KANONISERT VERDENSMANN: Nils Christie mente det ikke finnes noen garantier for at Holocaust ikke gjentar seg. Her den nå avdøde professoren i kriminologi da han mottok Fritt Ords Pris i 2001.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
KANONISERT VERDENSMANN: Nils Christie mente det ikke finnes noen garantier for at Holocaust ikke gjentar seg. Her den nå avdøde professoren i kriminologi da han mottok Fritt Ords Pris i 2001. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Ytringsfrihet:

De politiske tabuene

Holocaust synger i bakgrunnen på all politikk og debatt.

Meninger

Spaltist

Nicolay Borchgrevink Johansen

er førsteamanuensis i sosialt arbeid og sosialpolitikk, Høyskolen i Oslo og Akershus.

Siste publiserte innlegg

Ytringsfrihet er blitt en av de norske kjerneverdier. Den sikrer en fri meningsutveksling som igjen er forutsetningen for et reelt demokrati. I dag er det bare rasistiske ytringer og direkte trusler som er unntatt fra ytringsfriheten. Det er gode argumenter som tilsier at rasistisk innhold også bør tillates, men det er ikke tillfeldig at det er akkurat rasisme som er det tabuiserte temaet.

Rasisme er i utgangspunktet en form for hatprat, nedsettende kategoriseringer av grupper med bestemte egenskaper. Det er følgelig mange grunner til å mislike rasisme. Men det er også en markør for det ytterste mørke, det verst tenkelige scenario i vårt felles minne.

Det er rimelig å anta at alle kulturer har en eller annen form for felles referanse for det verst tenkelige. Det å uttrykkke seg slik at at man åpner for «the worst case scenario» fører lett til at man tråkker over kulturelle grenser for hva som er tillatt å si. I demokratiske rettsstater blir man ikke straffet, for Norges del skal det svært mye til selv for å åpne rasister, å bli dømt etter rasismeparagrafen. Men man kan bli politisk død. Og det er noe annet, som igjen minner om viktigheten av kulturelle faktorer som bestemmer hva man reelt kan si i et land med ytringsfrihet.

En som ble politisk død er Jostein Gaarder. Han skrev en kronikk i Aftenposten der han kritiserte Israels krigerske fremferd overfor palestinerne. Det var en patosfylt kronikk som gikk i rette med jødenes forestilling om å være et utvalgt folk. Gaarders største synd var at han blandet sammen staten Israel og det jødiske folk, og dermed gjorde han seg sårbar for beskyldninger om antisemittisme. Antisemittisme er no-go etter jødeutryddelsene og med det ble en av de fremste offentlige stemmer i Norge politisk død.

Politisk død fungerer sånn at man blir tillagt en karakteregenskap eller indre motivasjon som strider med våre grunnleggende verdier. Det hefter en mistanke om at man ikke vil det beste eller prøver å undergrave vår samfunssformasjon. Den som kan knyttes til rasistiske utsagn er på samme måte mistenkelig i ettertid. Har man hensikter om å innføre politiske skiller mellom mennesker etter «type»?

Mange har en refleks mot tegn på rasisme og antisemittisme. Hvis man setter navn på denne refleksen vil man mest sannsynlig oppdage at den hviler på en tankegang og en tolkning av Holocaust.

Da freden hadde senket seg, satt man igjen med spørsmålet, hvordan kunne det skje? Hvordan ble det sånn at noen gikk til det skritt å internere store deler av egne og andre befolkninger, for så systematisk å avlive dem? Det er dette spørsmålet som fortsatt lurer i bakgrunnen på alle (offentlige) ytringer. Men tanken hviler på en bestemt tolkning av Holocaust.

I følge Vetlesen er det flere faser i Holocausttolkningen. Et viktig skille går mellom de som ser Holocaust som et brudd, og de som ser utryddelsene som kontinuitet med fortiden. Stilt på en annen måte kan vi skjelne mellom de som ser Holocaust som en iboende mulighet i moderne samfunn, og de som ser Holocaust som et avvik fra den kursen moderne samfunn har utviklet seg. Inneholder moderne samfunn garantier for at det «ikke skal skje igjen», eller er det motsatt slik at vår samfunnsformasjon har en iboende tendens til å skape nye Holocaust dersom de ikke holdes i sjakk?

Det er vanlig å tenke at Holocaust er en logisk fortsettelse av det såkalte moderne prosjektet. Nils Christie var en av dem. Christies forfatterskap tilhører i dag en del av den kriminologiske verdensarv og hans forfatterskap starter med en studie av naziregimets terror i Norge. Christies magistergradsavhandling tok for seg norske fangevoktere i okkupantenes fangeleire, de såkalte «Serberleirene». Han avslutter boken med å lansere det som ble hans akademiske program: Alt handler nå om å hindre at dette, Holocaust, gjentar seg, avslutter han. Christies syn innebærer en grunnleggende angst, og denne angsten er ikke utypisk.

Nylig avdøde Zygmunt Bauman delte Christies angst. I sin berømte bok «Moderniteten og Holocaust» hevder han at det var det fremvoksende industrialiserte byråkratiet som skapte holocaust, både med sine teknologier og den upersonlige avstand som ligger innbakt i de mellommenneskelige relasjoner i slike systemer. Han er svært kritisk til måten våre samtidige samfunn er organisert. Baumann ser samfunnsutviklingen som en forfallshistorie, og advarer mot at moderne samfunn mangler innebygde garantier mot «gjentagelser».

Moderniteten skaper vilkår for nye Holocaust. Konstitusjoner og lovverk gir tilsynelatende beskyttelse, men dette er i følge Bauman i realiteten uttrykk for den (kjølige) rasjonalitet som i sin tid lå til grunn for utryddelsesleirene. Moralen ble da å aldri glemme, holde minnet vedlike, og sørge for at den type tanker som ledet til masseutryddelsene på avstand og i miskreditt.

I denne forståelsen blir angsten for å miste angsten like sterk som angsten for gjentagelsen. Det er angsten som garanterer at det ikke skjer igjen. Og et hvert tegn på at angsten forvitrer blir et tegn på at undergangen, infernoet, nærmer seg.

Og det er dette som er bakgrunnen for det Nils Rune Langeland i et fortvilet skrik kalte en «minneskultur». Langeland føler at han ikke har rom til å være «innvandringskritiker», fordi rasistspøkelset henger over alle som ytrer det han mener. Uansett hva man måtte mene om det Langeland ellers uttrykte, er det riktig å slå fast at Holocaust synger i bakgrunnen på all politikk og debatt.

Institusjonelt som kulturelt er vi innrettet på å forhindre at industrialisert dreping skal forekomme igjen.

I følge denne tankegangen holder det ikke å henvise til konstitusjonelle grenser for massemyrderier. Hverken domstolene eller forvaltningen stanset nazistene. De parlamentariske institusjoner sto heller ikke mot diktatoren med de grusomste planer når de politiske vindene gikk i hans favør. Og lærdommen ble at man skal være på vakt mot alt som kan smake av politiske synspunkter, som åpner for et stemningsskifte lik det man opplevde i Tyskland på 30-tallet.

Problemet med denne tolkningen er at den ikke er helt forenlig med de historiske hendelser. Som nevnt er det flere forklaringer på grusomhetene. Det er ikke noe poeng her å redegjøre for disse her. Personlig har jeg også mer tro på de juridiske og konstitusjonelle barrierer enn Bauman og Christie. Men vi behøver ikke gå lenger tilbake enn til folkemordene på Balkan og i Rwanda for påminnelser om at det kan skje igjen. Den grusomme erkjennelsen er, at det finnes ingen garantier.

De som er mest sensitive for rasisme baserer seg på en tanke om at man i den politiske kulturen alltid må være i beredskap mot tegn på det værste. Men uansett om denne tanken kan overdrives, bærer den i seg en kjerne av sannhet.

Men de siste 30 årene har vi opplevd at målstolpene i den politiske kulturen har endret seg. Det som tidligere ble avfeid som rasistisk er regjeringsbærende politikk. Det er uklart hvordan man skal tolke den amerikanske presidentens omfavnelse av erklærte rasister og nazister og hva som blir de varige følgene av hans manøvrer. Men landskapet forskyves gradvis, gamle tabuer viskes ut og nye har oppstått.

Selv om grensene forandrer seg, er det mer i den offentlige samtale enn ytringsfrihet. Politisk kultur vil alltid ha en moralsk forankring som gjør det mulig å bli politisk død, selv om man ikke møter formelle hindre for å ytre seg. Og Holocaust vil for all overskuelig fremtid utgjøre den moralske rammen omkring vårt samfunn: Vår sivilisasjon er bygget for å hindre et fremtidig Holocaust.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook