NETTVETT: «Hvordan kan vi publisere og dele innhold med nær lysets hastighet, uten å begå overtramp, når selv skolerte redaktører som tar seg bedre tid, ikke klarer det?» spør kronikkforfatteren. Foto: Karen Bleier / AFP / NTB Scanpix
NETTVETT: «Hvordan kan vi publisere og dele innhold med nær lysets hastighet, uten å begå overtramp, når selv skolerte redaktører som tar seg bedre tid, ikke klarer det?» spør kronikkforfatteren. Foto: Karen Bleier / AFP / NTB ScanpixVis mer

De nye publisistene

Alt man trenger er en smarttelefon og et mobildataabonnement. Redaktøren, det er meg! Kjør debatt - eller bare kjør!

Alt man trenger er en smarttelefon og et mobildataabonnement. Verden som publikum er et tastetrykk unna - og man har ytringsfrihet. Redaktøren, det er meg! Kjør debatt - eller bare kjør!

Det er noe befriende over den nye medievirkeligheten, hvor alle er forbundet med alle og hvor såkalte sosiale medier gjør kommunikasjonen og delingen av informasjon til en lek som alle, fra barneskoleeleven til dennes bestemor, kan delta i.

Meninger, påstander og bilder suser rundt i elektroniske «loops» raskere enn noen avisredaktør ville ha sjans til å kontrollere, dersom hun hadde måttet forholde seg til det under sitt ansvar. Med tanke på hvor populært det er - ikke minst i nettopp de nye sosiale mediene - å diskutere og kritisere de etablerte medienes eventuelle overtramp overfor enkeltindivider, reiser spørsmålet seg: Hva med alle de nye publisistene? Alle vi som ikke har noen form for publisistisk erfaring eller utdanning. Hvordan kan vi publisere og dele innhold med nær lysets hastighet, uten å begå overtramp, når selv skolerte redaktører som tar seg bedre tid, ikke klarer det?

Svaret er nok at vi ikke klarer det helt. Mange begår nok overtramp, uten en gang å være klar over det - fordi man ikke kjenner til de reglene som begrenser ytringsfriheten av hensyn til blant annet andre menneskers personvern.

KRONIKKFORFATTER: Jon Wessel-Aas, advokat/partner i Bing Hodneland advokatselskap og forfatter
KRONIKKFORFATTER: Jon Wessel-Aas, advokat/partner i Bing Hodneland advokatselskap og forfatter Vis mer

Reglene om vern av privatlivets fred, retten til eget personbilde og vern mot injurier (udokumenterte beskyldninger) - alle deler av det generelle personvernet, gjelder likt for hver enkelt av oss, som de gjør for Dagbladet og andre etablerte medier. Overtredelser av disse reglene, kan medføre erstatningsansvar overfor den personen det går ut over. Det er ikke fordi vi ikke har ytringsfrihet, men fordi ytringsfriheten begrenses blant annet av den like høyt rangerte retten til personvern. Den ene går ikke generelt foran den andre.

Den juridiske avveiningen mellom disse av og til kolliderende rettighetene kan ofte være komplisert i konkrete saker. Men grovt sagt er det slik at ytringer som griper inn i andres personvern bare er beskyttet hvis de yter et minstebidrag til samfunnsdebatten i den aktuelle konteksten. I tillegg kreves det at den omtalte selv får mulighet til å komme til orde, dersom det dreier seg om beskyldninger/kritikk om faktiske forhold. I journalistikk som følger normal presseskikk, tas det nettopp slike hensyn når enkeltpersoner omtales.

Hvor ofte er disse vilkårene oppfylt, når folk publiserer og sprer innhold i sosiale medier? Hvis jeg for eksempel publiserer på min Facebook-side at «Naboen min, NN, drikker seg full hver lørdag - og så banker han kona si», er første del isolert sett en krenkelse av privatlivet, mens det andre er en rettsstridig injurie - med mindre jeg i det minste kan dokumentere at det er sant at NN banker kona. Og hvis du «deler» denne meldingen videre på din Facebook-side, er du i utgangspunktet like ansvarlig for innholdet - selv om det framgår at du siterer meg.

Også det som kan synes mer uskyldig, som publisering av helt «nøytral» informasjon om andre personers private liv, kan være rettsstridig. For eksempel om du sitter hjemme i hagen din og publiserer en melding på Twitter om at «Nabofrua er gressenke igjen denne helgen, ser jeg. Det er bare da hun klipper gresset i bikini..;-)». Tilsvarende om du legger ut et bilde på Facebook eller Instagram, av gjengen som var på privat fest med deg kvelden før. Har de avbildede ikke samtykket, har du ikke rett til dette. En annen sak er at blant venner aksepteres ofte dette. Men den dagen en av de avbildede reagerer (kanskje de ikke skulle ha vært på den festen..), er rettsbruddet allerede begått.

Man kan dessuten bli ansvarlig for hva andre legger ut på ens egen Facebook-side eller blogg. Det er først og fremst den som legger ut meldingen og/eller bildet som er ansvarlig, men fordi du tillater publiseringen på din side, kan du bli medvirkningsansvarlig fra det øyeblikket du får eller burde ha fått kjennskap til innholdet og at det er ulovlig, dersom du ikke fjerner det.

Man kommer nok langt med bruk av «alminnelig folkeskikk», men som vi vet, er den også dels subjektiv, og problemet er at det som passerer over kafébordet, ikke gjør det når det ytres for «hele verden».

Når vi alle er blitt publisister, bør opplæring i «nettvett» i skolen og andre steder utvides til å omfatte de grunnleggende reglene om personvern. Dette er ikke lenger noe som bare angår «media» - vi er alle blitt «media».

I mellomtida kan kontrollspørsmålet man stiller seg før man publiserer noe om andre personer være: «Ville det være lovlig om Dagbladet publiserte dette om meg?». Er svaret nei, bør også du la være å publisere det.

Følg oss på Twitter