Vis mer

De maktesløse

Jeg vil aldri glemme hendelsene 22. juli. Jeg håper vi kan trekke de riktige lærdommer fra den.

Kommentar

22. juli 2011. Det nærmer seg slutten av sommerferien og resten av ferien skal tilbringes på hytta, en gammel husmannsplass i Marker kommune i Østfold, helt ved grensa til Sverige.

Jeg og min ett år yngre lillesøster, Erika, drar ned noen dager i forkant for å nyte freden før familien kommer om noen dager.

Idet vi ankommer hytta ringer det på mobilen. «Hvor er du? Har du det bra? Ei bombe er sprengt i regjeringskvartalet.»

I en barnslig trang etter ikke å bli lurt svarer jeg lavmælt at jeg er på hytta og har det bra.

«Ei bombe i regjeringskvartalet? Det er en usedvanlig dårlig spøk, selv for Lars Petter å være», tenkte jeg.

På 3G-nettet på telefonen fjerner VG Nett all tvil.

Det ser ut til at ei bombe har gått i lufta. Bildene av sprengte bygg er helt surrealistiske. «Herregud.»

Det ringer igjen. «Hvor er du? Alt bra?»

Tore snakker usammenhengende. Han er oppjaget, hektisk. «Aksel, jeg skulle vært der! Jeg skulle vært på jobb i regjeringskvartalet! Det er bare tilfeldigheter som gjør at jeg ikke er der.»

Herregud, har du snakka med de andre, er de berørt?» Jeg forteller at jeg ikke vet noen ting. Jeg skal ta noen telefoner. «Vi holder hverandre oppdatert. Take care.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi får skrudd på radioen og følger nettavisene, Facebook og Twitter på telefonen. Dekningen er dårlig, så jeg setter meg mot vinduet med mobilen høyt hevet for å få utnyttet signalene.

Jeg snakker med mamma, pappa, kjæresten, og noen venner, men finner raskt ut at Facebook er den enkleste måten å få oversikt over venner og bekjente. Statuser som «jeg har det bra» fyller forsiden. Aldri har jeg vært så glad for at sosiale medier eksisterer og for at folk har et sterkt behov for å fortelle omverden hvordan de har det.

På radioen får man fort oversikt. Ingen vet noe, men antall drepte ser ut til å være begrenset. Politiet bekrefter at det var ei bombe som gikk av. De forsøker å fylle sendeflate, men ingen kan bidra med noe særlig.

Hvorfor en fredag etter jobb, tenker jeg. Det er nesten så personen ikke ønsket å skade noen, men det er klart at det er angrep på regjeringen, på Norge.

Mens ting begynner å komme under kontroll begynner pulsen å avta.

Hva skjer på Utøya? 17.48: «Oi! Skuddveksling på Utøya. AUFs sommerleir evakueres.»

På Twitter begynner fokuset å trekkes vekk fra sentrum. Bjørn Jarle Røberg-Larsen, fylkestingspolitiker i Arbeiderpartiet, skal bli min beste kilde til informasjon de kommende timene.

17.52: Kjetil Vevle fra AUF er på Utøya og er den første som tvitrer: «Noen skyter på Utøya. Oppdater politiet!!»

17.56: På radioen intervjuer de folk om situasjonen i sentrum, mens stadig flere twittermeldinger bekrefter at det er skyting på Utøya.

«Hvorfor forstår ikke folk at det i sentrum, er ferdig? Det er på Utøya det skjer!» sier jeg frustrert til Erika.

Også nettavisene mangler oppdateringer om det som skjer på Utøya. Det er helt uvirkelig. Vi sitter klistra til radioen selv om det eneste de gir av informasjon er fullstendig i utakt med det som skjer på øya.

17.57: «Oi! Unge AUF-ere har lagt på svøm fra Utøya på flukt fra skuddvekslingen ...!!» «Det er langt fra fastlandet fra Utøya.» 18.03: «En mann skyter vilt rundt seg med håndvåpen på AUF-sommerleir på Utøya.»

Meldingene fra Twitter begynner å tegne et dramatisk bilde. Vi begynner å forstå alvoret. 500 ungdom på sommerleir i møte med en bevæpnet mann. Fullstendig maktesløse.

Meldingene begynner å tikke inn på telefonen og på Facebook. «Er du på Utøya? Er Emil, Per Anders, Håvard, Kamzy, Elin?»

Desperasjonen melder seg. Jeg begynner å ringe de jeg kjenner. Emil er trygg. Han er i Oslo. Jeg ringer Per Anders flere ganger, men ingen svarer. Ingen nyheter om Håvard, Kamzy eller Elin.

18.17: «Skyting på #Utøya. Ikke ring noen der. De gjemmer seg i busk og kratt», skriver Fredrik Mellem, leder av Oslo arbeidersamfunn.

En stein treffer meg i magen. Har jeg avslørt Per Anders' gjemmested? Følelsen av maktesløshet strømmer over meg. Den passiviserer. Den nummer.

