De norske SS-soldatene

DET ER BRA at Justisdepartementet nå - 65 år etter 9. april 1940 - gir støtte til forsking om de over 5000 nordmennene som var SS-soldater under Hitlers kommando. Det er et paradoks at nordmenn med dødningehodet på lue og jakke, som tok i mot enhver ordre fra Hitler, utgjorde det største norske militære bidraget i 2. verdenskrig etter felttoget i 1940. De var langt flere enn de som var i norske hæravdelinger i Storbritannia. Ingen andre nordmenn sto masseutryddelsene i Øst-Europa nærmere. Det er viktig at forskingen tar sikte på å besvare de spørsmålene som står sentralt i den internasjonale holocaustforskingen og ut fra en norsk og en nordisk synsvinkel.

FRONTKJEMPERNE er tildelt mange roller, som blodtørstige mordere og perverterte avvikere. Selv ser de seg som vestens pionerer i kampen mot kommunismen. Det er trolig mer fruktbart å ta utgangspunkt i vår egen politiske historie og den norske fascismens utvikling inntil 2. verdenskrig. Sentralt er om disse norske SS-soldatenes bidrag i utryddelsen av jøder, kommunister og andre må ses i sammenheng med menneskesynet til en god del norske fascister før krigen, eller om det representerte et brudd på deres ideologi. Det er nærliggende å anta at synet på den «nordiske rase» gjorde det lett å se på Øst-Europas folk som mindreverdige. Vi må spørre om det går en linje fra den forakt for «politikerveldet» og demokrati som fikk Quislings kapteiner til å utarbeide statskupplaner i 1932, til disse militæres kamp mot den lovlige regjeringen og dens allierte. Enkelte av dem hadde utmerket seg under felttoget i 1940, men etterpå anklaget de politikerne og Regjeringen for nederlaget, og gikk over til fienden. Kan vi tro på begrunnelsen? Var det solidaritet med finnene, som mange hevdet, eller var det en nytteorientering etter nyordningen høsten 1940 om at veien til karrierer i det «nye» Norge gikk gjennom NS?

Artikkelen fortsetter under annonsen

ANDRE NORDISKE LAND bidro også til Østfronten. Derfor bør man samarbeide med historikere fra Danmark, Sverige og Finland. Sverige sto utenfor krigen. Likevel reiste mange svensker til Oslo og meldte seg. De ble ikke tiltalt eller dømt. Danmark kom i en mellomstilling som militært «besatt», deltaker i «Anti-Kominternavtalen», men med behold av sine statsorganer. En rekke dansker meldte seg. De ble dømt etter krigen. Tusenvis av finner deltok. Den finske staten var i krig på Tysklands side fram til høsten 1944. Hva var grunnene til at så mange fra land med så forskjellig stilling meldte seg? Var det felles oppfatninger og tankegods om den «nordiske rase historiske rolle»? Undersøkelser i Norge har vist at det yrkesmilitære innslaget i NS var sterkt fra 1933. Fra høsten 1940 ble det enda sterkere. Det er av interesse å vite om offisersinnslaget var sterkt også i de andre landene. Det kan overraske at deltakelse i masseutryddelse ikke var tema i landssviktiltalene mot frontkjemperne. Jødenes skjebne syntes å ha vært uten interesse under oppgjøret. Disse tidligere medlemmene av Hitlers spesialavdelinger ble derfor ikke spurt av retten om de hadde deltatt i massedrap eller folkemord. Dagbøker og andre dokumenter som kunne vitne om det ble ikke samlet inn. Heller ikke media interesserte seg noe særlig for slike spørsmål. En del frontkjempere ble imidlertid tiltalt for handlinger som de hadde utført i tysk eller norsk tjeneste hjemme. Det kan se ut som rettsvesen og offentlighet avideologiserte disse politiske soldatenes innsats. Fokus på den ideologisk motiverte masseutryddelsen kom først langt senere. Hvilke forhold i det norske etterkrigssamfunnet gjorde at disse spørsmål var så lite til stede? Var det annerledes i Danmark og Finland og i så fall hvorfor?

