De overflødige

I DET POLITISKE liv og i massemedia fokuseres det for tiden svært mye på de som ikke lenger klarer å henge med i det norske arbeidslivet. Vi vet at over 100 000 mennesker er helt arbeidsledige eller på arbeidsmarkedstiltak, over 310 000 er uføretrygdete, nærmere 90 000 er på yrkesrettet attføring, ca 50 000 er under medisinsk rehabilitering og om lag 130 000 er til enhver tid sykmeldte. Vi kunne også føye til de ca 90 000 deltidsarbeidende som ønsker seg mer arbeid. Dette gir til sammen 770 000 mennesker, som befinner seg i arbeidslivets randsone. Til sammenlikning er antallet sysselsatte i Norge nå omtrent 2,27 millioner. Endel av menneskene i denne randsonen vil komme seg inn i arbeidslivet igjen, men mange vil forsvinne ut av det for godt. En kan trygt snakke om at det finner sted klare utstøtingsprosesser i det norske arbeidslivet.

Hvorfor er det slik? I politikeres og myndighetspersoners framtidsperspektiver snakkes det hele tiden om det store arbeidskraftsbehovet vi vil få på grunn av endringene som kommer i befolkningens alderssammensetning, den såkalte eldrebølgen. Er det slik at på en og samme tid støtes mennesker ut av virksomhetene, samtidig som det vil bli et stort behov for arbeidskraft i (andre sektorer av) arbeidslivet ? Hva veier tyngst, virksomhetenes behov for å bli kvitt folk, særlig de eldre arbeidstakerne, ved omstillinger, osv, eller vårt behov for arbeidskraft f eks i omsorgssektoren? Kan en sluse folk, direkte eller indirekte, mellom sektorene, for å få en bedre balanse?

Artikkelen fortsetter under annonsen

MYNDIGHETENE OG organisasjonene i arbeidslivet satte i 2001 igang prosjektet «Et mer inkluderende arbeidsliv» for å motvirke utstøtingsprosessene. Dette er et svært viktig prosjekt, som foreløpig har gitt resultater primært i form av redusert sykefravær. En har ikke til nå oppnådd like mye i bestrebelsene på å integrere personer med redusert arbeidsevne og beholde de eldre i arbeidslivet. Jeg sitter allikevel igjen med spørsmålet; hvorfor er utstøtingsprosessene så sterke, hvorfor er det røft regnet en person i arbeidslivets randsone, for hver tredje som er «trygt» innenfor? Hvilke krefter i vårt markedsøkonomiske system er det som leder til en slik situasjon ?

Den polsk-engelske sosiologen Zygmunt Bauman, som leses av mange over hele kloden, bruker betegnelsen «human waste» (på engelsk), eller det å være overflødig som menneske. For ham er et visst omfang av «human waste» et særtrekk ved det kapitalistiske økonomiske systemet, eller ved moderniteten som samfunnsform. Det er rett og slett slik at denne samfunnsformen produserer overflødighet, om enn på forskjellige måter gjennom skiftende historiske perioder. Fra industrireisningens glansdager, fram mot toppunktet for industriens andel av sysselsettingen på 1970-tallet, det Bauman kaller den tunge moderniteten, har kapitalismen alltid vært avhengig av å ekspandere, skape nye rom og nye markeder både innenfor og utenfor de vestlige kjerneområdene. Landsbygda ble trukket inn i vareproduksjonen, jordbruket ble mekanisert og arbeidskraft ble frigitt til industrien og ny etterspørsel ble dannet. Internasjonalt er det mange som har betraktet den klassiske imperialismen som en måte de ledende vestlige industriland har skaffet seg nytt rom på, både tilgangen til råvarer og nye eksportmarkeder. Allikevel har systemet levd med kronisk arbeidsledighet, det Marx en gang kalte for den industrielle reservearme, selv om etterkrigstidas statsintervensjonisme dempet mye av en slik underliggende tendens.

BAUMANS POENG ER at overflødigheten i dag, i det han kaller postmoderniteten eller den flytende moderniteten, har antatt en annen karakter. I de vestlige kjerneområdene har det oppstått en ny form for sosial underklasse av individer som har et marginalisert forhold til arbeidslivet og som heller ikke besitter resurser til å delta i nye former for konsum, en av postmodernitetens kjernevirksomheter. De er utstøtt på en ny måte.

Dersom vi anlegger et globalt perspektiv, viser overflødigheten seg også gjennom strømmen av flyktninger, innvandrere og asylsøkere til de vestlige landene, i tillegg til massearbeidsledigheten i mange u-land. Med Bauman er det ikke lenger nytt rom å erobre, den globale kapitalismen har trengt inn i klodens mest bortgjemte områder. Overflødigheten truer derfor med å vende seg mot oss selv, mot modernitetens vestlige kjerneområder, i form av denne enorme strømmen av mennesker som søker å ta del i vår velstand.

Om dette kan man mene mye. Baumans perspektiv er heller dystert, og en kan diskutere i hvilken grad overflødigheten er et strukturelt trekk ved det moderne samfunnet. Allikevel er Bauman viktig, utstøtingen i dag foregår på nye måter og vi må få mer inngående kjennskap til hvordan vi skal makte å motvirke den.

EN ANNEN INNFALLSVINKEL til den globale økonomien får vi ved å fokusere på nyliberalismen som politisk-økonomisk ideologi og praksis. Nyliberalismen forherliger markedet som styringsarena og anbefaler at markedsmekanismer utbres på stadig flere samfunnsområder. Samtidig bør den statlige eller overnasjonale styringen av markedsøkonomien begrenses til et minimum.

Dette har gitt grunnlaget for en kortsiktig profittorientering vi ser i mange av dagens storkonserner og multinasjonale selskaper, der underavdelinger omstilles nedlegges og outscources over en lav sko. Det er derfor klart at ideologien i seg selv har medinnflytelse på utstøtingsprosessene. Dette har vi også sett i Norge, også ved store omstillinger i offentlige virksomheter, der nye sjikt av ledere med inspirasjon fra nyliberal konkurransetenkning har henvist mange arbeidsdyktige ansatte til tilværelsen som uførepensjonister, førtidspensjonister, arbeidsledige eller mottakere av ventelønn.

UTSTØTINGEN I NORGE rammer særlig de som har en eller annen skavank, sykdom eller lyte som gjør at en ikke like lett mestrer det økte tempoet og konkurransepresset i arbeidslivet. Mange rammes også av nedleggelser og flytting av bedrifter som ledd i større konserners omstillinger. I tillegg dreier det seg mange ganger om negative holdninger blant ledere og eiere til for eksempel eldre arbeidskraft - til det å ta samfunnsansvar. I den flytende moderniteten øker omskifteligheten og bevegeligheten, kapital, varer, tjenester og mennesker må være mobile på en ny måte.

En kan lett bli motløs overfor slike «store» prosesser. Kapitalen og markedenes økte innflytelse motsvares ikke tilsvarende av demokrati og styring i det globale samfunnet. En vei å gå, utover ting som IA-arbeidet her hjemme, må være å utvikle nye globale institusjoner, selv om en her foreløpig bare er på «skissestadiet».