Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

«De mest brennbare spørsmålene i vår tid...»

Som offentlig debattant framstår Rune Slagstad som frontfigur for et knippe kulturradikalere som har forlatt samtiden til fordel for heimfødingsdebatter over gamle revir.

DAGBLADET JAKTER for tiden på Norges ti viktigste intellektuelle. Det kan knapt noen ha mye å innvende mot all den tid man oppnår, som Dagbladet uttrykker det, å framheve stemmer «som forholder seg til de mest brennbare spørsmålene i vår tid». Dessuten er det sikkert spesielt hyggelig for professor Rune Slagstad at han har dratt i land en slags seier ved å presenteres som førstemann i rekken (Dagbladet 8.1.).

Overraskende er kåringen ikke. Og at det dreier seg om en kapasitet på sitt område, kan ingen komme fra. Samfunnsforskeren Slagstad har skrevet en vesentlig bok om det moderne Norge, relevante analyser av norske samfunnsvitenskapelige debatter, og blant annet vært redaktør for et viktig samfunnspolitisk tidsskrift. Det siste året har Slagstad vært hyppig gjest i avisenes debattspalter, som oftest i tottene på forfatteren Kjartan Fløgstad eller respektive venner og familiemedlemmer. Det har vært debatten om Fløgstads sønns radikalisme, uenighet om hva som ble sagt til Dagbladets redaktør i en telefonsamtale for flere år siden, og selvsagt ordskiftet om hva som egentlig skjedde på Voss og hvem som fikk mest oppmerksomhet. Altså - en mann som er vant til å bruke offentligheten for å pleie sitt omdømme. Men er dette også en intellektuell som i det offentlige ordskiftet befatter seg med «de mest brennbare spørsmål i vår tid»? - og slik Dagbladet også framhever, tar samfunnsansvar «på overraskende, nye og udogmatiske måter»?

DETTE ER VI MER mer usikre på. Og det dreier seg ikke utelukkende om personen Slagstad. Det dreier seg om et helt knippe kulturradikalere som han sitter på ryggen til. En generasjon som i flere tiår har disponert et mildt monopol på en hel rekke sentrale samfunnsområder fra universiteter og forlag, til massemedier og andre kulturinstitusjoner. Det er dessuten en gruppe som til stadighet insisterer på å inneha en forvirrende dobbeltrolle i det norske samfunnet, på samme tid opposisjonelle og forvaltere av det samfunnet man hevder å opponere mot.

Som et ekko av en hel generasjons kulturradikale selvforståelse definerte Slagstad, i Dagbladet sist lørdag, sitt virke som en av «urokråkene som utfordrer «den rette lære» - alt man tar for gitt i et samfunn». «Den rette lære», Slagstad? Jo, det betyr vel noe sånt som: rådende kunnskapsregimer og dannelsesprosjekter, og etablerte teorier om samfunnsforhold. Og her møter vi jo på de intellektuelle «urokråkene» nok en gang, men nå i andre gevanter, som læremestere, pensumskribenter og kulturens forvaltere og sensorer. «Urokråker» og «regimeopposisjonelle»? Ja vel, i alle fall som identitet og selvforståelse, og i heftige introverte polemikker om hverandre, og andre småsaker.

Det får være som det er. Og la gå at insisteringen på den «doble» samfunnsrollen kan forvirre oppvoksende slekter, og har fått en hel generasjon kulturradikalere til å kave rundt i opplevelsen av et evigvarende intellektuelt opprør fra et svunnet 60-tall. Vårt hovedanliggende er uansett et annet, og mindre polemisk.