DET ER NØDVENDIG å se nærmere på hvorfor det praktisk talt ikke er forsket på frontkjemperne, når det ellers er forsket mye på NS. Et unntak er Svein Blindheims «Nordmenn under Hitlers fane» fra 1977. Ellers finnes noen få beretninger fra frontkjempere og få andre bøker. Men fag- og militærhistorikere har - med ett nylig unntak - gjort lite, i forhold til de mange arbeidene om krigen fra Forsvarets forskingsinstitusjoner. Dette gjaldt jo mange offiserer. Vi må spørre om det har eksistert en konsensus om at denne delen av offiserenes krigshistorie skulle holdes utenfor. Det bør undersøkes om norske eller utenrikspolitiske forhold kan forklare en slik konsensus. Det er også av interesse om militært personell med frontkjemperbakgrunn ble gjeninntatt i Forsvaret senere.

Når det gjelder selve frontinnsatsen må nøkkelen være å kartlegge operasjonene og innsatsstedene til de avdelingene og kommandoer de deltok i, fra tidlig under felttoget i 1941 og til sluttkampene i Berlin i 1945. Metoden må være å granske krigsdagbøker og annen dokumentasjon som finnes i tyske og utenlandske arkiver. De enkeltes avdelingstilhørighet vil framgå av landssviksakene. Opplysninger fra dem selv er til liten hjelp. De har fortsatt preg av massiv hjernevasking og få har til nå vist noen selvinnsikt. Ennå hevder de at de var ukjente med utryddelsene av jødene og andre. De tviholder på en kollektiv glemsel. Det kan ikke herske noen tvil om at de som frivillige i Waffen SS var klar over at de var politiske soldater. Det opptaksreglementet som ble forelagt dem, gjorde det klart at de som nye tyske statsborgere skulle bekjempe «jødedom» og «bolsjevisme», og at de som takk fikk rett til en jordbrukseiendom i områdene i øst (se faksimile). Budskapet er det samme som i Hitlers «Mein Kampf» fra 1926, utryddelse og fordrivelse.

ETTER FRONTKJEMPERNE ble de som veteraner satt inn i tysk politi, i Statspolitiet, i ulike spesialavdelinger som SS-vaktbataljon og grensepolitiet, og i særlige farlige agentnett som Abwehr, Rinnan-banden osv. Mange deltok aktivt i bekjempelsen av motstandsbevegelsen. Et stort apparat dirigerte dem, hvor nordmenn spilte viktige roller.

Vi har også behov for å få pålitelig kunnskap om den sosiale bakgrunnen til de frontkjemperne som ikke var yrkesmilitære, i lys av tradisjonell kunnskap om hvem som lar seg verve i krig. Var de naive bondegutter, arbeidsløse bygutter fra østkanten som ble fristet med inntekt og velstand? Kan vi snakke om «frontkjemperfamilier», hvor NS-foreldre påvirket barna til å bli frontkjempere og frontsøstre i SS? Var det mange kriminelle blant dem, en populær forestilling? Var det mange åndssvake eller «undermålere», som landets mest framtredende psykiatere hevdet? Var det mange menige som avanserte til befal? Gjorde de karriere etter at de kom hjem eller gikk de tilbake til sine gamle yrker?

En indikasjon på at de utgjorde en sammensatt gruppe er at flere ble dømt av tyske domstoler for disiplinærbrudd, vinningsforbrytelser og faneflukt. Det er av interesse å vite om det var taperne blant frontkjemperne som falt utenfor, eller var det personer som fikk samvittighetsproblemer eller politisk tvil. Det er av interesse å vite om noen frontkjempere gikk over til motstandsbevegelsen.

Hva frontkjemperne deltok i bør kunne bringes på det rene ved å kartlegge avdelingenes operasjoner, massedrapene i og bak fronten og hvem som var i hvilke enheter, i norske og utenlandske arkiver. Forskingen bør også belyse vår fortielse av massedrapene på jøder og folkene i Øst-Europa i de første årene etter krigen. Den må ikke bare bidra med ny forståelse av de norske bidrag til det nazistiske holocaust, men også vår manglende forståelse av det i etterkrigshistorien.