Fortsatt ingen nyheter om mine venner på Utøya. Minuttene oppleves som timer. Og politiet kommer ikke!

På Twitter øker aktiviteten. Stadig flere får øynene opp for hva som skjer, og radioen og nettavisene forstår at de ikke lenger kan holde offentligheten i mørke angående Utøya. Ubekreftede twitter-meldinger begynner å gjøre seg gjeldende på andre sendeflater.

19:08: NRK.no bekrefter at politiet har tatt gjerningsmannen. Endelig har de grusomme handlingene opphørt. Men usikkerheten gjenstår. Mediene rapporterer om fem drepte. Ingen som har fulgt Twitter-strømmen er i tvil om at det er en betydelig underrapportering.

19.30: Stemningen har nådd et bunnivå der jeg og Erika sitter på hver vår telefon, da min ringer.

Ukjent nummer.

«Hei, det er Aksel», sier jeg usikkert. «Hei, det er Hege, moren til Per Anders.»

Tiden står stille. Jeg stålsetter meg.

«Han er trygg. Han greide å svømme i sikkerhet. Han drar hjem til Arendal i morgen, men ringer så fort han er i gjenge.»

På Facebook får jeg vite at Kamzy og Elin er trygg. Den følelsen!

Ikke noe nytt om Håvard.

Før vi legger oss estimerer politiet at det ti er døde på Utøya. Jeg vet at det ikke er sant.

Vi går til sengs med følelsen av at morgendagen vil avsløre at medias rapporter var på villspor.

Dagen derpå kommer likevel nyheten som en uventa knyttneve i mellomgulvet. 80 døde og Håvard er fortsatt savnet.

Tidligere leder i AUF i Oslo, Håvard Vederhus, forble savnet i mange dager før de fant kroppen hans. Han var en av de siste som ble identifisert. Han er fortsatt savnet.

Sinte, hvite og maktesløse menn Som resten av Norge slet jeg med å forstå Breiviks motivasjon. Hvordan kan et menneske få seg til å utføre slike grusomme handlinger? I forbindelse med rettssaken og de rettspsykiatriske rapportene ble Breiviks tilregnelighet hovedfokus. Er mannen gal eller ikke?

Tilregnelighetsspørsmålet framsto for meg som et blindspor drevet av en streng svart-hvitt-forståelse av menneskets motiver og handlinger. Det gjorde at de strukturelle og politiske forklaringene ble skjøvet til side.

Tar man derimot disse på alvor, var det klart at det ikke først og fremst var Norge som ble angrepet, slik vi først trodde. Det var Arbeiderpartiet som skulle rammes. I Breiviks verden var det Arbeiderpartiet som hadde sviktet. Både innvandrings- og likestillingspolitikken utgjorde en trussel mot samfunnet. Og han er ikke alene om å mene det.

Som Øyvind Strømmen har påpekt i boka «Det mørke nettet»  var «Breivik, uavhengig av hvor ensom han var om sine handlinger, ikke ensom i sine holdninger. Den ensomme ulven kommer fra en flokk.»

Filosofen Lars Gule har studert ekstremismen etter 22. juli. Han har anslått at Breivik har mellom 12 000 og 15 000 meningsfeller i Norge. På internettets mørkeste kroker kan vi lese om hvordan Arbeiderpartiet fasiliteter «snikislamisering» av Norge fordi de ønsker «stemmekveg».

Mange av disse er sinte, hvite menn. De møter en skole som ikke er tilpasset dem, et arbeidsliv som ikke etterspør deres kompetanse og et kjønnsmarked hvor deres egenskaper ikke står høyt i kurs.

Bare en del av disse inntar høyreekstreme holdninger. Det er imidlertid ikke tilfeldig at det er fra denne gruppen de blir rekruttert. Breivik og hans meningsfellers verdensbilde stemmer verken overens med virkeligheten eller henger sammen.

Men holdningene deres avslører noe som bør fange vår oppmerksomhet. Den sier noe om deres følelse av maktesløshet. Den amerikanske psykiaterprofessoren Jerrold M. Post mener konspiratorisk tenkning, som Breiviks verdensbilde, er et «motmiddel mot den giftige følelsen av maktesløshet og et forsvar mot ydmykelse.»

Vi ser maktesløsheten i bruken av metaforer. Peder Jensen, Breiviks største inspirasjonskilde, er en norsk blogger som skriver under pseudonymet Fjordman. Da Fjordman lanserte bloggen sin 20. februar 2005 med innlegget «Muslimsk voldtektsepidemi i Sverige og Norge» kommenterte en leser: «du er en sannhetssøker i et bisart kafkask skandinavisk samfunn dominert av en degenerert politisk korrekthetskult.»

Henvisningen til Franz Kafka er ikke tilfeldig. I Kafkas litteratur møter romanfiguren K et system av hemmelighetskremmeri og vilkårlig maktutøvelse. Hovedpersonen er maktesløs i møte med systemet. Det er følelsen av maktesløshet som kjennetegner de sinte, hvite menn.

