd og mangel på adekvat hjelp. De innsatte blir presset eller «lokket» til å delta i programmer som er mer tilrettelagt for de ansatte en de innsatte. Der ufaglærte driver gruppeterapi for mennesker i krise. Slike prosesser krever faglærte og dugelige gruppeterapeuter, men de innsatte blir ledet av betjenter som ikke har denne kunnskapen inne. Da blir prosessen til nye verkende sår på sjelen og gir en bitter følelse av avmakt. Det er brudd på prinsipper for all terapi. Den innsatte skal kunne snakke i trygge omgivelser, vissheten om hjelp skal være der hele tiden og en forventet progresjon i terapien og soningen må være til stede. I gruppen kan det sitte personer en har noe uoppgjort med, andre er med bare for å få pizza siste dagen. Kommer et behov for å ha noen å snakke med eller en hånd å holde i, vil en oppleve at det ikke er så lett – på natten og kvelden, som ofte er da kriser blir nære og skremmende, er du alltid alene på cella.

Progresjonen i soningen blir ofte brått utvidet til å gjelde tidligere soninger, og dommen du nå soner og det terapiløftet du venter på, blir naturlig nok til en nedtur. Som alle andre ting under soningen. Resultatet er ofte en større fortvilelse eller sorg en det man hadde fra før.

Når dagen for endt soning opprenner svikter det offentlige med fravær av bolig, arbeid eller annen sysselsetting. Alene og uten nettverk skal man nå bygge opp et nytt liv. Programmene har ført til en bevissthet om hvor ille det egentlig er og hvor fjernt unna hjelp og tiltak ligger.

Slike forhold er det Røe Isaksen vil sende de unge lovbrytere til, så de skal lære å bli snille. Ja, da sier altså statistikken at mer en 60 % av dem skal komme tilbake mer en 5 ganger.

Det å ha mennesker i fengsel er dyrt ikke bare for samfunnet. Den domfelte har familie som lider og den domfelte selv har det heller ikke bra. Selv om den domfelte skal ha straff, blir han påført større skader på sikt en det straffen i seg selv skulle gi. Tapene blir store, større en hensiktene med straffen: Liten eller ingen yrkeserfaring, rusproblemer, ingen bolig, dårlig forhold til familien, stor gjeld og lite eller ikke noe nettverk. Dette er det vår kjære Høyrepolitiker Røe Isaksen vil ha som reaksjon på barns lovbrudd. Samfunnet må betale for soning, for livsopphold på sosialen og midlertidig kommunal bolig på ca. 11-12 tusen i måneden.

Hadde den unge fått hjelp ville han i stede kunne vært med på å betale skatt, produsere noe og vært en ressurs for samfunnet. Ikke rart jeg synes Røe Isaksen mangler refleksjoner og tiltak som er til nytte for samfunnet. Nei, Røe Isaksen: Gå hjem og gjør leksen din, svermerier hører FrP til.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media