De nye hoffnarrer

Hvorfor må Jens Stoltenberg finne seg i å bli stoppet av en stuntreporter i en stortingskorridor for å ramse opp navnet på de skogsoppene han kan?

DET VAR EN GANG en dronning som het Victoria som med jevne mellomrom snurpet munnen og uttalte: «We are not amused.» Og selv om man ikke lenger halshogde umorsomme hoffnarrer, var dronningens melding en klar beskjed om at hun forventet seg høyere standard på underholdningen. Siden den gang har monarki som styringsform gått av moten og ting generelt blitt snudd på hodet.

Folket sitter på tronen, mens makten er blitt folkets tjenere og har iført seg hoffnarrens drakt. Men en ting er uforandret: Fra tronen forlanges ordentlig underholdning. Og selv i moderne, halvopplyste demokratier er dynamikken den samme gamle: Den som kan underholde blir populær, og popularitet gir makt.

Jeg tror det begynte med TV-debattene mellom Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland på 80-tallet, eller Gro og Kåre, som vi så frimodig begynte å kalle dem.

De snakket åpenbart dypt engasjert om politikk, mens avisene begynte å kåre vinnere, ikke basert på retoriske poenger, men på hvordan de førte seg, hvem som var morsom, overbevisende og avslappet.

Kort sagt: hvem som vant folkets sympati ved sin væremåte. Politikerne begynte å skjønne hvor viktig det var blitt av å framstå som «mennesker» og ikke bare talspersoner for usynlige og komplekse «saker».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Parallelt med dette oppdaget TV våre statslederes potensial som folkeunderholdere. Og fra den nye tronen, TV-stolen, begynte den nye folkekongen å gjespe sitt «we are not amused» til statsledere som snakket sak, inntil de mer eller mindre motstrebende gikk med på å påta seg hoffnarrens rolle.

De nye klovner viste sine kunster i folkelig-, omgjengelig- og trivelighet, og folkekongen klappet for statsminister Jens Stoltenberg som lørdagsunderholder sammen med Dan Børge i «Klassefesten», for statsminister Kjell Magne Bondevik som fotballkommentator på TV, og slo seg overgivent på lårene da Thorbjørn Jagland i folkelighetens navn lot seg overtale til å ta Synnøve Svabø på puppene. Dessverre bleknet den bragden noe da drammenseren glemte å beregne sitt publikum og trakk i Rosenborg-skjerf i forbindelse med at han deltok i koffertkasting på Lerkendal. Men i det store og det hele: Folket moret seg kongelig. Og morer seg fortsatt.

VI ER SELVFØLGELIG noen få surpomper som synes det er et sørgelig syn å se statsminister Jens Stoltenberg la seg stoppe i stortingskorridoren, hastende på vei til et formodentlig viktig møte, av en nok en stuntkomiker med mikrofon. Ja, vi gremmes av å se vår statsleder med et plaget godfjottsmil følge stuntkomikerens (NRK? TV2? TVNorge denne gang?) oppfordring om å ramse opp alle skogsoppene han kan navnet på.

Men de brede massene i dette egalitære folket elsker jo politikere som ikke er høye på pæra, det vet de, Jensene og Kjell Magnene, eller i alle fall medierådgiverne deres. Det er derfor vi, minoriteten i det viktorianske Surpomppartiet, ligger langt under sperregrensa.

Siden vi i Surpomppartiet neppe vil få gjennomslag for våre krav om at Jens og de andre skal få lov til å være akkurat så stive, alvorlige og private som det faller naturlig for nordmenn å være når de utfører en viktig jobb, burde vi kanskje hilse velkommen at underholdningsindustriens fokus i stadig sterkere grad vendes mot de gamle tronegnikkerne, kongehuset.

Siden vi etter hvert har innsett at dronninger og konger har utspilt sin rolle både som maktfaktor, samlingspunkt og moralsk ledestjerne for folket, og dessuten sannsynligvis er verdens dyreste døråpnere i utlandet, reiser det seg selvfølgelig et spørsmål: Hvis vi ikke skal sette dem på dør, hva skal vi bruke dem til? Kan de kanskje avlaste Jens og Kjell Magne i jobbene som hoffnarrer?

De kongelige tilfredsstiller i alle fall de fleste krav man setter til gode underholdere: De er kjente, de har glamour, og de snakker, med visse unntak, tydelig.

Og seiersgangen til såpeoperaen om den norske kronprinsen og kjæresten tyder på at vi kan ha en langsiktig suksess på gang.

En kunne til og med argumentere for at det er mye underholding for penga. Årlig apanasje på årets statsbudsjett er 27,5 millioner kroner, og selv inkludert vedlikehold av de kongelige eiendommer og ekstraordinære utgifter, havner vi litt under de rundt 110 millioner kronene vi anslår det årlig vil koste å produsere 220 episoder av «Hotel Cæsar». Så langt kan vi i Surpomppartiet faktisk si: «We ARE amused».

Men selv et ikke-spesielt-monarkifanatisk parti som vårt, føler moroa tar slutt når underholdningsindustrien, som synes endelig å ha erobret de siste kontorer i Akersgata, hiver seg på den nyeste trenden: reality-TV. Pål Trælvik, sjef for TVNorge, sier dette er den viktigste TV-trenden det siste tiåret, og planlegger å lage programmer etter det nederlandske Big Brother-konseptet hvor folk sperres inne i et hus omringet av kameraer som følger dem til alle døgnets tider.

Mens publikum, seere, stemmer på hvem de liker og ikke liker, og aktørenes privatliv endevendes i den kulørte pressen. Høres det kjent ut? Så når innflytelsesrike mediefolk som Stein Roger Bull og andre mener det er moralsk forkastelig at vi skal la media kringkaste de mest intime deler av privatlivet til folk som har meldt seg frivillig, hva skal vi da si når de samme mediene gjør nettopp dette mot to unge mennesker som vel trodde de bare hadde meldt seg frivillig til å spille i en såpeopera?

DEN MANNLIGE hovedrollen i denne såpeoperaen ble en gang spurt av Petter Nome om han hadde vurdert å abdisere. Han svarte at det hadde han, og at selv om det i teorien var straffbart, ville vi vel neppe straffe ham for det? Nei da, selvfølgelig vil vi ikke det. Han virker som en ålreit fyr, og det er ham vel unt om han velger å hoppe av og leve med prinsesse, men uten kongeriket.

Dessuten kan vel NRK få apanasjepengene til å kjøpe inn en kul, amerikansk sitcom? Snipp, snapp...