De rike blir rikere

FORDELING: En ny gruppe superrike, som ikke blander seg med vanlige folk, er langsomt i ferd med å ta kontrollen over verdensøkonomien.

Over hele verden har fotballtilhengerne gjort seg klare til dagens store begivenhet: avspark i fotball-VM. I flere uker skal de mindre heldige, de som ikke har råd til å reise til Tyskland eller kjøpe billetter til kampene, sitte klistret til TV-skjermen og se sine fotballstjerner i aksjon for landslaget. Det fansen ikke vet, er at gigantlønningene til deres kjære idrettsutøvere, er årsaken til at middelklassen er blitt fattigere; det vil si flertallet av de som støtter opp om stjernespillerne. En rapport som er utarbeidet av de amerikanske økonomene Ian Dew-Becker og Robert Gordon, viser at mesteparten av den økonomiske veksten i USA har gjort skuespillere, idrettsutøvere, mediemagnater og næringslivstopper rikere; blant dem også tidligere Enron-sjefer. Den amerikanske økonomien er i vekst, men den nye rikdommen blir ikke jevnt fordelt. Fra midten av 1990-årene har den ene prosenten som troner øverst på lønnstoppen fått 24 prosent av landets nye rikdom, mens de 50 prosentene som ligger på bunn av statistikken, har måttet dele 13 prosent av lønnsveksten. Lønnsulikheten viser en til dels kraftig økning også i europeiske land, og gapet mellom fattige og rike er størst i Storbritannia. Den britiske statsministeren Tony Blair sa en gang at han ikke hadde noen «brennende ambisjon» om å sikre at David Beckham tjener mindre penger, men sett i lys av denne statistikken, bør kanskje Blair ta opp spørsmålet til ny vurdering.

EN STADIG STØRRE prosentvis andel av billettinntektene fra fotballkamper og kinobesøk går nå til å finansiere superstjernenes lønninger, som varierer fra noen få til flere titalls millioner kroner (ifølge France Football tjener for eksempel Ronaldinho nærmere 180 millioner kroner i året, inkludert lønn og inntekter fra reklame og andre aktiviteter, red.anm.) Dermed blir det mindre igjen til andre som er engasjert i virksomheten; fra de som klipper gresset på fotballbanene til kinodirektørene - enda det er disse folkene som gjør alt klart til at forestillingen kan begynne. Robert Gordon anslår at amerikanere som befinner seg midt på treet når det gjelder reallønn per time, knapt har hatt noen lønnsøkning i det hele tatt - ikke bare under Bush-administrasjonen, men i hele perioden fra 1966 til 2001. Det betyr at en lønnsmottaker med middels inntekt må arbeide flere timer i dag enn for fem, ti eller til og med 25 år siden, for å kunne skaffe seg det nødvendigste til livsoppholdet i et moderne samfunn.

DEN AMERIKANSKE økonomien er blitt mer produktiv, men det ser nå ut til at de store lønnsforskjellene har brutt forholdet mellom produktivitet og realinntekt. Og det forklarer hvorfor filmstjernen har fått flerfoldige ganger mer å rutte med enn kameramannen. Den alvorligste konsekvensen av et slikt fenomen, er at vi får en fattigdomsøkning blant vanlige lønnsmottakere. Mellom 1966 og 2001 har medianinntekten i USA, bedre kjent som arbeidsinntekten til folk fra middelklassen, de som er inneklemt mellom den fattige og den rike delen av befolkningen, økt med bare elleve prosent. Men i den samme perioden har de mest formuende, nærmere bestemt ti prosent av befolkningen, hatt en inntektsøkning på 58 prosent. De superrike, som utgjør én prosent av befolkningen, har kunnet glede seg over en inntektsøkning på 121 prosent. Og helt til slutt har vi de rikeste av de rike, 0,01 prosent av befolkningen, inkludert filmstjerner som Tom Cruise. De har fått en økt arbeidsinntekt på 617 prosent.

DET BEKYMRINGSFULLE er at den enorme pengeflyten opprinnelig kommer fra lønningsposen til rike enkeltindivider, og at den ikke er et resultat av lønnsomme investeringer. Sagt med andre ord, så har ikke formuen til disse personene økt som følge av en eventyrlig vekst i deres portefølje, men fordi de får skyhøye honorarer for den jobben de gjør.En annen negativ konsekvens av den økte inntektsulikheten, er at mye rikdom samles på få hender innenfor en stadig mer avgrenset gruppe i samfunnet. I 1966 kunne de superrike (én prosent av befolkningen) notere seg 24 prosent av all arbeidsfri inntekt, inkludert avkastning på investeringer. I 2001 hadde denne prosentandelen økt til hele 34 prosent. Den tiden ser ut til å være forbi da industriaksjer skulle spres i befolkningen, mest fordi vanlige lønnsmottakere i dag ikke har råd til å kjøpe aksjer. Over hele verden skjer formuesoppbyggingen raskest blant sjefer i næringslivet og medarbeidere i investeringsbankene. I USA står topplederne for mer enn halvparten av inntekten til de aller rikeste 0,01 prosentene i inntektsfordelingen. Forholdet mellom lønnen til amerikanske sjefdirektører og gjennomsnittslønnen økte fra 27 i 1973 til 300 i 2000; det vil si at avstanden mellom bedriftsledere i mellomsjiktet og toppledelsen er blitt enda større.

I EN ARTIKKEL (publisert i januar 2006, red.anm.) hevder det amerikanske forskningsinstituttet National Bureau of Economic Research at inntektsulikheten i USA er i ferd med å legge seg på samme nivå som for nesten hundre år siden, da gapet mellom fattige og rike var alarmerende stort. Det var under den såkalte «Gilded Age» (som varte fra den amerikanske borgerkrigens slutt til bortimot utbruddet av første verdenskrig, red.anm.). Nå er en ny gruppe superrike, som ikke blander seg med vanlige folk, langsomt i ferd med å ta kontrollen over verdensøkonomien. Gjennom historien får vi en advarsel om at ekstrem inntektsulikhet kan få katastrofale følger. Professor Tony Atkinson, som er en av de fremste ekspertene på inntektsfordeling, har dokumentert hvordan lønnsforholdene i Storbritannia i 1980-årene forverret seg i langt større grad enn i andre europeiske land. Til slutt stanset den negative utviklingen som følge av konjunkturnedgangen på 1990-tallet. Dette var så avgjort den mest alvorlige nedgangen i økonomien som noe europeisk land har opplevd etter annen verdenskrig. De brølende tjueåras «Gilded Age» endte med børskrakket i 1929, etterfulgt av den store depresjonen. Et tiår med en dramatisk økning i arbeidsledigheten avdekket faren ved å legge nasjonenes rikdom i hendene på noen få mennesker. Til alt hell dukket den britiske økonomen John Maynard Keynes opp med riktig medisin. Han ville ha det offentlige på banen, foreslo hvordan sysselsettingen skulle økes og inntektsulikheten minskes - og gikk inn for å distribuere aksjeeierskap til befolkningen. Det er ikke sikkert vi er like heldige i dag.