||| Anti-modernismen er en viktig del av miljøsakens metafysikk. Det kjennes intuitivt riktig at menneskets stadige framgang må gå på bekostning av naturen. Vi kaller det miljø, men grunnleggende sett handler det om en følelse av at alt var bedre før.
I mars 2010 la BBC World Service fram en undersøkelse som viste at mange afrikanere mente de hadde et personlig ansvar for menneskeskapte klimaendringer. Det er helt grunnløst, siden Afrika som kontinent kun står for omlag 4 % av de samla CO2-utslippene i verden. Menneskene som blei intervjua i denne undersøkelsen, har tatt for gitt at overgangen til den moderniteten de ser rundt seg, vil måtte medføre uopprettelige økologiske skader.
Konservatismen og redselen denne bunner i, gjør at vi har lett for å akseptere de skillene mellom riktig og gal adferd som miljøbevegelsen presenterer oss for. Sammen med forestillingen om at menneskets eksistens er en kontinuerlig krig mellom menneske og natur, danner det grunnlag for en politisk reflekstenkning, i alle fall på venstresida og blant andre som oppfatter miljøsak som en etisk forpliktelse. Vi skiller mellom nytt og gammelt, hvor alt gammelt er bra enten det er i landbruk, teknologi eller matvarer.
Da Framtiden i våre hender blei stifta, pekte de ut den systematiske skeivfordelingen mellom sør og nord og de voksende miljøproblemene som sine hovedutfordringer. De pekte også ut en synder og en vei til frelse. Synderen var forbrukeren i den vestlige verden. Alminnelige folk i Norge kjøpte for mye, spiste for mye og forbrukte for mye.
Veien til frelse var enkel. Om folk reduserte sitt forbruk, spiste vegetarmiddager oftere og ga penger til fattige barn i Afrika, kunne de redde verden. Likheten med den katolske kirkes idé om dødssynder og frelse er slående. Tre av sju dødssynder handler om tøylesløst forbruk og tilfredsstillelse: fråtsing, begjær og griskhet. De tilsvarende dydene er måtehold, kyskhet og barmhjertighet. Og veien til frelse går gjennom almisser.
Dommedagsprofetiene og moralismen kan sjølsagt forsvares med at man jo har «rett», og dermed utfører en plikt overfor framtidas generasjoner ved å preke og fordømme. Men som et politisk spørsmål krever også miljøsaker praktiske og ikke bare eksistensielle løsninger. Og her deler miljøbevegelsen seg i to.
Natur og Ungdom, Bellona og Zero jobber for å sikre at motstanden mot CO2-energi kombineres med faktisk utvikling av alternative energikilder. Men vel så dominerende er motstanden mot alle typer krafttiltak, fra såkalte monstermaster til vindkraft og bioenergi.
Jeg kan ikke fri meg for mistanken om at energimangel er et mål i seg sjøl. Hvis menneskene ikke har nok energi til å produsere de varene som trengs for å opprettholde dagens forbruk, vil forbruket måtte gå ned. Og det er ønsket om å redusere forbruket som er det viktigste, ikke miljøsaken. Når miljøforkjempere med stor økonomisk, sosial og kulturell kapital insisterer på at forbruk er et onde, er det de andres forbruk de mener. Vanlige folks bilkjøring, plastleker, charterferier og ferdigmat må reduseres. I stedet for dette miljøfiendtlige forbruket burde folk heller gjøre som dem: lese bøker, trimme og gå på teater. Energimangelen blir et virkemiddel for å sikre gjennomslag for egne livsverdier.
Det ville vært lettere å få gjennomslag for å bygge ut alternative energikilder om man ikke nevnte miljø som begrunnelse i det hele tatt. Behovet for energi, økonomisk gevinst og arbeidsplasser er gode nok argumenter i seg sjøl. I stedet går man alltid omveien om det abstrakte, om klima og prinsipiell oljemotstand. Denne omveien gjør at saker som i utgangspunktet kunne hatt brei oppslutning, blir gjort til mindretallsposisjoner. Det siste eksempelet er bygging av nye jernbarnelinjer, såkalte lyntog, i Norge. Ut ifra debatten kan det se ut som om disse jernbanelinjene skal bygges utelukkende som et sonoffer for miljøet. Tog er redusert til miljø og miljø til moral.
Det har blitt viktigere å skrive under på virkelighetsbeskrivelsen til miljøbevegelsen enn å få gjort noe med miljøsakene. Norske politikere som Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg, Kjell Magne Bondevik og Kristin Halvorsen er alle i stand til å legge ansiktene i alvorlige folder og si at «menneskeskapte klimaendringer er vår tids største problem», «vi i Vesten har et spesielt ansvar». Men som politikere gjør de ingenting vesentlig med dem.
Dermed blir seirene til den religiøse miljøbevegelsen pyrrhosseirer. De tvinger folk til å gjenta etter dem, men oppnår ingen grunnleggende politisk endring. Miljøkamp blir sinnelagsetikk, det er hva du tenker, føler og sier som er avgjørende, ikke konsekvensene av handlingene dine.
Det er utvilsomt store problemer knytta til forholdet mellom de tilgjengelige naturressursene i verden, befolkningsveksten og menneskets forvaltning av naturressursene. Men dette brukes først og fremst til å skape etiske og religiøse forestillinger om forholdet mellom mennesket og natur.
Som emissæren på talerstolen i et bedehus på Vestlandet for hundre år siden, blir miljøprofetenes fremste oppgave å få folk til å føle seg skyldige og syndige. De fordømmer folks dagligdagse gjøremål, enten det er koteletter til middag, sydenferie med fly eller bilkjøring til jobben.
Hvis meningen faktisk var å vinne oppslutning, burde miljøbevegelsen ha valgt en taktikk og en strategi den kunne lykkes med. Vinteren 2010 blei en tredjedel av de nordmennene som var bekymra for menneskeskapt klimaendring, mindre bekymra. Årsaken var åpenbar. Vinteren hadde vært den kaldeste i manns minne, og når gradestokken tipper under minus tjue grader, og Stavanger har skiføre tre måneder i strekk, er det vanskelig å gå rundt og frykte kommende varmebølger. Ledende miljøpolitikere var tidlig ute og advarte mot det som var i ferd med å skje.
Men om man bruker en varm vinter som bevis for at mennesket er i ferd med å endre klimaet rundt seg, slik mange har gjort, eller latt mediene gjøre, blir en kald vinter bevis på det motsatte. Og har man påstått at havet vil stige fem, ti eller sytti meter, vil folk bli beroliga når man ser at FNs klimapanel kun varsler 18 til 59 cm stigning i sitt verste scenario.
Når krisemaksimeringsstrategien slår tilbake, står den dominerende delen av miljøbevegelsen uten noen demokratisk strategi som kan lykkes. Det logiske neste steget er tvang. Om ikke folk kan lokkes, og ikke skremmes, så må de tvinges.
Miljøbevegelsens idealisme bærer dermed med seg en potensiell totalitarisme, mens etikken deres først og fremst oppfyller et behov for å føle seg bedre og annerledes enn alle andre. Det gir de utvalgte, stort sett fra den vestlige akademiske middelklassen, en følelse av å være bærere av en innsikt i livet, en moralsk karakter og en godhet som de andre mangler. Og det er dessverre oftest alt det gir.
Artikkelen er en bearbeidelse av en tekst som står på trykk i de siste nummeret av Samtiden som lanseres i dag. Aslak Sira Myhres debattbok Herskap og tjenere med samme tema utkommer på Oktober forlag i september.
