SENT OPPGJØR: Først da Jane Fonda oppdaget at moren var bipolar, forstod hun at det dårlige forholdet ikke hadde vært hennes feil. Hun er nå på filmfestivalen i Cannes for å snakke om filmen om livet sitt. Foto: NTB Scanpix
SENT OPPGJØR: Først da Jane Fonda oppdaget at moren var bipolar, forstod hun at det dårlige forholdet ikke hadde vært hennes feil. Hun er nå på filmfestivalen i Cannes for å snakke om filmen om livet sitt. Foto: NTB ScanpixVis mer

Inger Merete Hobbelstad i Cannes:

De mange ansiktene til Jane Fonda

Men det begynte i den såre barndommen, ifølge en ny dokumentar.

CANNES (Dagbladet):

Omverden har hatt sterke følelser, av det ene eller andre slaget, for Jane Fonda; følelser knyttet til de forskjellige fasene av skuespillerens uforskammet lange liv i offentligheten. Enten Jane var den eiegode rikmannsdatteren som spiret fram i skyggen av faren, filmstjernen Henry Fonda, den kokette kattungen og sexsymbolet som buktet seg rundt i filmene til eksmannen Roger Vadim, eller aktivisten som dro alene til Nord-Vietnam, eller kvinnen som giftet seg med mogulen Ted Turner og ble rikmannsfrue på ranch: Alt har Fonda gjort og vært mens andre har hatt sterke meninger om det.

Nå har HBO laget en dokumentar om livet hennes. Filmen blir tilgjengelig på HBO i høst, men hadde denne uka premiere under filmfestivalen i Cannes. I «Jane Fonda in Five Acts», framstilles det voksne livet til Fonda som en søken etter noe autentisk, etter en egen kjerne, som Fonda gjerne prøver iherdig å finne i forholdet til mennene i livet hennes; faren og de tre ektemennene.

«Jeg så etter en mann som kunne forme meg», sier den åtti år gamle Fonda i filmen.

Det sitatet fikk Susan Lacy, dokumentarfilmskaperen som står bak «Jane Fonda In Five Acts» og som gjorde tolv lange intervjuer med Fonda til filmen, til å stusse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

–Jeg ble ganske sjokkert, sier Lacy når Dagbladet møter henne i Cannes.

–Men det var slik hun så det selv. Hun mener at hun ikke hadde noen egen historie, og at hun derfor tok over historien til mennene hun giftet seg med. Jane er en kameleon, og hun splitter selv opp livet sitt i slike kapitler. Og så, til sist, finner hun ut at hun ikke trenger noen mann.

Noe av fotfestet glapp i barndommen. Mens Henry Fonda var fjern og mye bortreist og sto i med yngre damer, satt Fondas mor, Frances, ved siden av barna og skalv, og var ofte innlagt. En dag hun fikk reise hjem på besøk, fulgt av sykepleiere, ropte hun opp til barnerommet i andre etasje og ba barna komme ned til henne. Tolv år gamle Jane, sliten av alle problemene som alltid fulgte med moren, ville ikke. I stedet ba Frances om å bruke badet, der hun fant et barberblad som hun smuglet med seg forbi sykepleierne, og kort tid etter brukte til å ta sitt eget liv.

–Det førte til at Jane lærte seg å stenge av følelsene sine. Det var noe det tok lang tid å komme forbi, sier Susan Lacy.

Den unge Fonda syntes også at det var vanskelig å leve tett på en far som så mange beundret, og som hun selv higet etter å komme nærmere. Da virket det lettere å bryte, dra til Paris, og la seg forføre av og forloves med filmskaperen Roger Vadim, en uskikkelig foregangsfigur innen den seksuelle revolusjonen. Vadim hadde som et av sine mål at publikum skulle få øynene opp for konas sex appeal.

Fonda hadde bulimi i smug og trente med manisk intensitet. Hun måtte drikke seg opp for å filme åpningsscenen i den absurd campy «Barbarella», der hun gradvis kler av seg en romdrakt og er helt naken under. Fonda spiller en agent i det ytre rom som har mange klesskift og få seksuelle hemninger, noe mennene hun møter på ferden gjennom galaksen fort oppdager.

Fonda og Vadim fikk datteren Vanessa. I filmen forteller Fonda om at hun strevde med å utvikle det nære båndet til barnet som hun trodde skulle komme av seg selv, og at tida etter fødselen var vanskelig. Da Vanessa var fem, forlot Fonda sin spillavhengige og drikkfeldige mann. Forholdet mellom mor og datter har ikke vært godt. Vanessa ville ikke la seg intervjue i filmen.

