SOMMER OG TIGGING: Når sommeren kommer blir det debatt om tigging. Her fra en demonstrasjon utenfor Rådhuset i Oslo i 2015. Mange reagerte på at bystyret vil forby tigging.  Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
SOMMER OG TIGGING: Når sommeren kommer blir det debatt om tigging. Her fra en demonstrasjon utenfor Rådhuset i Oslo i 2015. Mange reagerte på at bystyret vil forby tigging. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

De rasjonelle tiggerne

Vi har latt en paranoid økonomisk tenkemåte pervertere vår offentlige debatt.

Kommentar

Tigging er ikke ålreit. Ikke bare minner det oss på verdens elendighet. Det er også direkte sjenerende å bevege seg steder hvor folk har slått seg ned for å bo, uten fasiliteter de fleste av oss tar for gitt, som et solid tak over hodet, et kjøkken å lage maten i, en søppelbøtte å kaste søppelet i, og et klosett å gjøre vårt fornødne i. Det blir det rot av.

En skulle kanskje tenke at den humane måten å løse problemet på, ville være å legge til rette for at det finnes offentlige tilgjengelige fasiliteter, som kan brukes gratis. Det trenger ikke være snakk om store greier, men et sted å gå på do, kanskje noen flere søppelkasser, en dialog om hvor det kan være greit å slå opp leir, eller noen sovesaler.

Men nei, det skal vi ikke ha noe av. Jo mer vi syr putene under armene på disse tiggerne, jo flere av dem vil vi tiltrekke oss. Det kan vi ikke ha noe av. Vi kan ikke bli et fristed for all verdens tiggere!

Dette er et utslag av den paranoide økonomiske tenkemåten som vi har latt pervertere vår offentlige debatt. Der alle humane tiltak må oppfattes som en pull-faktor på mennesker vi ikke vil ha eller vi ikke mener vi har råd til å ta imot.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi kan ikke gi tiggere et sted å gå på do. Det vil nemlig gjøre Norge til et marginalt bedre sted å være. Og siden alle tiggere er rasjonelle aktører som søker å maksimere egen nytte, vil de snart strømme over grensen for å ta i bruk våre nye fasiliteter. Ikke bare fordi disse fasilitetene er så fine, men fordi norske myndigheter allerede har vist svakhet, altså en villighet til å gjøre situasjonen bedre for dem. Om ikke vi sender ut et utvetydig signal om at her skal ingen ha krav på noe som helst, så vil det etterlate et inntrykk av at vi vil gjøre stadig mer.

Neste gang blir det senger og kjøkken. Deretter blir det tak over hodet. Snart kan de gå på sosialstønad alle mann. Selv om det ikke er sant, kan forventningen om at det er sant være nok en pull-faktor som gjør at alle verdens tiggere vil se til Norge som paradis.

Vi må derfor være krystallklare: Her skal tigging være så ubehagelig som mulig. Veien til helvete er nemlig brolagt med gode intensjoner.

Du har vel allerede trukket parallellen til innvandringsdebatten. Og ja, også her har den dominerende økonomiske tenkemåte, med sine pull- og pushfaktorer, fått dominere.

I et frisinnet øyeblikk fant Arbeiderpartiets landsmøte på å vedta at vi skulle ta imot 10 000 kvoteflyktninger fra Syria. Det pågikk og pågår nemlig en forferdelig krig i Syria, som har drevet millioner av mennesker er på flukt. Burde ikke vi delta i den internasjonale dugnaden, var det noen idealistiske stemmer som spurte? Og utrolig nok fikk de et flertall på landsmøte bak seg.

Det skulle de ikke ha gjort. Lite visste de om at dette signalet skulle bli oppfattet som en åpen invitasjon til alle flyktninger, ikke bare 10 000 av dem, og ikke bare fra Syria, men hele Midtøsten og Afrika. I alle fall var det budskapet fra prominente politikere og samfunnsdebattanter.

Og jammen hadde de ikke rett. Det kom horder av flyktninger over Storskog. Og utallige flyktninger satte seg i skjøre gummibåter på ferd mot Norge. Jonas Gahr Støre hadde tross alt invitert dem til å komme - alle sammen.

Misforstå meg rett. Vi bør ikke forkaste den økonomiske tenkemåten. Den har i mange tilfeller mye for seg. Den har også den fordel at den behandler alle mennesker, ikke bare de av oss som passer de trange kravene til det å være normal og vellykket, som rasjonelle aktører med evne til å ta kontroll over sin egen situasjon og gjøre det beste ut av den.

Det står i sterk kontrast til det umyndiggjørende perspektivet vi ofte finner på den radikale venstresiden. Fattigdom gjør ufri. Fattigfolk kan dermed ikke ta ansvar for det de gjør. De må derfor hjelpes, selv om det er imot deres egen vilje. Hvis alternativet er umyndiggjøring, så er det bedre å anta at vi alle er rasjonelle.

Det er ikke utenkelig at grunnen til at så mange asylsøkere kom over Storskog fordi de trodde at det var en midlertidig åpen grense, hvor det var lett å få opphold.

Problemet oppstår når «den andres» velvære, om det er tiggere, flyktninger eller andre «avvik» fra det vante, ikke blir vurdert som relevant, og vi ikke avkrever bevis fra debattanter som påstår at pull-faktoren vil virke så dramatisk som de skal ha det til.

Når det å gjøre noe humant for andre mennesker blir portrettert som en farlig handling, utelukkende basert på en teori, forkaster vi humanismen til fordel for en snever økonomisk tenkemåte.

Den logiske konsekvens er lett å få øye på. Alle humane tiltak som kan gjøre situasjonen bedre for de som har det aller vanskeligst blant oss, er umuliggjort. Det vil nemlig innebære smittefare. Gjør vi derimot situasjonen ulevelig, så skal du se at de holder seg unna. Og hvilket varmt samfunn vi da vil få.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook