De menneskelige skjoldene

Hvorfor forsvarte fredsbevegelsen Saddams diktatur, men ikke Iraks gryende demokrati?

«Hun er en av minst 11 nordmenn som har meldt seg frivillig til å dra til Irak for å være levende skjold mot amerikanske bomber.»

«Sammen med de andre aksjonistene skal hun oppholde seg på skoler, sykehus og hjemme hos sivilbefolkningen.»

Slik var forhåpningene til de menneskelige skjoldene. Virkeligheten ble en annen.

«Disse menneskene vil bli plassert ved vitale, strategiske installasjoner i alle irakiske distrikter, sier Saad Qasim Hammoudi, leder for Arab Popular Forces Conference og ledende medlem av Baath-partiet i Irak.»

UTDRAGENE FRA norsk presse i 2003 forteller mye om de menneskelige skjoldene som dro til Irak for å beskytte sivilbefolkningen. At de både indirekte, og svært direkte, også beskyttet diktator Saddam Husseins regime fikk mindre oppmerksomhet. At Baathisten Hammoudi var en av de få som beskrev de menneskelige skjoldenes oppgave korrekt, har også fått mindre oppmerksomhet i ettertid.

Vi vil ikke dvele ved fortiden. Vi vil kommentere en interessant observasjon: De menneskelige skjoldene er borte. De mange hundre aktivistene som dro til Irak før USA gikk til angrep, som ville bruke sine vestlige kropper til å forsvare sykehus og skoler, men som endte opp foran Baathpartiets hovedkvarter og kraftanlegg, som ville beskytte sivilbefolkningen, men valgte å adlyde orde å beskytte militære mål i stedet; de er borte. De strømmet til for å beskytte menneskene som levde i Saddam Husseins morderiske diktatur, men forsvant som dugg for solen i det den samme sivilbefolkningen går til valg og forsøker å bygge et gryende demokrati.

30. JANUAR i år gikk irakerne for første gang i sin historie til frie valg. Det var innkjøringsproblemer, det var problemer i forkant og kommer til å bli det i etterkant - men håpet som ble tent denne dagen var ekte. Samtidig mobiliserte opprørerne massivt. Nesten 50 mennesker ble drept, de fleste av dem sivile irakere. De overraskende mange irakerne som møtte opp til stemmelokalene gjorde det med fare for sitt eget liv. «I am a suicide voter», sa en ironisk Sunnimuslim i det han puttet stemmeseddelen sin i urnen. Våpen ble rettet mot dem av demokratiets motstandere og frihetenes fiender, men dennen gangen fantes det ingen menneskelige skjold flydd inn fra Skandinavia. Ikke en gang moralsk støtte kom fra den radikale delen av fredsbevegelsen. Hvorfor? Hva har gjort at sivilbefolkningen som var verdig beskyttelse under diktaturet til Saddam Hussein, ikke er verdige når landet forsøker å bevege seg videre til demokrati?

SVARET HAR TRE bokstaver. U S A. Amerikanerne gikk til angrep på Irak uten FN-mandat, og er fortsatt avgjørende for sikkerhetssituasjonen i landet. Den venstreradikale delen av fredsbevegelsen har en agenda som overskygger alt annet: Kamp mot USA og Vestens imperialisme. De er like ekstreme som noen av de mest ytterliggående tenkerne i Washington DC, og har et felles utgangspunkt. Verden er delt opp i gode og onde krefter. For venstresiden er USA til enhver tid på det ondes side. Sett i fra et slikt perspektiv er det fullt forsvarlig å bruke det irakiske folk som menneskelige skjold, og fullt forsvarlig å foretrekke Saddam Hussein fremfor George W. Bush. Den kalde krigens tanke om at «min fiendes fiende er mine venner» lever i beste velgående på venstresiden. Hvordan ellers kan man forklare Støttekomiteen for Irak som vil samle inn penger til opprørere og drapsmenn? Hvordan ellers kan man forklare de menneskelige skjoldene som hevder å forsvare sivilbefolkningen i et diktatur, men ikke den samme sivilbefolkningen under den vanskelige overgangen til selvstyre og demokrati?

DETTE INTENSE hatet mot USA er den radikale fredsbevegelsens bensin og akilleshæl.

Bensin fordi hatet er nødvendig for å få bålet til å brenne. Det er alltid lettere å samle seg mot en felles fiende, og hvem fungerer bedre enn USA? Kapitalismens høyborg, individualismens yppersteprest og verdens største militære stormakt?

Akilleshæl fordi hat gjør blind. I beste fall deler de menneskelige skjoldene og den radikale fredsbevegelsen en grenseløs naivitet. I verste fall er fredsbevegelsens nye initiativ for å presse alle utenlandske soldater ut av Irak umiddelbart en oppskrift på anarki, blodbad og kaos verre enn i dag.

De menneskelige skjoldene finnes nemlig fortsatt i Irak. Men denne gangen bruker de uniform.