–Jane kjente ikke moren sin og fikk ikke oppleve å vokse opp med en mor, sier Lacy.

–Faren var veldig fjern. Hun var ikke direkte foreldreløs, men nesten. Så hun hadde ingen emosjonell intelligens. Hennes beste venn sier at hun måtte lære å bli mor.

Før skilsmissen hadde Fonda kjent på den gryende motstanden mot den amerikanske krigføringen i Vietnam. Fra å tro blindt på at alt USA gjorde, sikkert var moralsk ulastelig, ble hun dypt rystet av å sitte i Frankrike og se tv-bilder av amerikanernes framferd i krigsområdene. Det var etter at hun engasjerte seg i antikrigsarbeidet hun møtte ektemann nummer to, aktivist og forfatter Tom Hayden. De to og sønnen Troy levde et enkelt liv i henhold til politiske prinsipper og reiste rundt på politiske folkemøter og tilstelninger. Selv om ettertida har gitt Fonda rett i det meste av det hun kritiserte krigføringen for, var krigsmotstanden kontroversiell på dette tidspunktet, og da Fonda dro alene til Nord-Vietnam og lot seg fotografere om bord i nordvietnamesisk kanon, rant det over for mange. Tilnavnet «Hanoi Jane» festet seg. Fonda sier i dag at hun kommer til å angre på det bildet i hele sitt liv.

–Hun hadde stor innflytelse i antikrigsbevegelsen, men ble også virkelig hatet, sier Susan Lacy.

–I deler av USA vil de fremdeles ikke vise filmene hennes.

For Lacy er det filmene som har sprunget ut av Fondas politiske engasjement, de hun spilte i og etter hvert produserte selv, som er det viktigste bidraget hennes til historien, som «They Shoot Horses, Don’t They» (1969), og «Klute» (1971), der Fonda spiller prostituert. Hun vant Oscar for rollen, og startet en farsott med den nye, mørke frisyren med tung pannelugg. Blant filmene Fonda produserte og selv spilte i, var «The China Syndrome» (1979), som fikk stor oppmerksomhet fordi den handlet om manglende sikkerhet ved amerikanske kjernekraftverk og kom ut samtidig som liknende nyhetssaker vakte uro. «9 to 5» (1980), der Fonda spilte mot Lily Tomlin og Dolly Parton, var en komedie om kvinners kamp for lik lønn.

–Jane oppdaget feminismen seint, sier Susan Lacy.

–Hun pleide å tenke at feminisme var en distraksjon, og at det var andre saker som var viktigere, men da hun først ble feminist, ga hun tre hundre prosent. Det er en morsom film, men den har mye å si om et problem vi fremdeles diskuterer.

For Fonda selv var det lite som var viktigere enn «On Golden Pond» (1981). Filmen handler om en far og datter som har et dårlig forhold, men som sakte kommer nærmere hverandre. Jane spilte hovedrollen mot sin aldrende far, Henry Fonda. Hun blir blank i øynene når hun snakker om scenen der hun syntes hun kjente på en nærhet med faren. Henry Fonda vant Oscar for rollen. Datteren måtte ta imot statuetten for faren, som døde kort tid etterpå.

–Det er nok mange som gjerne skulle blitt forsont med foreldrene sine før de dør, sier Lacy.

–Henry Fonda var ikke en som snakket om det han følte, og da hun dro til ham for å gi ham hans oscar, satt han i rullestol og hadde det ikke så bra. Men jeg er sikker på at han var stolt av henne.

Fonda selv sier at både bulimien og omskifteligheten skyldtes at hun hadde et behov for å være perfekt, og at behovet for å være perfekt kom av troen på at det var dét som skulle til for at foreldrene skulle bli glad i henne. Hun forteller om hvordan hun, seint i livet, får vite at moren var bipolar, og at det var grunnen til problemene hennes. Det var først da, sier Fonda, hun skjønte at det problematiske forholdet til moren ikke var hennes skyld. At det ikke var hun som var vanskelig å være glad i.

Hun innrømmer at hun har tatt plastiske operasjoner. «Egentlig elsker jeg gamle ansikter med mange linjer, som ansiktet til Vanessa Redgrave», sier hun. «Men jeg er ikke så modig Jeg skulle ønske jeg var det».

Susan Lacy er ikke enig.

–Jeg visste ikke hvor modig Jane var før jeg ble kjent med henne, sier hun.

–Det krever mot å medgi at du ikke har vært en god mor, og at du har latt deg forme av menn. Hun er modig som konfronterer smertefulle knuter hun visste hun måtte plukke opp, og som snakker om det, rått og ærlig og uten grenser.