De mørkeste dagene

Den 12. oktober i fjor ble 33 menn reddet ut av en sammenrast gruve i Chile. Her er beretningen om de første dagenes uvisshet og angst.

NEDE I MØRKET: Bildet fra innsiden av den sammenraste gruva, der 33 arbeidere satt fanget i ukevis, ble tatt av de militære som deltok i redningsoperasjonen. ?Foto: Den chilenske marinen/Reuters/Scanpix
NEDE I MØRKET: Bildet fra innsiden av den sammenraste gruva, der 33 arbeidere satt fanget i ukevis, ble tatt av de militære som deltok i redningsoperasjonen. ?Foto: Den chilenske marinen/Reuters/ScanpixVis mer

Mennene som gikk ned i San José-gruva torsdag 5. august 2010 jobbet ikke i de trygge, moderne gruvene, men tilhørte en av de mest risikofylte subkulturene i hele bransjen - gruvearbeidere kjent i lokalmiljøet som «pirquineros».

En pirquinero bøyer ryggen i ensom kamp mot fjellet i en drøy uke og drar så tilbake til byen for å tylle i seg alkohol, kvinner og en mengde øyeblikksgleder som fordrer at han snart trenger en ny lønningspose.

Lokal kokain til ca. 100 kroner grammet er på manges liste over fristelser.

Landskapet er kopparret av spor etter gruveindustrien - fra de døgnåpne bordellene (300 kroner for et nyp) til raden av rufsete pickup?er parkert utenfor kasinoet.

Mens den tradisjonelle pirquinero?en ikke eide annet enn et esel og en hakke, kalte mennene i San José-gruva seg for «mekaniserte pirquineros» - fordi de opererte moderne maskineri innenfor den risikobetonte infrastrukturen i en tradisjonelt farlig operasjon.

Inngangen til gruva er et skjevt hull, nesten dobbelt så høyt som det er bredt, som minner om en åpen munn. Innenfor stuper en primitiv vei seg ned i en svart avgrunn; den snor seg rundt og rundt nesten seks kilometer inn i jorda.

Mens det påtroppende laget skiftet klær og forberedte seg på nedstigningen 5. august, var Hugo Araya i ferd med å dra hjem. Den 42-årige helsearbeideren hadde aldri følt seg trygg i San José-gruva. Denne morgenen følte han en dyp uro. Fjellet hadde «grått» hele natta. Nifse knakelyder og skarpe smell hadde holdt alle arbeiderne i helspenn.

Men Araya kunne ikke vite at etter 11 års drift, etter at gull- og kobberårer hadde vært hakket ut av hver krok av de nå labyrintiske gruvegangene, hadde gruva gradvis blitt fratatt sitt støttefundament. Den balanserte hårfint som et korthus.

Dypt inne i gruva, der varmen på oversteg 30 grader og lufta var tykk av fuktighet, strippet det påtroppende skiftet til det aller nødvendigste; hjelm med lykt, vannflaske og MP3-spiller med utvalgte meksikanske «rancheras-ballader» om arbeiderklassens kjærlighet, ofre og verdighet.

Franklin Lobos var sistemann ned i gruva den dagen. Den tidligere chilenske fotballstjernen drev en shuttletjeneste opp og ned i gruva, der han pleide å underholde passasjerene med ville historier om damer og kjendiser mens han fraktet dem ned i dypet. Like etter kl. 13, idet Lobos kjørte en godsvogn omtrent halvveis ned i spiraltunnelen, brast gruva. En svær stein landet rett bak ham. Lag på lag av tunnelen falt oppå hverandre, som stabler av pannekaker.

Jorge Galleguillos, den eneste passasjeren hans, tenkte at det minnet om da World Trade Center raste sammen. Blindet av støvet kræsjet Lobos inn i fjellveggen. Galleguillos kom seg ut for å dirigere ham videre. Mens taket fortsatte å regne ned over dem, klarte de å komme seg inn i et tilfluktsrom som var hogget inn i fjellet nær bunnen av gruva.

Det var folksomt der. Sammenkrøket bak forhøyninger på størrelse med madrasser, forberedte mennene seg på det de visste ville komme.

Når en gruve raser sammen, eksploderer lufta inne i tunnelene og skaper så sterkt lufttrykk at det kan klistre en mann oppetter veggen, knuse beina i kroppen hans og presse lufta ut av lungene som allerede er fylt av støv.

Trykket fikk gruvearbeideren Victor Zamara til å fly gjennom lufta. De kunstige tennene hans forsvant blant småstein. Ansiktet hans var oppskrapt av steiner og støv som føyk gjennom tunnelene.

Ti minutter etter den første kollapsen, sprakk fjellet en gang til - et kort signal etterfulgt av millioner av tonn av jord og stein. Det tredje kraaaakkket! var gruoppvekkende og umiskjennelig. Før kl. 16 var gruva rast fullstendig sammen.

SISTEMANN UT: Skiftformann Luis Urzúa var den siste som ble hentet opp. Her feirer han friheten ved siden av Chiles president Sebastian Pinera (t.h.). ?Foto: Reuters/Scanpix
SISTEMANN UT: Skiftformann Luis Urzúa var den siste som ble hentet opp. Her feirer han friheten ved siden av Chiles president Sebastian Pinera (t.h.). ?Foto: Reuters/Scanpix Vis mer

Gruvearbeidere som kavet seg oppover veien for å prøve å unnslippe, så at veien var blokkert av digre steinblokker. De trakk seg tilbake til tilfluktsrommet - som var et 150 kvadratmeter stort hull i veggen, med keramikkgolv, forsterket tak, metalldører, to oksygentanker og et skap fylt med medisiner som for lengst var utgått på dato og et lite matlager.

Luis «Lucho» Urzúa, skiftformannen, gjennomgikk provisjonen: ti liter vann, en boks fersken, to bokser erter, en boks laks, 16 liter melk - åtte med banansmak og åtte med jordbærsmak - 18 liter juice, 20 bokser tunfisk, 96 pakker kjeks og fire bokser bønner. Maten skulle stille sulten til ti gruvearbeidere i 48 timer. Nå var de 33 sultne menn.

Idet batteriene på hodelyktene begynte å bli utladet, forsvant gruvearbeiderne inn i en tilstand av sviktende sansebevissthet. De mistet tidssansen. Veteranene blant dem forsto at redningen - hvis den noensinne kom - ville bli en komplisert og usikker operasjon.

Psykologer vet at i slike omstendigheter seirer de individuelle instinktene over fellesskapets beste. Adrenalin pumpes rundt i hjernen og overlevelseskjemikalier flommer rundt i kroppen og frigjør bemerkelsesverdige fysiske krefter men også en ensporethet som blinder gruvearbeiderne for verdien av å stoppe opp et øyeblikk og legge en plan.

I disse første timene begynte de 33 gruvearbeiderne å te seg som en flokk omstreifende, sultne dyr som gjorde fra seg over hele sin innskrenkede verden. Mens de ignorerte rop om samhold, slo de seg ned i forskjellige huler i tilfeldige hjørner av tunnelen. Få sov den første natta.

Gruvearbeiderne tilbrakte enda en hvileløs og angstfylt natt, og noen av de mindre erfarne blant dem begynte å få panikk. Den yngste, Jimmy Sánchez på 19, begynte å hallusinere. Han innbilte seg at moren hans kom til ham dypt nede i gruva med nybakte «empanadas», chilenske kjøttpaier.

Andre bare stivnet og holdt seg i de provisoriske pappsengene hele dagen. Tida gikk drepende seint, akkompagnert av trommingen fra fallende steiner.

Etter to dager begynte kroppene å svekkes og energien å ebbe ut. Lukten av svette og andre kroppsvæsker ble så intens av mennene begynte å trekke ut fra skjulet og sove på steingolvet i tunnelen. De begynte å dele seg opp i undergrupper. Slektninger og gamle bekjente søkte sammen. Slåsskamper om kartongbiter brøt ut. Fuktigheten var uendelig og de klarte verke å sove eller holde seg tørre.

Restene av mat i tilfluktsrommet var nå under streng bevoktning, De stemte over et rasjoneringsprogram. Mario Gómez, eldstemann på 63, fortalte om en reise han hadde gjort som ung mann stuet inne i et brasiliansk frakteskip. I 11 dager hadde han overlevd bare på regnvann. «Vi kommer til å overleve,» sa han.

Vann var lagret rundt om i gruva, men tankene var ikke blitt fylt på flere måneder. Diabetikeren José Ojeda syntes den forurensede væsken var så frastøtende at ha foretrakk å drikke sin egen urin.

«Jeg drakk urinen min. Jeg sa det til de andre og de sa jeg vare gæern,» sa han. «Jeg visste at Los Uruguayos hadde gjort det samme.»

Da gruvearbeiderne refererte til «Los Uruguayos», snakket de i koder for å unngå direkte berøring med sin dypeste angst: at de snart ville bli tvunget til å spise hverandre. I 1972 hadde en gruppe fra Uruguay, på vei til en rugbykamp i Chile, mirakuløst overlevd et flystyrt i Andesfjellene. Etter flere dagers desperat sult begynte de å spise sine døde medpassasjerer.

På den femte dagen sendte en svak brumming vibrasjoner ned til mennene. Selv om den var fjern, var det en lyd enhver gruvearbeider gjenkjenner: et drillbor var på vei mot dem.

Jonathan Franklin har nylig uttgitt boka «Levende begravd: Gruvedramaet i Chile».