VED TO AV DEM: Stuntpoetens historie nå i bokform. Her ved to av dem som kastet glans, salige Triztan Vindtorn (t.v.) og Torgeir Rebolledo Pedersen.
VED TO AV DEM: Stuntpoetens historie nå i bokform. Her ved to av dem som kastet glans, salige Triztan Vindtorn (t.v.) og Torgeir Rebolledo Pedersen.Vis mer

De poetiske sherpaer

Stuntpoetens historie en endelig kommet ut i bokform og kan leses som et motstykke til dagens stutpoeter på Facebook.

Kommentar

Facebook Høyre er samtidas stutpoeter (og der får vi uniformerte og sinte herrer på døra og i kommentarfeltene), men lenge før sosiale medier hadde vi her i denne eksemplariske nasjonen en gjeng forfattere som kalte seg Stuntpoeter. De gjorde nydelig ugagn på vegne av lyrikken, rødvinen og verden.

Nå er historien ført i penn av den sobre innlandspoet Thor Sørheim, bosatt på Strømmen. Han var med i gruppa som ellers besto Triztan Vindtorn, Karin Moe, Thorvald Steen, Arne Ruste, Jón Sveinbjørn Jónsson, Erling Kittelsen og Torgeir Rebolledo Pedersen. De poetiske sherpaer.

Etter det vi forstår er hensikten med boka ikke bare historien om et sjukt gjennomført stunt mot landets kulturminister, som fant sted i Y-blokka midt på 1980-tallet, men også fortellingen om en litterær sjangers kamp for å bli hørt i den norske offentligheten, uten å bli hånet og misforstått (Sitat Sørheim).

Stuntpoetenes historie er verdt sin vekt i røkelse og myrra fordi her kan vi lese nøyere om hvordan stuntpoetene ranet Notodden Bibliotek for 5000 bøker og ikke minst om deres lange feide med kulturminister Lars Roar Langslet (etter hvert bare kjent som ANGST, etter at Stuntpoetene stjal L og E fra navnet hans). Også denne avisa fikk hardt på pukkelen av de samme poeter ettersom vi fikk en installasjon overrakt – den sto i gangen i Akersgata, men hvor er den i dag mon tro? – fordi vi vel ble ansett som en kulturavissviker som bare var opptatt av mainstreamkultur via fjernsynet. Farmen that!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi har fått lov til å bringe et utdrag fra kapittel 9 i Stuntpoetenes historie (Flamme Forlag) som starter slik: Fredag 8. mars 1985, tidlig på morgenen, stilte to representanter for Stuntpoetene opp utenfor den gamle herskapsvillaen ved Frognerparken. Der møtte de Per Maning og kona hans, Anne-Ka, samt hunden Leo, som var den første til å hoppe inn i den store varebilen som sto parkert på gårdsplassen. Per Maning åpnet bakdøra, og vips var Leo inne, før Maning stolt viste fram bagasjen. To hvite pappesker fylt med snøballer som hadde ligget en natt i fryseren. Maning kunne også fortelle at inne i hver ball lå det en sammenkrøllet lapp hvor det sto skrevet et norsk dikt. Utenpå eskene var det trykt med store bokstaver «Vi krever: minst ett norsk dikt på NATO-radioen pr. døgn! Stuntpoetene». Dette var Krav 10 i oppropet som Stuntpoetene hadde lansert i forbindelse med PAN-programmet. Første aksjonsdag for de tolv kravene, samt ett tilleggskrav, var satt av til NATO-radioen, eller The Armed Forces Radio Service, som var det offisielle navnet. Den nådde stort sett ut til Oslo-området, og sendte popmusikk hele døgnet. Vårt krav var derfor meget strategisk og i pakt med vår grunnfilosofi: diktet ut til folket.