STAKKARS MENNESKENE: Fire rollefigurer kaver rundt på jakt etter et rede i «What a Glorious Day». Foto: Webverket.no/Grusomhetens teater.
STAKKARS MENNESKENE: Fire rollefigurer kaver rundt på jakt etter et rede i «What a Glorious Day». Foto: Webverket.no/Grusomhetens teater.Vis mer

De løyerlige familier

Den suggererende «What a Glorious Day» retter sitt fordreiende kaleidoskop mot kjernefamilien.

TEATER: Det er velkjent, og likevel ikke. Grusomhetens Teater fascinerer stadig med sin evne til å ta fenomener og forestillinger det knytter seg sterke assosiasjoner til, og hente det ut av det realistiske og mimetiske og inn i det rituelle og absurde. I deres nye forestilling «What a Glorious Day!», drømt frem av Lars Øyno, er det kjernefamilien som utforskes, drømmen og idealet mer enn virkeligheten.

Pastellfarget prektighet
Fire skuespillere, med en rollefordeling som ligner barnehagens mor-far-og-barn-leker, begynner en sakte dans i nesten sektaktig stripete bomullklær. De går gjennom en rekke kostymeskift, men holder seg innenfor tradisjonell vintage og pastellfarget prektighet. De gjør stadig de samme rituelle turene og trinnene og oppfører seg mindre som rasjonelle mennesker enn som instinktive og klynkende dyr, eller kanskje snarere fugler i tiurleik og redebygging. Det er som om de søker inn mot arnen uten helt å vite hvorfor. I den ellers replikkfattige forestillingen leses forskjellige tekstutdrag, nølende og hikstende, deriblant Solveigs sang til Peer Gynt, den siste, der hun tilbyr seg selv som lise og havn fra en strevsom verden. Men de urolige, usmilende sceneskikkelsene ser ikke ut som om de har funnet hvile. «What a Glorious Day» handler både om det dragende håpet om en hjemstavn slik den fremstilles i glansbilder og i gamle, oppstilte fotografier, og umuligheten av å realisere denne spesifikke og tradisjonelle fantasien.

Snevert
Forestillingen er suggererende, nesten hypnotisk, med sammensatte uttrykk som gjør at den aldri blir ensformig, til tross for at hvert scenebilde holdes nesten pinefullt lenge. Som kollasj over et tema er den noe snever, jeg skulle ønske regissør Øyno hadde utvidet skalaen og hentet inn flere varianter av familieidyllen og hvordan vi forholder oss til denne. Det eneste virkelige bruddet er en cowboy-og-indianer-dans som tilfører endel komikk, men virker malplassert. Men skuespillerne overbeviser med sin kropps- og stemmekontroll, og «What a Glorious Day!» fenger med sitt fremmede utenfrablikk på den næreste institusjonen av alle.