De nye ide ologiske vanskapningene

VÅRE BEGREPER OM POLITIKK

er historisk formet. Ofte kan det gjøre dem til stengsler for forståelsen. Ta Kina. Folkerepublikken frembyr i dag flere klassiske kjennetegn på den fascistiske stat: Repressiv regimeform med betydelige menneskerettighetsproblemer; totalitær parti-ideologi; maktmonopol og undertrykkelse av selv de uskyldigste minoriteter (Falun Gong); ensretting av kommunikasjonsmidlene (nå slås det ned på Internett); statlig styrt utviklingskapitalisme med store økologiske omkostninger (Tre kløfter); territoriell ekspansjonstrang kombinert med en åpenbar nasjonalisme (Taiwan); tendenser til kulturelt og nasjonalt hovmod i kombinasjon med idyllisering av bondeklassen og forherligelse av gammel imperiefortid; radikal retorikk i kombinasjon med økende sosiale forskjeller. Og ikke minst, kulturelt mord på minoriteter (Tibet) under dekke av etnisk-nasjonal raison d' état.

Disse ingredienser gjør ikke Kina til fullblods fascistisk - i dag. Men de ideologiske mønstre som avtegner seg er ikke muntre. I tillegg kommer så den kulturelle vulgariseringen under slike vekstbetingelser, den moderne industrikapitalismens kakofoniske følgesvenn. Og konsumbesettelsen. Den vaker like under overflaten i dagens Kina. Dens økologiske følger vil gjøre Kyoto-protokollen til et halvt lattervekkende slag i luften.

Situasjonen i Kina ligner mye på Bismarcks Tyskland. Jernkansleren forsøkte å modernisere det tyske keiserriket med blod og jern uten å demokratisere. Det la sterke føringer i retning en autoritær stat. Stater som åpner for denne ujevne utviklingsgang - et gigantisk forsøk på å ta igjen økonomisk tilbakeliggenhet - skaper ofte aggresjonsåpninger utad for å avlede og temme opposisjonen innad.

STEIN ROKKAN BRUKTE

Tyskland som kroneksempel på sin teori om «kriseopphopninger» i statsbyggingen: Den som samtidig vil samle nasjonen, grunnfeste det politiske system og gi seg inn på en kapitalistisk utviklingsprosess, vil møte kronisk ustabilitet - om det politiske system ikke samtidig åpnes opp for innflytelse nedenfra. Kina er der nå.

Å si dette er ubehagelig. Uorden skapes i våre forventninger. Er det ikke kontra-intuitivt å kalle Kina «fascistisk»? Nordmenn har tradisjonelt hatt problemer med å begrepsfeste denne statsformasjonen - det har gått fra maoistisk voldsromantikk til kommersiell beundring. Men nå er tiden inne til å se realistisk på denne staten som så mange elsker å like fordi det er så mye penger der. (De norske ml-erne elsket som kjent Kina fordi de mente det var så mye å lære).

Kina viser framfor alt at det gamle skillet mellom høyre og venstre - med røtter i 1789 - ikke lenger gir noen mening. Flere og flere politiske fenomener i moderne politikk er noe annet enn det de utgir seg for å være.

Vi må mer og mer av-historisere våre politiske begreper for å gripe den nye virkeligheten. Dette gjelder ikke minst våre forestillinger om fremtidens demokrati.

Derfor vil jeg hevde at Mussolinis Italia gir den beste modellen for å forstå dagens kinesiske utviklingsretning. Illevarslende er det da at Kina har enda færre kontrollmekanismer på politisk makt enn selv Mussolini hadde i sin storhetsperiode (han ble til og med felt av et partiorgan, det fascistiske storrådet, utenkelig i Kina). Il Duce var innringet av kongedømmet og Vatikanet (skjønt konkordatet fra 1929 ga ham relativt frie hender, og sjekk på autoritære regimer har aldri vært den katolske kirkens paradegren).

SLIKE MOTKREFTER FINNES

det enda færre av i dagens Kina. Massakren på Den himmelske freds plass kan i dette perspektiv komme til å ligne en fredelig piknik - når disse underliggende strukturer blir satt under press og utløser kollektiv handling. Kina er dyptgående strukturelt ustabilt. Denne tilstand kan bare møtes med represjon om ikke regimet vil demokratisere seg.