PÅ LEDERPLASS sier Dagbladet (8.1) det ganske klart: «Frie intellektuelle stemmer er viktigere enn på lenge på bakgrunn av de store samfunnsbevegelsene som i dag utfolder seg.» Dette er samfunnsbevegelser som påvirker hvem vi er, hvordan vi lever, og utfordrer etablerte forestillinger om fellesskapets grenser. Og det er særlig to spørsmål vi mener fortjener oppmerksomhet. Det første er opphopningen av økonomisk, politisk og militær makt i USA, og terrorkrigens innvirkning på de fleste samfunnsforhold i nær sagt hele verden. Det andre er knyttet til internasjonal finanskapitalisme og dens ensidige fokus på aksjonærenes verdier. Disse forholdene virker inn på alle nivåer, nasjonale og internasjonale, og kan ikke gripes med prefabrikkerte ideologiske svar fra den tradisjonelle høyre- eller venstresiden. For utfordringene er mange og nye, for eksempel: nasjonal identitet og integreringspolitikk, statsgrensenes moralske status, religionenes politiske rolle og, selvsagt, Norges politiske styringsredskaper og internasjonale tilknytninger.

HVOR ER SÅ SLAGSTAD, og andre framstående kulturradikalere som i så mange år har gitt fylde til norsk kritisk samfunnsdebatt, i slike spørsmål? De er rett og slett ikke på banen. Det vil si, de er fortsatt til stede, men de suger det offentlige ordskiftet bakover og innover, mot seg selv, tilbake til etablerte revir og det nasjonale. Det siste årets mange oppvisninger i polemiske finter mellom Odd-Bjørn Fure, Hans Fredrik Dahl, Fløgstad og Slagstad gir nesten ingen mening utenfor kretsens eget revir. Det handler om selvforståelse og gamle identiteter, underholdende som historisk levning om en generasjons tilblivelse og interne relasjoner; men det er lite som varsler om vilje til å utnytte egen kapasitet til å åpne nye horisonter på «overraskende, nye og udogmatiske måter». Hva er en «dissident», hvem er Hans Fredrik Dahl, hvilken norsk språkform er best, og hva sa jeg, hvorfor og når, eller hvem er venn med hvem? Det fantes vel en problemstilling der en gang i tiden, men nå er det redusert til polemikk om hva som helst. Og hvis de først nærmer seg samtiden, kan man bli forbløffet over konklusjonene. For eksempel Slagstad som hevder at «religionens makt er blitt borte». «Overraskende og ny» må konklusjonen sies å være, men tett innpå «de mest brennbare spørsmål i vår tid» er det vel neppe.

MED ANDRE ORD: Vi oppfordrer Slagstad til å forlate reviret og begi seg over dit hans intellektuelle forbilder allerede befinner seg. For hva er det som særmerker Jürgen Habermas og Hans Magnus Enzensberger? Hva er det som særmerker Will Hutton og Susan Sontag, eller i norsk sammenheng for eksempel Arne Johan Vetlesen, Nina Witoszek, Iver Neumann, Francis Sejersted og Helge Høibraaten? Jo, nettopp at de engasjerer seg i det mange opplever som samtidens viktigste spørsmål, og forsøker å se det nasjonale i en global sammenheng. Det er Habermas om det europeiske, Vetlesen om global etikk, Witoszeks frisinnete og brede utsyn, Høibraaten og Neumann om nye varianter av amerikansk supermakt, Hutton om kapitalismens undergraving av etablerte samfunnskontrakter, eller Sejersted om individets status hjemme og ute.

KANSKJE ER VI urettferdige. Kanskje er det den norske samfunnsdebatten som sådan som er innoverskuende og kun forholder seg til de store endringene når verden presser seg på med dramatiske fjernsynsbilder. Kanskje forstummer den kritiske debatten om det Steinar Hansson beskrev som «Vestens nye fronter», fordi venstresiden har erstattet analysen med politisk korrekte markører - mot USA, mot globalisering, og Bush er åpenbart analfabet. Ved hjelp av overflatiske negasjoner bekrefter venstresiden på denne måten sin identitet, men fostrer verken kritisk samfunnsdebatt eller intellektuell beredskap og innsikt.

Et av tidens meste brennbare spørsmål er hvordan amerikansk politikk, kultur og økonomi legger premisser også for det norske samfunnet. Og det er mange andre konkrete spørsmål å gripe fatt i. Sekstitallsgenerasjonen av intellektuelle kulturradikalere har vært påfallende tause - eller kun brutt tausheten i form av monotone gjentakelser av hverandre. Det er på tide at de kommer seg på banen.

Men så gjenstår det å se om Slagstad denne gangen velger å ta ballen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media