De nye testamentene

Facebook-grunnlegger Mark Zuckerberg, Fremskrittspartiets Ungdom og sjakkspillere har alle andre bibler enn Bibelen.

I AENEAS' FOTSPOR: Denne uka trykket tidsskriftet The New Yorker et eksklusivt intervju med Facebook-gründer Mark Zuckerberg (bildet), hvor han trekker fram «Aeneiden» av Vergil, et 2000 år gammelt helteepos som en sentral inspirasjonskilde. Det samme gjør en annen IT-gründer, Jon Lech «DVD-Jon» Johansen. Tilfeldig? Foto: Scanpix
I AENEAS' FOTSPOR: Denne uka trykket tidsskriftet The New Yorker et eksklusivt intervju med Facebook-gründer Mark Zuckerberg (bildet), hvor han trekker fram «Aeneiden» av Vergil, et 2000 år gammelt helteepos som en sentral inspirasjonskilde. Det samme gjør en annen IT-gründer, Jon Lech «DVD-Jon» Johansen. Tilfeldig? Foto: ScanpixVis mer

||| Det finnes en helt egen type bøker som, til tross for at det er det de er, verken står på samme hylle i bokhandlene eller innunder samme kategori i Deweys desimalklassifikasjon. Det er ikke så rart, de tilhører ikke samme sjanger: Noen er romaner (i alle fall tilsynelatende), noen er sakprosa, noen er noe helt annet igjen.

Men felles for dem, selv om de ikke alle nyter noen direkte klassikerstatus, er en trofast, nærmest bokstavtro leserkrets, som gjerne vender tilbake til dem livet ut. Disse bøkene kalles, kanskje i mangel av et bedre ord, bibler.

Den russiske emigranten Ayn Rands 1200 sider lange hovedverk «De som beveger verden» («Atlas Shrugged») er en slik bibel, i alle fall for FpU-politikere og reklamebyrået Sterling Cooper Draper Pryce. «De som beveger verden» er en typisk idéroman, et skjønnlitterært verk med en betoning av et budskap nært vedkommende forfatteren. Eller som Carl I. Hagen sa til Dagsavisen i august: «Det er en ideologisk, liberalistisk bok som er satt litt på spissen. Men det er mange teorier som er godt forklart i boken, samtidig som det er en spennende kjærlighetshistorie.»

I den andre enden av det politiske spektrumet er det flere bøker som konkurrerer om den samme statusen. Ifølge Toril Moi er konsum-og kapitalismekritiske «Det endimensjonale mennesket» (1964) av Herbert Marcuse å regne som «68-generasjonens bibel». Mens for den til dels overlappende moderne miljøbevegelsen er «Den tause våren» (1962) av Rachel Carson det samme, slik Naomi Kleins «No Logo» (2000) ble det for globaliseringsmotstandere en generasjon seinere.

Men det er ikke bare store politiske og sosiale bevegelser som har sine husbibler. Blant sykkelsportinteresserte har den nederlandske forfatteren Tim Krabbés vesle roman «Sykkelrytteren» en lignende posisjon; det samme har André Bjerkes kombinerte sjakkhåndbok og minimemoarer «Spillet i mitt liv» for norske, sjakkspillende litterater. Unni Wilhelmsens andrealbum «Definitely Me» (herunder særlig sjettesporet «The Thread») var en bibel for jenter i første klasse på videregående skoler i grenlandsregionen høsten 1997. «Miles», selvbiografien til jazztrompetisten Miles Davis, er en bibel for Oslo-baserte undergrunnsmusikere. Mens Dostojevskijs novelle «Spilleren», slik jeg husker det, er en bibel for unge menn i førstegangstjeneste som skal satse sin første permlønn på casinoet på danskebåten.

Bortsett fra «Spilleren», som er en studie i spillegalskap og rulettgjeld, er det logisk hvorfor disse verkene har en slik skjellsettende effekt: Det er det som er meninga. De er skrevet med autoritet, sinnelag og - i mange tilfeller, som Wilhelmsen og Bjerke - utifra erfaring.

De formulerer tilsynelatende evige innsikter og sannheter, som fungerer både med et innside-og utsideperspektiv: Tim Krabbé artikulerer hva som er fascinerende med sykling like mye for konkurranserytteren selv, som for den som bare ser Tour de France på tv.

Eller de har en personlig henvendelsesform: «Hør her. Den beste følelsen jeg noen gang hadde i mitt liv - med klærne på - var da jeg første gang hørte Diz og Bird sammen i St. Louis, Missouri, tilbake i 1944», begynner «Miles».

Sagt på en annen måte: De snakker til menigheten.

Hvilket gjør det desto mer mystisk at den sentrale visdomskilden blant San Francisco-baserte internettmillionærer virker å være et 2000 år gammelt romersk heltekvad. Da jeg i 2005 gjorde et e-postintervju med Jon Lech «DVD-Jon» Johansen, avsluttet han alle sine mailer med et sitat fra Vergils «Aeneiden». Og i siste New Yorker nevner Facebook-gründer Mark Zuckerberg samme tolvbindsepos som sin favorittbok; han skal sågar ha sitert det under forretningsmøter.

Noe som umiddelbart er ulogisk, all den tid «Aneiden» handler om helten Aeneas' gudegitte oppdrag med å grunnlegge forløperen til Romerriket, snarere enn et sosialt medium, og er skrevet med den daterte verseformen daktylisk heksameter, ikke HTML.

På den annen side: Zuckerberg er tidligere latinstudent, og de to setningene han siden har memorert på latin er «lykken står den tapre bi» og «en nasjon/et imperium uten grenser», som jo i dag stemmer bedre for Facebook enn for Romerriket - selv om, som han påpeker i en chat med intervjueren, «dette er de mest berømte sitatene fra 'Aeneiden', ikke noe spesielt som jeg fant».

Eller som Carl I. Hagen ville sagt: Det er mange teorier som er godt forklart i boken, samtidig som det er en spennende kjærlighetshistorie.