Akkurat i dag savner vi en klar teori om kinesisk imperiebygging - en av den klassiske fascismens viktigste kjennetegn. Men snakk med russere. Kina ligger an til på bli en av verdens mest oljehungrige økonomier. Når kaster den politiske klassen i Beijing med dens privatiserte Yukos-lignende kommissærer i næringslivet sine øyne på de sibirske oljerikdommene like nord for sin grense?

Unødvendig å være paranoid for å tenke i slike scenarier. Å si at Kina er 'kommunistisk' griper åpenbart ikke den nye virkelighet. Å si at landet er 'kapitalistisk' er omtrent like lite treffende. Men: Er ikke fascismen prinsipielt anti-kommunistisk og anti-kapitalistisk?

Vel, det som først og fremst kjennetegnet den europeiske fascismen var en enestående evne til å inngå kompromisser og integrere ulike ideologiske brokker fra eksisterende ideologier inn i en ny syntese. Den var samtidig enestående og tradisjonell, radikal og reaksjonær på samme tid, moderne og tradisjonell i ny sammenstilling. Slik, gjennom denne tyvaktige negative politiske profil som ga alle noe, skapte fascismen sitt politiske rom i Europa. Det er denne kombinatoriske akt vi ser i fri dressur i dagens Kina. Bildet er ikke entydig vakkert.

Det må være vondt for gamle maoister å se hvor lett overgangen synes å gå fra kommunisme til fascisme - uten veien om demokrati.

SAMME TYPE RESONNEMENT

om ideologisk lånegods kan gjøres gjeldende overfor fremtidens demokratiske statsform.

Terrortrusselen etter 11/9 vil lett kunne skape en ny hybrid: den autoritære sikkerhetsstat med demokratisk garnityr begrunnet med omskrivinger av demokratiske idébrokker. Kjernen i et slikt regime ligger ikke i et dramatisk brudd med den demokratiske konstitusjonalismen, snarere i dens langsomme selvmord.

For mer enn 150 år siden lokaliserte Alexis de Tocqueville nettopp faren for demokratiet i en ny mennesketype: det riskunngående, trygghetssøkende individ som i staten så endepunktet for sin streben og trygghet. Denne psykologi ga vekstvilkår for den statlige paternalismen. Den i sin tur ville utgjøre hovedtrusselen mot friheten fordi den gjennom å skape en fryktsom-narcissistisk mennesketype under dekke av å forsvare demokratiet. Igjen gir hans studie av «Demokratiet i Amerika» (1835) treffsikre oppslag for en samtidsdiagnose.

Terrorbekjempelse vil nettopp kunne gi det insentiv til å skape en ny type demokrati på permanent krigsfot, et regime der sammensmeltningen av eliter innen politikk, politi, hær og medier vil mer og mer ligner på det resovjetiserte Russland under Putin enn dagens liberale demokratier. Det vil bli holdt valg, men de teller lite. Mediene vil bli kneblet under henvisning til overordnete nasjonale sikkerhetsbehov, eller de knebler seg selv, en øvelse vi har sett brakt til godt nivå i USA etter 11/9.

Selvrekruttering innen den politiske klasse vil bli viktigere enn formelle maktskifter, rettsapparatets autonomi et skuebrød fordi det representerer hindringer i veien mot mest mulig effektiv terrorbekjempelse.

Vi vil ikke få en ny orwelliansk totalitarianisme - den er antakelig historisk død - men snarere et tungt, opinionstyrt og halvpopulistisk enevelde som med Karl Johan kan si «Folkets kjærlighet er min belønning». Og folkets kjærlighet oppnås ved å overby hverandre i streng sikkerhetslovgivning.

MOT DENNE IDEOLOGISKE

vanskapning - postdemokratiet, som den amerikanske filosofen Richard Rorty kalte det nylig - gjelder Benjamin Franklins klassiske devise: Den som i uthulingen av friheten søker tilflukt for tryggheten fortjener ikke frihet og mister tryggheten. Trist om fremtidens historikere vil si at det liberale demokrati overlevde nazismen og kommunismen i det 20. århundre men varte ikke lenger enn fra Den franske revolusjon til de første tiår av det 21. århundre, margstjålet av indre oppløsning.

Undres på om ikke dette er Osamas bin Ladens strategi. Å se de nye ideologiske vanskapninger som disse truslene avføder er en viktig del av vårt forsvar.