NÅR JEG NÅ

, apropos NRKs storsatsing på historien om norsk rock, etterlyser et løft for forseggjorte nyutgivelser fra norsk musikkhistorie, tenker jeg ikke primært på at vi trenger fire CD-er med norsk 50-tallsrock à la Rhino-bautaen «Loud, Fast & Out Of Control». Den beskjedne norske rockproduksjonen fra 50-tallet er en del av serien «Norsk Rocks Skattkammer» (Backstage), og mer trenger vi vel ikke. Men det ligger mye annet og støver ned der ute.

RETRO-TRADISJONEN

i Norge ivaretas med en kombinasjon av pliktskyldighet (type 30-årsjubileum) og harelabbmentalitet. Bare unntaksvis går noen gjennom norske kataloger med kritisk blikk, redder glemte eller viktige single- og albumgodbiter fra glemselen, og tar jobben på alvor med å fylle ut bildet med velskrevne essay og relevante bonusspor i eksklusiv innpakning. «Maiden Voyage»- og «Arien Voyage»-samleplata er gode eksempler, Flying Norwegians-dobbelen fra noen år tilbake likeså.

Plateselskapene vil kanskje si at «dette lønner seg ikke» - markedet er for lite. Det forklarer, men forsvarer ikke, det billige pappomslaget på fjorårets ellers eksemplariske Popol Vuh-boks fra Universal, eller at de remastrede utgavene som Sony ga ut av DumDum Boys' tre første album kom i sine gamle, primitive cd-booklets, uten et introduserende ord. Sony sendte ut et nytrykk av Kung Fu Girls stadig mer anerkjente 1993-plate «This Is The Kung Fu Beat» nylig. Det hadde kostet noen kalorier, men ikke så veldig mange, å få den mastret på nytt og bedt noen med velfungerende penn til å skrive introduksjon. Forresten: Hva med en ny, smart samleplate med The Pussycats? En god anledning til å avholde svenneprøve i retrofaget.