De langvarige borgerkrigene

BORGERKRIGER UTGJØR et enormt sosialt problem. I tillegg til at tusenvis av mennesker blir drept i direkte krigshandlinger hvert år, har borgerkriger en rekke ringvirkninger i form av flyktninger, spredning av epidemiske sykdommer, fristeder for ekstremt voldelige politiske grupper, lav vekst fordi ingen våger å investere i aktuelle eller potensielle konfliktområder, politisk ustabilitet i naboland, og stor fare for nye konflikter selv mange år etter en fredsslutning. I motsetning til kriger mellom stater varer borgerkriger gjerne i årevis. Bekjempelse av borgerkrig bør stå høyt på det internasjonale samfunnets dagsorden. Figuren viser at andelen land med borgerkrig økte jevnt fram til slutten av den kalde krigen. Etter at supermaktene fra 1989 sluttet å gi støtte til parter i konflikt sank denne andelen fra 18% til rundt 12% av alle land. Figuren viser imidlertid også at andelen land med nye borgerkriger har vært ganske konstant. Økningen i antall borgerkriger på 1970- og 80-tallet skyldtes altså at de var vanskelig å få avsluttet. Nedgangen på 1990-tallet skyldtes på samme måte at en rekke konflikter tok slutt, ikke at det var noen nedgang i antallet nye konflikter. I de aller siste årene kan det imidlertid se ut til at tallet på nye konflikter også synker.

DETTER VISER hvor viktig det er å bidra til å avslutte borgerkriger. Men under hvilke betingelser er borgerkriger spesielt lange og under hvilke blir de avsluttet? I mai-nummeret av Journal of Peace Research blir dette diskutert av en rekke ledende forskere på dette området. Det er mange forskjellige årsaker til at borgerkriger bryter ut, og man kan ikke identifisere noen enkel oppskrift på hvordan de blir avsluttet. Forskere kan imidlertid identifisere noen hovedtyper av konflikter og gi noen anvisninger på hva som kan bidra til å bilegge disse konfliktene. Å holde i gang en militær organisasjon med evne til å forsvare seg mot en regjeringshær krever store ressurser. Opprørsgrupper kan bare fortsette motstanden så lenge det finnes tilgang til finansiering. Denne finansieringen må nødvendigvis skje utenfor de kanalene som er kontrollert av staten. Under den kalde krigen var supermaktene viktige bidragsytere. Senere har smugling og eksport av verdifulle råvarer blitt viktigere, for eksempel edelstener i Kongo og kokain i Colombia. Bidrag fra emigranter til Vesten med samme etniske eller politiske bakgrunn har også vært viktige i konflikter som den i Nord-Irland. I noen konflikter kan krigføringen bli så lønnsom for opprørsgruppen at krigen blir et mål i seg selv. Andre opprørsgrupper har tilstrekkelig støtte i lokalbefolkningen til å kunne det holde det gående uten store inntekter fra utlandet. Dette gjelder særlig der hvor det er en konflikt mellom befolkningsgrupper som har bodd i et område i lang tid og nyinnflyttede som med støtte fra sentralmyndighetene får tilgang til land og ressurser i dette området. Sri Lanka er et eksempel på en slik konflikt. Utover finansieringsmulighetene ser ikke opprørsgruppenes motivasjon ut til å ha noen klar betydning for konfliktenes varighet. Det er ikke slik at konflikter alltid er spesielt lange der hvor en total omveltning av styreformen står på spill eller det er kamp om kontrollen over en spesielt rik stat. Kupp, revolusjoner og kolonikriger er som oftest kortvarige. Demokratier har like lange kriger som ikke-demokratier.

KRIGENE SER UT TIL å vare lengre desto fattigere landene er. Dette skyldes til dels at statsapparatet i fattige land er svakt. Afrikanske stater sør for Sahara bruker for eksempel en mindre andel av statsbudsjettet til militære formål enn tilfellet er i rikere deler av verden. Militærapparatet er dessuten ofte dårlig organisert. Mange regjeringer har sviktende legitimitet og kan foretrekke å ha et militærapparat som er svakt men lojalt for å unngå kupp. I andre situasjoner vil regjeringer ha problemer med å mobilisere forsvaret i en intern konflikt på grunn av lojalitetsproblemer. Afrikanske militære mobiliserer ofte mer effektivt i konflikter med andre land enn i indre konflikter. Ineffektiv mobilisering gir opprørsgruppen god tid til å etablere finansieringskilder og en effektiv militær organisasjon og dermed blir krigen også langvarig. Konflikter i Afrika varer ikke bare lengre enn konflikter på andre kontinenter, - de ender også sjeldnere med at regjeringssiden vinner. Kriger er også langvarige i fattige land fordi det er lett for opprørsgrupper å rekruttere unge menn med dystre framtidsutsikter. Fattige land har ikke bare de lengste krigene - krigene har også størst sannsynlighet for å gjenta seg der hvor levevilkårene er dårlige.

LANGVARIGE BORGERKRIGER er svært kostbare for alle parter. Hvorfor er det så vanskelig å forhandle fram en fredsløsning som begge parter kan tjene på? En grunn til at kriger bryter ut er ofte at den ene parten undervurderer motpartens styrke eller dens vilje til å stå på sitt på tross av kostnadene. Etter at krigen har vart en stund, bør imidlertid slike misforståelser være oppklart. Men selv når begge parter forstår at de ikke kan avgjøre krigen med militære midler er det vanskelig å avgjøre konflikten. Begge parter kan se at en fredsavtale som reflekterer styrkeforholdet mellom dem ville være bedre enn fortsatt krig, men de ser også at det vil være fristende for en av partene gå tilbake på avtalen senere hvis styrkeforholdet er endret. Dette gjelder spesielt regjeringen, siden de fleste fredsavtaler innebærer en militær demobilisering av opprørsgruppen.

HVA KAN DET internasjonale samfunnet gjøre for å forkorte borgerkrigene? Det viktigste er kanskje å fremme en økonomisk utvikling som kommer alle lag av samfunnet til gode. Et annet virkemiddel er å gjøre det vanskeligere for opprørsgrupper å finansiere krigføringen, for eksempel ved å bremse handel med verdifulle råvarer fra konfliktområder. Et mer kontroversielt virkemiddel er å bistå regjeringer militært med å slå ned et opprør. Dette kan være vanskelig å forsvare der hvor regjeringen oppfattes å være en del av problemet. Noen slike aksjoner - for eksempel den britiske intervensjonen i Sierra Leone i 2000 - har imidlertid gjort ende på svært ødeleggende kriger. Et tredje virkemiddel er å hjelpe regjeringer med å overkomme selvbindingsproblemer, for eksempel ved å stille til rådighet fredsbevarende FN-styrker eller ved å knytte internasjonal bistand til at partene overholder avtaler om for eksempel deling av inntekter fra råvareutvinning. Til sist kan Norge, andre land og internasjonale organisasjoner bistå som meglere og observatører under forhandlinger slik som i Sudan. Megling er nyttig både for å fjerne feilaktige oppfatninger og å gjøre forhandlingene mer forpliktende.