De rikeste vinner

DET ER BEHOV for å legge om den norske politikken i Verdens handelsorganisasjon (WTO), og en ny rød-grønn regjering har muligheter til det. Spørsmålet er om den vil. Etter regjeringens møte med de parlamentariske lederne om det dramatiske forslaget om halvering av tollsatsene på import av landbruksvarer, hersker det stor usikkerhet om hva de tre nye regjeringspartiene egentlig mener. Støttet de tollkuttene, eller sa de bare at det var fornuftig å fortsette samarbeidet med de andre landene i G-10? Enkelte kommentatorer sier at forhandlingene i WTO nå har kommet så langt at en ny regjering ikke kan endre kursen. Det er ikke sant. En del er enkelt å endre, andre ting svært vanskelig, men ikke umulig. To viktige prinsipper i WTO når det gjelder prosedyrer, er viktig å ha med seg i denne debatten. Det ene er at det skal være konsensus, dvs. at alle land skal være enige. Det andre er at alt det forhandles om, landbruk, tjenester, industritoll mm, skal vedtas som en samlet pakke, av hvert enkelt medlemsland.

DET LEGGES et voldsomt press på land som ikke følger det de mektigste landene blir enige om. EU og USA har åpent truet fattige land med å trekke ut investeringer, gi dårligere handelsbetingelser og mindre bistand. Ingen bør ha illusjoner om at det er lett å si nei til det de mektigste kommer fram til, men det er mulig - ikke minst om en bygger allianser med andre. WTOs ministermøter både i Seattle i 1999 og i Cancun i 2003 brøt sammen på grunn av uenigheter. Det er ikke nå sannsynlig at det samme vil skje i Hongkong i desember, men det kan skje. Dessuten vil ikke de pågående forhandlingene bli ferdige før tidligst i løpet av 2006. Forslagene til reduksjon av tolltariffer innenfor landbruket er det mest dramatiske for Norge, men det er også andre viktige tema. Hva Norge går inn for på disse andre temaene vil også være av svært stor betydning. Norge har stilt krav til mange utviklingsland om at de må åpne tjenestesektorer som utdanning, vannforsyning, energiforsyning og telekommunikasjon for fri internasjonal konkurranse. Flere land har reagert på at Norge på denne måten legger press på dem for at de skal føre en markedsliberalistisk politikk. Norge kan på helt selvstendig grunnlag, uten noen problemer i forhold til WTO, ganske enkelt trekke disse kravene. Det vil bli sett på som en meget viktig støtte til at utviklingslandene selv skal kunne bestemme sin egen politikk.

NORGE HAR i forhandlingene om alle andre varer enn landbruksprodukter, de såkalte NAMA-forhandlingene, fremmet forslag om tollreduksjoner som flere eksperter betrakter som det mest u-landsfientlige forslaget av de som nå ligger på bordet. Alle rike land har bygget opp sitt næringsliv gjennom beskyttelsestoll. Først når de enkelte bransjene har vært konkurransedyktige internasjonalt, har disse landene redusert tollvernet. Nå skal utviklingslandene nektes de samme mulighetene for å bygge opp sin industri. Tollreduksjoner vil også føre til reduserte statsinntekter for utviklingslandene. Hovedbegrunnelsen for Norge er økt markedsadgang for fisk. Beregninger viser at Norge kan tjene 500 millioner mer på fiskeeksport om tollsatsene innen NAMA-forhandlingene reduseres drastisk. Det er sannelig ikke mye penger for å svikte utviklingslandene. Dessuten er det ikke sjarkfiskerne, men Røkke og Fredriksen som vil stikke av med det meste. Den nye regjeringa bør trekke det norske forslaget i NAMA-forhandlingene, og klart si i fra at den vil støtte at utviklingsland skal ha et stort politisk handlingsrom for å kunne bygge oppsitt eget næringsliv bl.a. gjennom tollbeskyttelse. Forslaget om drastiske kutt i tollsatsene på landbruksprodukter vil først og fremst tjene storselskapene innen landbruket i USA, EU, Brasil og Argentina. Norske bønder vil helt åpenbart tape, men det vil også de fattigste utviklingslandene og fattige bønder i mindre fattige utviklingsland.

NORGE IMPORTERER 50 prosent av maten vi spiser. Til tross for at det ikke er toll på varer fra de fattigste utviklingslandene, utgjør importen fra dem bare 1 prosent. 70 prosent kommer fra EU. Senkes tollsatsene på landbruksvarer, blir det enda vanskeligere for de fattigste landene å konkurrere med import fra EU, USA, New Zealand, Brasil og Argentina. Det er bare unntaksvis at småbønder tjener på landbrukseksporten. I Brasil er det børsnoterte storselskaper med gårder større enn norske kommuner som står for det meste av eksporten. Mye av produksjonen skjer på svært miljøskadelig vis. Det største problemet med reduksjon av tollvernet for landbruksprodukter er likevel at fattige småbønder i utviklingsland rammes. 90 prosent av all mat og andre landbruksprodukter forbrukes i de landene de produseres. Men det er de 10 prosentene som krysser landegrensene, som legger premissene for reglene i WTO. Regelverket er skreddersydd for å tjene eksportlandbruket. Fattige bønder i utviklingsland blir nå utkonkurrert på sine lokale markeder av varer fra rike land. Dette problemet vil bli enda støtte med forslagene om tollreduksjoner. I tillegg vil statenes inntekter bli redusert.

DET ER BEHOV for en helt ny internasjonal handelsavtale for landbruket, en avtale der prinsippene om matsuverenitet ligger til grunn. Å få det til er ikke gjort i en håndvending, men den nye regjeringa kan ta en del skritt i riktig retning. Den kan:Sammen med utviklingsland kreve en umiddelbar slutt på direkte og indirekte subsidier til eksport fra de rike landene.Ta til orde for at regelverket må skille mellom produksjon for nasjonalt forbruk og produksjon for eksport, med langt større kraft enn det Bondevik-regjeringen har gjort.Gå mot tollkutt på alle produkter som landene selv definerer som sensitive eller viktige.Gå inn for økte muligheter innenfor WTO-regelverket til selektive tiltak for å styrke handelen med utviklingsland.Sette i verk en rekke tiltak for å dreie importen over fra import fra rike land til fattige land.

DEN NYE REGJERINGA bør satse på å bygge opp allianser i WTO med utviklingsland, ikke minst med de fattige netto matimporterende landene. Bondevik-regjeringen har vært helt uvillig til å følge opp forslag om å samarbeide med norske frivillige organisasjoner og bondeorganisasjoner for å vurdere hvordan det kan gjøres. Det er mulig å bygge opp allianser med utviklingsland for felles politikk innenfor landbruket, men da er det viktig at Norge ikke opptrer som fiende av disse landene i forhandlingene om tjenester (GATS) og «ikke-landbruksprodukter» (NAMA), og at Norge helhjertet støtter utviklingslandenes krav om spesielle og differensierte tiltak.