De rene og rake

Er du klar over at når du står i kassa på Rema for å betale en kasse øl i klasse D, er du underlagt et avgiftssystem basert på ekte norske rasehygieniske prinsipper?

I 1912 fikk Jon Alfred Mjøen, grunnleggeren av instituttet for rasehygieniske studier på Vinderen i Oslo, gjennomslag på Stortinget for sitt forslag om at alkohol skulle beskattes hardere i takt med alkoholgehalten ettersom alkohol gjorde skade på arvestoffet. Dette er et av de mer uskyldige utslagene av vår nasjons holdning til rasespørsmål de siste to generasjonene, en holdning som ved nærmere studier viser seg å ligge nærmere raseideologier vi definitivt ikke liker å sammenlikne oss med, enn vi liker å vite. Så vi har foretrukket å ikke vite. Men nå vet vi altså likevel, takket være folk som forsker Per Haave, at den norske offentlighet og fagstand har tvangssterilisert homofile, tatere, sigøynere, epileptikere og annet uønsket arvemateriale helt fram til 1977, altså mer enn tretti år etter doktorene Mengele og Frankenstein. Bakmenn har til og med understreket at det har vært gjort i sosialismens navn. Hvis vi velger å tro, som vi ofte gjør når det gjelder andre land, at de valgte myndigheters politikk på et eller annet nivå er et uttrykk for nasjonens folkesjel, hva forteller det om oss? La oss hviske det lavt til hverandre, så ingen andre hører: at vi mener den norske rase bør vernes?

I FORBINDELSE MED arbeidet på min siste bok oversendte en venn av meg et par interessante nettsteder for norsk, nasjonalsosialistisk raseretorikk. Jeg slo inn adressen med den samme frydblandede skrekk man kjøper sitt første pornoblad, og opplevde etter noen minutters intens lesning, minus ejakulasjonen, omtrent det samme antiklimaks: Innholdet var forbausende kjedelig og lite opprørende. Innerst inne hadde jeg vel håpet at jeg skulle kjenne en litt deilig, kilende avsky, men nei. Jeg gjorde til og med et eksperiment: Jeg prøvde å fortrenge mine rasehygieniske fordommer, å forestille meg at vi var på Mars uten fortid og historie. Men mer enn å være en tankebro til nytt land, ga de raseteoretiske tankerekkene assosiasjoner til en mann som prøver å krysse ei elv ved å hoppe fra stein til stein. Mitt eneste utbytte var i grunnen at jeg kunne legge noen av setningene i munnen til en av personene i boka.

ET PAR KVELDER seinere satt jeg og bladde i Karsten Alnæs' «Historien om Norge IV» for å sjekke et par ting om vår førkrigshistorie. Og uforvarende kommer jeg over et sitat fra en av Aftenpostens medarbeidere i 1924:

«...overstrømmes vi av alle lands jøder, kanskje mest russiske. De kommer inn som sildestim. De setter seg fast over hele byen. Det er snart ikke en fruktbutikk (...) uten at det står en smilende jøde bak disken. (...) Snart har de foten innenfor en avis, en bank, universitetet, Nasjonalgalleriet!»

Nå ja, Aftenpostens krigshistorie kjenner jo alle, tenkte jeg og bladde videre. Til Justisdepartementets proposisjon som advarer mot østeuropeisk immigrasjon:

«For en stor del gjelder dette personer som tilhører folkeslag og raser som er meget forskjellige fra nordmennene. Det vil utvilsomt være meget uheldig om innvandring av slike fremmedartede folkeslag skulle skje i en grad av betydning.»

Noe som understrekes i samme departements avslag på anken fra en utenlandsk jøde som var blitt utvist: «Ansøkeren tilhører åpenbart den nye type jøder som nær sagt ikke kan leve uten å overtrede handelslovgivningen. (...) De er i det hele tatt kostbare folk for samfunnet, intet er bedre enn å bli dem kvitt.»

Og det stopper ikke ved embetsmannsverket. I mellomkrigstida mente Bondepartiets Jens Hunseid: «...vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelser til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier.»

Denne mannen ble seinere vår statsminister.

I 1922 oppnevnte regjeringen en komité som blant annet tok for seg spørsmålet om sterilisering. Et av medlemmene var for øvrig grunnleggeren av moderne psykiatri i Norge, Ragnar Vogt, som mente at det var åpenbart at negere var biologisk dårligere utrustet enn hvite. I 1934 ble det av fengselslege Johan Scharffenberg fremmet et lovforslag med direkte rasehygieniske argumenter som steriliseringsgrunn. Sønnen til vår dikterhøvding Bjørnstjerne Bjørnson, Bondepartiets Erling Bjørnson, var saksordfører og uttalte: «For der er ingen som gårdbrukerne som kan iaktta den uhyre fordel som en gjennomført rasehygiene har for gårdsdriften og dermed det hele land.»

Etterpå takket han nevnte Jon Alfred Mjøen, som mente at jøder og østeuropeiske folk var degenererte folkegrupper som måtte forbys å gifte seg med mennesker av høyerestående raser som den nordiske, siden de derved sykeliggjorde det kulturbærende arvestoffet som gjorde sivilisasjonen mulig. Lovforslaget ble for øvrig vedtatt mot én stemme.

VAR DETTE BARE et utslag av tidas nasjonalistiske strømninger hos en konservativ bondebefolkning? Ikke bare.

«Den tanke for eksempel å begrense antall dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som sosialismen alltid har gått inn for. I det sosialistiske plansamfunn vil dette naturlig inngå som et ledd i det forebyggende sunnhetsarbeid,» har Karl Evang skrevet. Han var motstandshelt under krigen og vår helsedirektør fram til 1972.

Men la oss for et øyeblikk ta disse menn på alvor og spørre hvordan «det forebyggende sunnhetsarbeid» har lyktes, om vi nordmenn er blitt verneverdige avlsdyr. Tall fra NHO viser at vi i 1997 befant oss i nedre halvdel i Europa når det gjaldt sykefravær og i bunnsjiktet blant industrialiserte land når det gjaldt arbeidstimer pr. arbeidstaker. Og undertegnedes meget uoffisielle hoderegning viser at vi er underrepresentert blant i-land når det gjelder vitenskapelige nobelpriser etter at svenskene sluttet å favorisere seg selv og sine naboer. På rasehygienens egne premisser kan vi altså konkludere med at vi som folk øyensynlig er latere, mer sykelige og mindre intelligente enn gjennomsnittet. Rasehygienikeren foreskriver: øyeblikkelig import av friskt blod fra land som kan framlegge bevis på at de ikke har vært i kontakt med nordmenn på minst tre generasjoner, og tvangssterilisering av norske borgere med mer enn to generasjoner av ekte nordmenn bak seg.

NAZISTER: I 1922 oppnevnte regjeringen en komité som blant annet tok for seg spørsmålet om sterilisering. Et av medlemmene, Ragnar Vogt, mente det var åpenbart at negere var biologisk dårligere utrustet enn hvite. Nå foreslår Jo Nesbø tvangssterilisering av norske borgere i stedet. Disse nynazistene som demonstrerte i Stockholm i juni i år, støtter neppe forsløget.