Et slikt strukturelt perspektiv på Breivik og hans likesinnede gir på ingen måte politikerne skyld for massakren vi opplevde 22. juli. Selv vellykket politikk vil ikke kunne hjelpe på maktesløsheten til alle i samfunnet. Men det betyr ikke at vi ikke bør prøve.

Kanskje ligger svaret i en politikk som fremmer den enkeltes makt over eget liv.

Selvbestemte liv Maktesløshet er nemlig ikke en følelse sinte, unge menn er alene om å ha. Vi kjenner alle den stikkende følelsen av å ikke mestre noe, og å bli umyndiggjort. Og på motsatt side, kjenner vi alle gleden av å jobbe med noe vi mestrer, om det er å løse en vanskelig oppgave eller det er å skape noe eget.

Det å ha kontroll eller selvbestemmelse, er forbundet med bedre prestasjoner, både i skole-, jobb- og fritidssammenheng, med gode forhold, og en følelse av tilfredshet med livet.

Det å legge forholdene til rette for selvbestemmelse har også vært en rød tråd i vår historie, fra stemmerettsutvidelsene til kampen for selvbestemt abort.

Likeledes har arbeidet for likestilling av kvinner og menn, vært en historie om å gi kvinnen makt over eget liv.

At kvinnen står mer selvstendig går ikke på bekostning av gode forhold, eller samfunnet, slik Breivik og Fjordman later til å tro. En rekke studier viser at mennesker føler seg mer knyttet til de som støtter ens selvbestemmelse.

Det er klart at en kvinne som ikke har egen inntekt er økonomisk avhengig og dermed knyttet til sin mann. Følelsen av tilhørighet og fellesskap spirer imidlertid ikke gjennom tvungen avhengighet. Den kommer av et likeverdig og egalitært forhold, hvor begge parter får lov til å blomstre.

Den sosialdemokratiske vei Å gi de maktesløse troen på en realistisk og troverdig framtid, en følelse av tilhørighet og medbestemmelse, har vi evnet før. Framfor å være drivved på markedskreftenes hav, fikk arbeiderne etter krisen på 1930-tallet en havn å svømme til og hjelp på veien.

Sheri Bermans historiske studier viser at fascismen og sosialdemokratiet var konkurrerende ideologier på 1920- og 30-tallet. De ga begge svar på folks usikkerhet og maktesløshet i møte med mellomkrigstidas «økonomiske kollaps og sosiale kaos».

Felles var en tanke om det nasjonale fellesskapet. De fikk imidlertid radikalt ulike uttrykk.

I Tyskland ble Volksgemeinschaft, folkefellesskapet, pervertert til å underordne menneskene staten. I Tyskland ble staten bare et redskap for å bevare det biologiske folkefellesskapet. Demokrati og individuelle rettigheter — selve sosialdemokratiets mantra — var helt uvesentlig.

I Sverige ble tanken om hele nasjonens hjem, «folkhemmet», den trygge og samlende rammen. Det sosialdemokratiske Sverige skulle bli et «gott hem för alla svenskar».

På vår side av grensen gikk Arbeiderpartiet til valg i 1933 med slagordet «Hele folket i arbeid» og da samarbeidet med Bondepartiet la grunnen for Nygaardsvolds-regjeringen i 1935 var det igjen folket, både i by og land, som var mål for politikken. Sosialdemokratiet greide det fascismen ikke greide, nemlig å forene tanken om frigjøring gjennom fellesskapet.

Gjennom felles organisering og politisk handling jobbet politikken for folket, og ikke mot dem. Grep ble tatt i deres favør. Utdanning, demokratisk medbestemmelse, trygge arbeidsplasser og velferdsordninger ga kompetanse og sikkerhet. Det ga den enkelte økt makt til å bestemme over egne liv.

«Opprøret ble rettet oppover og førte til utviklingen av velferdssamfunnet», som Raymond Johansen uttrykker det.

Som resultat av dette lever vi i dag i et av de beste samfunn i verden.

I tråd med at flere føler at det er de som har makt i sine egne liv, jo mindre vil avvikene true dem. Eksempler på avvik fra gruppen er innvandrere, homofile og transpersoner, som alle velger eller representerer livsformer som bryter med normene i storsamfunnet.

Resultatet er muligens paradoksalt. Jo mindre menneskene trenger de små og store fellesskap, jo mer åpent og inkluderende er fellesskapet. De maktesløse, sinte, hvite menn ser derimot på slike avvik som en trussel mot samfunnet.

En politikk som gir den enkelte så mye makt, eller selvbestemmelse i eget liv som mulig, vil virke positivt, både for å forhindre nye sinte menn, men også for et bedre samfunn mer generelt. Det er nødvendig når altfor mange i vårt samfunn sitter med en følelse av maktesløshet i deres egne liv.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook