De nødvendige mytene

Har du sett reklamefilmene for bladet Donald Duck, den med foreldrene som påstår overfor sine barn at de slett ikke har glemt å kjøpe Donald, og febrilsk bortforklarer sin unnlatelsessynd med litt for stort engasjement og litt for lange historier, slik det gjerne blir når en skal dekke over dårlig samvittighet?

Vel, i morgen er det Donald Duck-dag igjen, den ubehagelige dagen da vi skal høre på litt for febrilske og litt for lange historier om den norske krigsinnsatsen.

For det vi skal høre om i morgen, er at hovedbatteriet på Oscarsborg på denne dagen for 60 år siden åpnet ild mot krysseren «Blücher» klokka 04.21 og fikk inn to fulltreffere med kanonene Moses og Aron og at to torpedoer fra Nordre Kaholmen gjorde resten av jobben.

FOR MIN GENERASJON er det med norsk krigshistorie som med barnetroen: den fortar seg etter hvert som man blir eldre.

Ens kritiske sans setter derfor spørsmålstegn ved om Jesus virkelig gikk på vannet, og om alle nordmenn skrev H7 på husveggene i mangel av ordentlige skytevåpen.

At seierherrene gis samme autoritet til å tolke historien som prester til å tolke Bibelen, er selvfølgelig ikke nytt - det som er interessant, er hvor livsnødvendig denne styrte historieskrivningen er selv for en nasjon med begge bein tilsynelatende trygt plantet der de vil ha dem: i et demokrati basert på åpenhet, hvor et selvkritisk søkelys regnes som et gode.

Artikkelen fortsetter under annonsen

EN AV DE LEDENDE NORSKE okkupasjonshistorikerne, Ole Kristian Grimnes, har beskrevet hvordan krigs- og okkupasjonserfaringene har gitt grunnlag for en enestående nasjonal konsensus, blant annet at et overveldende flertall i etterkrigstida har identifisert seg med motstandskampen mot nazismen. Var det slik? I «Norsk krigsleksikon» fra 1995 står det å lese om Hjemmestyrkene: «Ved frigjøringen var det over 40000 mann registrert i HS, (...) klar til innsats i denne farlige fasen ...»

Det er selvfølgelig vanskelig for en fra min generasjon å vite akkurat hvor farlig det var å være motstandsmann i mai 1945, men ettersom jeg tar sjansen på å anta at det var minst like farlig i for eksempel 1942, er det synd at man unnlater å si noe om medlemsutviklingen før og etter at krigslykken snudde. For en som ikke var der, men prøver å finne nasjonens puls i krigsårene, er sånt viktig for å holde opp mot tallene på NS-medlemmer (43400) og antallet saker som ble behandlet i forbindelse med rettsoppgjøret (92805).

KANSKJE ER ODD-BJØRN FURE, professor ved Historisk institutt i Bergen, nær sannheten når han i en artikkel i «I krigens kjølvann» skriver at berøringsangsten når det gjelder deler av vår krigshistorie kan skyldes at Norges nasjonale selvbevissthet ikke har vært grunnfestet nok til å tillate en mer nyansert framstilling. Tanken om at det er skammen over deler av vår krigshistorie (svak militær motstand mot Hitler-Tyskland både før og under krigen, økonomisk kollaborasjon som i liten grad ble rammet av rettsoppgjøret fordi det ville lagt næringslivet i grus, osv) som har gitt støtet til et kollektivt nasjonalt hukommelsestap, støttes for så vidt også av sosiologiske teorier om selvimmunisering: for enhver nasjon er et selvbilde som «moralsk» og «rettferdig» helt essensielt, det er en del av grunnmuren i nasjonalstaten og den ideologi den representerer. Et slikt forsøk på selvimmunisering så man for eksempel i Frankrike da både presidentene Pompidou og Giscar d'Estaing på 70-tallet fikk stoppet Marcel Ophuls dokumentarfilm «Le chagrin et la pitié» fra å bli vist på fransk fjernsyn. Filmen som rettet søkelys mot kollaborasjon i Frankrike under Vichy-tida, «ødelegger myter som franske borgere fortsatt trenger», uttalte sjefen for fransk fjernsyn.

JEG TILHØRER DEM SOM hadde slektninger på både «feil» og «riktig» side under krigen, men da jeg vokste opp og skulle prøve å forstå valgene til dem som valgte feil, å sette meg inn i dilemmaene, var skolens historiebøker tause. Og vi snakker ikke om en liten håndfull Rinnan-bande, men om bortimot 100000 tiltaler etter krigen! Var disse menneskene nazister, eller så de på krigen som en kamp mellom nasjoner mer enn mellom ideologier, slik sosiologen Sigurd Skirbekk hevder? Er det en reell forklaring eller bare dårlig unnskyldning når mange sier de oppfattet Hitler som det foretrukne djevelens alternativ til Stalin i et Europa hvor demokratiske venner som England var blitt gamle og svake? Uansett: Demonisering av det ene og heroisering av det andre valget ble og blir foretatt fra dagens ståsted, med fasiten i hånda, og for min generasjon er det like lite interessant som kategorisk og livslang moralsk fordømmelse av generasjonen av unge nordmenn som omfavnet totalitære ideologier på 70-tallet.

DET KAN VÆRE GREIT å merke seg at vår «offisielle» krigshistorie har tjent en hensikt i etterkrigstida, men når man først har oppdaget at Donald Duck ikke har bukser, er det vanskelig å late som han ikke er naken. Det er derfor ingen grunn til å anta at historien om Norge og annen verdenskrig har funnet sin endelige form, også ettersom historien i nye tider skal tjene nye hensikter. Nå behøver selvfølgelig ikke en smule ibsensk selvbedrag bare være av det onde, og personlig etterlyser jeg da heller ikke noen norsk versjon av det tyske Vergangenheitsbewältigung - hvor historisk belastende atferd blir omhyggelig rekonstruert og tolket slik at de moralske og politiske slutninger kan trekkes.

Jeg spør bare om ikke Blücher snart har tjent sin hensikt og bør få hvile, om vi ikke kan få lov til rett og slett å være litt flaue på vårt lands vegne, i hvert fall én dag i året.