De nasjonale mytemakerne

Den 14. mai kom jeg for første gang i voksen alder nesten i slagsmål. Jeg sto i drosjekø på Boulevard St Germain, rett ved Sartres gamle stamkafé, Deux Magots.

Tiden var knapp og drosjene få, men jeg var rykket fram til nest første plass. Kun en franskmann sto foran. Da det endelig kom en taxi, kalte han brått fram en dame han kjente fra bakerste rekke og ga henne drosjen. Min fransk er måtelig, men kroppsspråket var tydelig da jeg sa at han gjerne måtte være chevaleresk, men at jeg nå, gitt min knappe tid, ville ha hans plass. Dialogen eskalerte: Franskmannen ga til beste sitt syn på nordboere. Jeg skjøt brystet fram, men avsto fra benevnelser på sydlendinger jeg lærte som tenåring fra trondheimsgutter som hadde reist til sjøs. I stedet grep jeg dørhåndtaket på neste drosje. Med den andre hånd skubbet jeg min franske venn fast til side med noen ord om køkultur på mitt pauvre lingua franca. Det var tilløp til applaus blant de øvrige i køen - de fleste av dem riktignok av angelsaksisk herkomst.

Hendelsen rant meg i hu da jeg leste Ottar Brox' kronikk «Hva gjorde Gro med oss?» (Dagbl. 30.11.) Den omtaler professor Dag Østerberg og Håvard Nilsens bok «Statskvinnen - Gro Harlem Brundtland og nyliberalismen». Brox roser den som «skarpsindige observasjoner og innsikter formidlet på en mønstergyldig måte.» Brox sier boken er «en lett tilgjengelig samfunnslære for voksne. Den inneholder utrolig mye god folkeopplysning.» Han fortsetter:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Den som leser det forfatterne skriver om forholdet mellom sosiologiens klassiske begrep om Gruppe og Sartres Serie, vil huske det for alltid.» Gruppen har felles interesser, som en familie eller en dugnadsgjeng som jo har en jobb å gjøre. Hvert medlem er en ressurs og har et omsorgsansvar for de andre. En ansamling av mennesker i en drosjekø er noe fundamentalt annet: alle ønsker i egen interesse de andre (det Sartre kaller helvete) fanden i vold. «På denne måten får forfatterne fram viktige, og lett oversette, implikasjoner av slike endringer som at en solidarisk lønnspolitikk avløses av tendenser til individuelle kontrakter: Det skaper andre forutsetninger for samfunn at de som før var med i faglige fellesskap blir konkurrenter og rivaler, som kan underby og overby hverandre.»

Det var da jeg leste om Sartres dype innsikt, gjentatt av professor Østerberg og applaudert av professor Brox, at håndgemenget i drosjekøen ved Sartres stamkafé rant meg i hu. Kan Sartre ha nådd sin innsikt fordi han ikke nedlot seg til å stå i kø, eller fordi personen som sto først alltid lot filosofen gå foran uten at de andre mukket - eller fordi køene der stadig ga slagsmål?

Nå har jeg lest Østerbergs bok om Gro. Den er like livsfjern som Sartres, Østerbergs og Brox' køteori: Boken forteller mer om professorene enn om Gro.

Bokens hovedtese er denne: Gro var datter av en statsråd i Gerhardsens arbeiderregjering. Men hun bodde i de øvre lag på Frogner og utdannet seg som lege. Det skapte avstand til arbeiderbevegelsen, som mistror akademikere. Verre enn det: Hun giftet seg med Arne Olav, en ungkonservativ som øket avstanden. For å få orden i eget liv, måtte Gro derfor flytte hele Arbeiderpartiet over mot Høyre. Som Østerberg skriver i historisk presens: «Denne motsetningen kan bare oppheves på én måte: Hun må klare å få Arbeiderpartiet akseptert i høyremiljøet, og middelklassens verdier akseptert i Arbeiderpartimiljøet.» Flokene fra 1980-årene ga Gro sjansen til å bevege partiet. Hun tok to grep. Først ved å være kvinne - et klokt valg for en som skulle bli landsmoder og mildne akademikernes erobring av Arbeiderpartiet under skinn av å forsvare lavtlønnede offentlige funksjonærer. Dernest evnet hun det tiden krevde: å snakke tåket - alle kunne da tro at hun var enig med dem. Som Østerberg skriver: «Tidens politiske og klassemessige situasjon var uklar og ullen, når Gro Harlem Brundtland besvarte de fleste spørsmålene med uklare og ulne talehandlinger, var hun egentlig helt på høyde med situasjonen.»

Skal vi, som Brox sier, lære samfunnslære av Østerberg, må det første trinn være hans biografiske metode: Gripe spenningen mellom det et menneske har for seg - dets prosjekt - og den verden det står overfor - dets faktisitet. Anvendt på Østerberg må det bli omtrent slik:

Dag Østerberg representerer en idealtypus - borgerskapets fornemste produkt. Han er det motsatte av Gro: der hun er rund og robust, er han sped og sart. Hun er en «doer», han er en «thinker». Han vokste opp som enslig barn av øvrigheten i Trondheim: Som politimesterens sønn bodde han i fin villa i Ila. Hjemmet forente overklassens hovedtrekk: dannelse og piano - i motsetning til oppkomlinger som bare hadde piano og arbeiderhjem som var uten begge. Husholdersken var dansk, så Dag lærte ikke gatas språk og tok lite del i dens tummel. Faren elsket fiolin og latin, sønnens interesser gikk til boken, musikken og borgerlige sysler - bridge og sjakk. Intellektuelt var han briljant, kunstnerisk enestående begavet. Derfor ble Dag en outsider, både ved posisjon og prestasjon. Etter hvert utviklet han en dragning mot arbeiderklassen - alle dem som sto sammen om det han sto utenfor. Innpass kunne han vinne ved å forløse dem fra utbytting og undertrykking - å stå dem bi kunne åpne et fellesskap han ante, men ikke delte. Forløsning kunne finnes ved fortolkning: Han kunne bidra ved å opplyse arbeiderklassen om dens egentlige situasjon, avdekket av samfunnstenkere fra Marx til Sartre. Dette ble Østerbergs prosjekt - som samfunnsforsker søkte han å få arbeiderne i tale, men maktet ikke det Gro fikk til. Dels fordi arbeiderklassens hovedarena - Ap - så med mistanke på intellektuelle, dels fordi arbeiderklassen var forherdet i sitt pragmatiske samfunnssyn, dels fordi arbeiderklassen var forledet av ledelsen i Ap. Der den robuste og handlekraftige statsminister Gros prosjekt var å flytte Arbeiderpartiet til høyre for å overskride sin egen klassedualisme, var den tenksomme og følsomme professor Dags prosjekt å overskride Gro ved å avsløre hennes, slik at arbeiderklassen kunne finne seg selv og overskride samfunnets serialitet.

Som samfunnsanalyse har Østerbergs Gro-bok slående trekk. Ett er reifisering: han omgjør sine abstrakte begreper til konkrete samfunnsforhold. For eksempel heter det at «Middelklassen er konkurrerende i sitt vesen» - Gro årsaksforklares som et eksemplar av middelklassen som «velger konkurransens prinsipp». Dette i kontrast til arbeiderklassen. Den er ikke-konkurrerende i sitt vesen og vil «overskride den individuelle kultur til fordel for en kollektiv, fordi individualismen alltid har tjent de øvre samfunnslag.» Her og andre steder faller Østerberg både i reifiseringens og i romantiseringens felle. Forfatteren Roy Jacobsen, oppvokst i arbeiderklassen, vet bedre. I «Seierherrene» beskriver han sommerløpet ved fagforeningens feriehjem, som broren vinner - et sommertegn på at ikke noe vondt kunne skje. Jacobsen fortsetter: «Men det gjør det dessverre. For når du tilhører arbeiderklassen, så har du ikke bare deg sjøl og konkurrentene og de dårlige lønningene å stri med, da tilhører du nemlig også det lag i samfunnet som folk har fått det for seg at de skal frelse, og det er en slik frelse vi opplever samme kveld - noe om konkurransementalitet og samhold i arbeiderklassen, før det endelige og skjebnesvangre ordet drønner ut over den dødsstille plassen i hele sitt patetiske velde - idealtid!» Vi som gikk i arbeidernes bokseklubb B30 i Trondheim mens unge Dag spilte sjakk, fikk heller ikke beskjed om å slå annenhver gang for ikke å konkurrere. Sammensveising ja, og utjevning ja - men selv fagbevegelsen har aksept for mange slags forskjeller som den samfunnsforsker vil finne, som tar bryet med å se etter - selv om det bryter med reifisering og romantikk.

Østerberg gjentar ukritisk gamle teser. Én er Mot Dag-versjonen av historien, som fastslår Aps vansker med de intellektuelle. Rett nok lyder en fotnote: «Dette betyr selvfølgelig ikke at Arbeiderpartiet ikke har hatt akademikere - historieprofessor Edvard Bull var f. eks. nestformann i partiet i sin tid, og utenriksminister i regjeringen Hornsrud.» Men hva med Aps formenn Ole Gjøsteen (studerte fysikk), Ludvig Meyer (jurist), Oscar Nissen (lege som Gro), Kyrre Grepp (studerte litteratur)?

