KRAV: Den britiske statsministeren, David Cameron, hadde de største vanskene med å få godtatt sine forslag til endringer i EU i Polen, som har om lag 600 000 arbeidsinnvandrere på de britiske øyene. Her i møte med den polske statsministeren Beata Szydlo. Foto: Scanpix / Krystian Maj / FORUM
KRAV: Den britiske statsministeren, David Cameron, hadde de største vanskene med å få godtatt sine forslag til endringer i EU i Polen, som har om lag 600 000 arbeidsinnvandrere på de britiske øyene. Her i møte med den polske statsministeren Beata Szydlo. Foto: Scanpix / Krystian Maj / FORUMVis mer

De misfornøydes forlik

Når alle i EU er misfornøyde med et utkast til avtale, tyder det gjerne på et holdbart forlik, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

I uker, ja måneder, har den britiske statsministeren, David Cameron, reist Europa rundt med sine krav til reformer i EU for å forklare, forhandle og omskrive sine forslag i håp om å oppnå innrømmelser nok til å overbevise de britiske velgerne om å bli værende i EU. Motstanden blant de andre statslederne har vært sterk. Presidenten i EU-rådet, Donald Tusk, og presidenten i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, tok en siste runde med Cameron før Tusk sendte et forslag til avtale til medlemslandene. Det skal opp på det viktige toppmøtet 18. og 19. februar.

Tusk, Juncker og Cameron gjør gode miner til slett forlik. Det preges av å ha vært innom det uovertrufne juridiske embetsverket i EU, som er i stand til å sy sammen avtaler helt på grensa til indre motsigelser. Cameron har fått noen innrømmelser når det gjelder rett til å begrense velferdsgoder til arbeidsinnvandrere, rett til å påvirke vedtak i Eurogruppa (hvor britene ikke er medlem) og en rett for medlemslandenes parlamenter til å stanse EU-lover. Avisa Le Mondre kaller det «urimelige innrømmelser», noe som gjenspeiler synet til regjeringene i Frankrike og flere andre land. Til gjengjeld er dette unntaksregler som bare kan brukes midlertidig og på svært strenge vilkår. De skal gjelde alle, ikke bare britene, og avtalen trer i kraft bare dersom britene blir i EU.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På fastlandet beundres Cameron som en farlig, flink forhandler. Hjemme i øyriket framstilles han av EU-motstanderne som veik, en som igjen har falt på kne for EU. I kjent stil fortsetter de eurofobe løssalgsavisene å hakke løs på monsteret i Brussel, som de har gjort i årevis. Og i siste meningsmåling mener mener et flertall av britene at avtalen ikke er god nok; 45 prosent ønsker utmelding, mens 36 prosent ønsker å fortsette i EU. Taper han, ender Cameron sitt politiske liv som den som førte Storbritannia ut av EU.

Cameron har forsikret Parlamentet i London at avtalen, om den vedtas på toppmøtet, skal overlates FN og være folkerettslig bindende. Bevares, EU bryter ikke avtaler. Men presidenten i Europaparlamentet, Martin Schulz, forklarte Cameron under under et besøk i London at ingenting varer evig. Og på vegne av parlamentarikerne i EU advarte han: «Storbritannia utfordrer vårt tålmod og vår velvilje.»

De andre EU-landene har vært nødt til å velge mellom to onder, å gi motvillige innrømmelser til britene eller la dem seile sin egen sjø. Dette skjer i et vanskelig historisk øyeblikk for EU. Euro-krisa er ikke over, flyktningene strømmer på, terrorisme truer, EU-fiendtlige krefter på ytre høyre vokser og ytterliggående nasjonalister regjerer i Ungarn og Polen. Britene er med på å balansere stormaktene i EU, Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Uten britene vil EU utenfra se ut som Tyskland med underbruk. Innad vil maktbalansen bli uhyre skakk. Britisk utmelding ville sette i gang en ødeleggende dynamikk, hvor EU-motstanderne, oppglødd av britene, ville rive fra hverandre fellesskapet. De andre landene ønsker ikke å miste Storbritannia. Derfor må de godta innrømmelser som svekker EU. Britene har allerede mange særordninger; de er ikke med i euro-samarbeidet og Schengen-området.

Kravet fra Cameron om å frata arbeidsinnvandrere fra andre EU-land sosiale goder har vakt mest strid. Andre land ser det som ulovlig diskriminering og brudd på bevegelsesfriheten. Fri bevegelse av kapital og varer, men ikke av personer, bryter med grunnprinsippene i EU.

Forliket tillater medlemsland å begrense støtteordninger for arbeidsinnvandrere fra andre EU-land, men bare unntaksvis og midlertidig, inntil fire år, når landets sosiale velferdsordninger overbelastes. Og det må godkjennes av de andre medlemslandene gjennom EU-rådet. Ytelsene må dessuten trappes opp gradvis etter hvert som en arbeidsinnvandrer får sterkere tilknytning til vertslandet. Til gjengjeld har Kommisjonen ved Juncker allerede godkjent at den britiske velferdsstaten er under press, for å hjelpe Cameron, så dette kan gjennomføres straks dersom britene stemmer for fortsatt medlemskap. Men de arbeidsinnvandrerne som allerede er der kan ikke fratas sine goder. Når det gjelder støtte til deres barn som bor i andre EU-land, kan Cameron ikke stanse utbetalingene, men de kan justeres etter kjøpekraft i mottakerlandet.

Britene klager over å være utestengt når de 19 euro-landene gjør vedtak som får følger for dem. Nå skal de ni landene uten euro få kunne uttrykke bekymring overfor de 19 med euro, men ikke mye mer.

Når det gjelder nasjonal suverenitet skal landenes parlamenter få et "rødt kort" å vifte med, som kan stanse lovvedtak fra EU, men bare dersom mer enn halvparten av alle de nasjonale parlamentene i EU går imot.

Dette er alle de misfornøydes forlik.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook