VAR KONG HAAKON

den biologiske far til kong Olav? Spørsmålet diskuteres fortsatt over det ganske land. Det er den aller nyeste vrien på en meget gammel problemstilling, nemlig hvem som var det biologiske opphavet til den eller de til enhver tid regjerende monarker. Det er en debatt med internasjonale forgreninger. Her skal bare nevnes debatten i England på slutten av 1600-tallet, da den siste kongen av huset Stuart, James II, og hans kone plutselig fikk en sønn etter mange års barnløst ekteskap. I historien huskes den debatten som «saken med nattpotta».

I norsk sammenheng er heltekongen fra 1814, Christian Frederik, naturlig å nevne. Rent juridisk var han nevø av kong Frederik VI, og var hans kronprins da han ble stattholder i Norge i 1813. Men det biologiske materialet til sommerkongen fra 1814 hadde en helt annen levert. I norsk historie har det ellers vært en seiglivet myte at den såkalte Hårfagreætten, det vil si etterkommerne av Harald Hårfagre, regjerte Norge uavbrutt i nesten 500 år. Den har fått leve sitt liv helt uanfektet i så vel folks oppfatning, som i skolebøker og historiebøker. Den går ut på at Hårfagreætten døde ut på mannssiden i 1319, med kong Håkon den femte Håkonsson, som ikke etterlot seg noen sønn. Han hadde imidlertid fått gjennomslag for at hans dattersønn Magnus skulle overta tronen etter ham, men da så hans sønn igjen døde i 1380, var det jamt slutt med den gamle, norske kongeslekten.