Selv om Mot Dag-versjonen er konvensjonell visdom også blant historikere, har anti-tesen mer for seg: Mot Dag var et Mot Dag-problem, ikke et akademikerproblem. Spisst: Ap har ikke hatt problemer med akademikerne - men en spesiell type akademikere har hatt problemer med Ap: De frelsermenn Roy Jacobsen skriver om. Dem har det vært mange av gjennom århundret, og felles har de trosvissheten på sin formel - og på at den berettiger nettopp dem til en utvalgt plass der de kan gi arbeiderne full beskjed.

Østerberg illustrerer poenget: «Ideologikritikken ble derfor venstresidens varemerke: avsløringen av tradisjonelle tenkemåter som dempet og tilslørte maktforhold og samfunnsmotsetninger.» Å ja? Fikk vi dét fra 68-ernes ideologikritikk? Forteller Erling Borgen oss dét i sin siste bok? Var dét innholdet i SVs 1973-program? Snarere tvert imot: Venstresidens ideologikritikere har vært både autoritetsdyrkende, dogmatiske og ukritiske.

Ingen kan lage skikkelig ideologikritikk uten å følge meteorologenes hovedregel: «Før du går i studio, ta en titt ut av vinduet.» Østerbergs bok har en rekke store og små faktiske feil som gir fordreide fortolkninger. Noen eksempler:

«Etter en lang periode med bedrete kår for de aller fleste i etterkrigsårene snudde utviklingen brått fra midten av syttitallet.» Nettoinntekten for norske husholdninger øket med 20 prosent mellom 1976 og 1991. De siste år har reallønnsveksten vært meget sterk. Levealderen er hevet, utdanningen når flere, kvinnene er med.

«Fagbevegelsen organiserer en minkende andel av lønnstakerne.» LO organiserte 765000 i 1993, i 1998 hele 830000.

«I denne situasjon får Arbeiderpartiet økende problemer med LO, fordi båndene med fagforeningene ønskes å være så løse som mulig. Det er en naturlig konsekvens av utviklingen - hvis det ikke lar seg gjøre å få funksjonærene til å identifisere seg med LO, gjelder det at LO ikke identifiseres for sterkt med Arbeiderpartiet.» Er det derfor Yngve Hågensen ledet Aps valgkomité og han, Kjell Bjørndalen (Fellesforbundet), Terje Moe Gustavsen (LO-stat) og Jan Davidsen (Kommuneforbundet) alle er valgt til Sentralstyret? Er det derfor Samarbeidskomiteen mellom Ap og LO møter hver mandag morgen?

Slike feil er verken «god folkeopplysning» eller god «ideologikritikk» - påstandene viser snarere kunnskapsløshet og historieløshet. Enkelte ganger blir det regelrett tullprat, som når det skrives: «Usikker på seg selv, i sterk villrede, kanskje motløs, og redd på grunn av sin tilbakegang, griper fagbevegelsen - som ellers gjerne fremstår som «gutta på gølvet» - besvergende til morsfiguren.» Leste du det, Yngve?

Boken bærer bud om en fundamental mistillit til den arbeiderklasse forfatteren vil nå. For Østerbergs historie om Gro er historien om hvordan hun lurte oss alle: åpnet for liberalismen, forverret folks kår, undergrov solidariteten, svekket bevegelsen og sviktet arbeiderklassen. Tesen er: «You can fool most of the people most of the time.» Derfor har boken også en underlig undergangsstemning - i så måte likner den på Morgenbladets omkved i 1960-årene: «Vi lever i forvirringens tid.» Nå lever vi ikke bare i den, men i «lammelse», «likegyldighet», «usikkerhet» og «rådvillhet», der «elendigheten sniker seg inn» og «flertallsdemokratiet står i stampe». Og verst av alt for drømmerne om revolusjon, brudd og dåd: «den evindelige muddling through.» Forfatterne er trette menn ved seklets slutt.

Brox sier boken gir en lett tilgjengelig samfunnslære for voksne. Snarere er den del av det større prosjekt venstresidens ideologikritikere er engasjert i: Mytemakeriet. Marx skrev: «Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det kommer an på å forandre den.» Østerberg og ideologikritikerne befinner seg ennå i setningens første ledd. Det tragiske er at de ikke går ordentlig inn i nyliberalismens utfordringer, verken intellektuelt eller politisk. I det hele tatt har Østerberg et litterært forhold til virkeligheten. Boken viser derfor mer om hvordan noen av våre akademikere tenker enn om hvordan samfunnet virker.

Derfor et forslag til videre forskning. For nå er det nyttårsaften. Da er et nærstudium av Sartres serialitet aktuelt: I kveld vil mange stille seg i drosjekø. Da kan de to professorer spasere til sentrum etter rakettene, gjerne i diskurs om Sartre. Så bør de praktisere deltakende observasjon på drosjeholdeplassene ved noen forsøk på kø-sniking. De vil sikkert ønskes velkommen til virkeligheten. For skulle det vanke et slag på snuten, gjerne med Køen transformert til applauderende Gruppe, vil det jo bare være et slag for den kollektive fornuft.