Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer

Tilbakeblikk på AIDS-krisen:

De kunne ikke vite om de ville bli utslettet. Nå kommer to tilbakeblikk på AIDS-epidemien

Både teaterforestillingen og kinofilmen virker spesielt relevante etter at den verste krisen er over.

Kommentar

Denne våren blir det to anledninger til å heve det kulturelle blikket og se ganske nøyaktig tredve år tilbake i tid; å løfte hodet fra smarttelefonen og gå inn i universer med stoffrike herredresser og telefonledninger i lange korketrekkere. Jo, og der titusener av unge menn døde av AIDS. Nationaltheatrets oppsetning av Tony Kushners klassiker «Engler i Amerika» får terningkast seks i dagens Dagbladet. Og snart kommer franske Robin Campillos «120 slag i minuttet» på kino, en spillefilm som fanger stemningen fra tiden da Campillo selv var AIDS-aktivist på åttitallet. Så det er bare å se, og tenke etter: Hvilke perspektiver er det «Engler i Amerika» og «120 slag i minuttet» kan gi på AIDS-krisen så lenge etterpå?

«Angels in America» består av to deler der den første hadde premiere i New York i 1993, mens epidemien raste. Den er skrevet med følbart sinne, mot et USA generelt og Reagan-administrasjonen spesielt, som distanserte seg og vegret seg for å ta i problemet mens unge liv ble klippet over. Men om det hadde vært alt, ville stykket neppe truffet så godt fremdeles. «Engler i Amerika» opererer også på et både mer intimt og et mer grandiost plan. Skuespillet er et studium i relasjoner, som når jødiske Louis forlater kjæresten Prior når sistnevnte blir smittet, og sporenstreks kaster seg i armene på den mormonske Joe, som fremdeles er innkapslet i skapet. Men Louis insisterer på at det at han svikter, ikke betyr at han slutter å elske, og vender og vrir på definisjoner av kjærlighet for å få sin egen teori til å gå opp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I det hele tatt forsøker mange av personene i «Engler i Amerika» å anvende forskjellige moralske og religiøse systemer på det som skjer, med både komisk og tragisk effekt. En av dem som finner sin egen både ubehagelige og gjenkjennelige måte å gjøre det på, er toppadvokaten Roy Cohn, som i det lengste nekter for sin egen legning og sykdom, slåss frenetisk for å øke sin status i verden som om han slett ikke er på vei til å forlate den. Cohn jekker seg opp over andre ved å bruke de triks og skjellsord han måtte ha til rådighet – for eksempel den andres plass i en etnisk eller seksuell minoritet.

I motsetning til de andre i skuespillet var Cohn en virkelig person. Før han ble spist opp av AIDS, var han en av de viktigste mentorene til Donald Trump, og den pirayaaktige opptattheten av hvem som står over eller under andre i makt og posisjon, synes å ha hoppet ned av sidene i «Engler i Amerika» og inn i nyhetsbildet. Men heller ikke Cohns system hjelper ham. Snarere øker følelsen av oppløsning og undergang, av at gamle lovmessigheter ikke lenger virker og at det er høyst usikkert hva som kommer til å erstatte dem.

Den franske regissøren Robin Campillo har det til felles med Tony Kushner at de begge den gang var redde, unge, homofile menn som gikk inn i aktivistorgansisasjonen Act Up, riktignok på hver sin side av Atlanteren. Det er denne organisasjonen som står sentralt i Campillos film, der han skaper et portrett av fellesskap, men også av harde debatter og høyrøstet krangling. Medlemmene er uenige om hvordan de skal gå frem, hvor dramatiske og provoserende aksjonene deres bør være for å rokke franskmennene ut av en apati som for de syke og døende fremstår som uutholdelig, utilgivelig.

Historien handler slik ikke bare om AIDS-krisen, men om aktivisme som sådan, om makt og avmakt, om hvordan man skal få kontakt med andre fra isolasjonen av en epidemi som ingen vil ta i. Hvis «Engler i Amerika» er mer av en filosofisk og metafysisk fantasi om hvordan man forholder seg til en sykdom som rammer brutalt og tilsynelatende vilkårlig, er «120 slag i minuttet» mer orientert mot det konkrete, frustrerende, muttere-og-skruer-arbeidet med å få noe politisk til å skje. Begge bærer imidlertid preg av å være fortalt ut fra en situasjon der de homofile miljøene ikke ante hva som ville skje, om epidemien ville fortsette å utslette dem, og om omgivelsene ville fortsette å snu seg vekk og sky de syke.

Men begge verkene representerer også dypdykk som egentlig kan komme først når nyhetssakene er lest, når selve hendelsesforløpet er etablert. Det er betegnende at kritikeren Daniel Mendelsohn beskriver New Yorks første møte med «Engler i Amerika» som elektrisk, preget av takknemlighet over at noen kunne komme med et så velformulert angrep på et distansert establishment, samtidig som han mange år senere kan gjøre skuespillet til gjenstand for en grundig analyse som er både kritisk og anerkjennende.

Når det ikke lenger er så om å gjøre å få verden til å erkjenne hva som faktisk skjer, kan publikums oppmerksomhet for fullt vende seg mot det overordnede eller underliggende; en homofil jødes moralske krise; en aktivistgruppes indre motsetninger, uten at det akutte kaster lange skygger over gressplenen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook