Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Drømmen om et politisk fellesprogram for venstresiden er urealistisk:

De rødgrønne kan bli mektige, men er samtidig splittet

SV-leder Audun Lysbakken vil samle alle de rødgrønne partiene om en felles politisk plattform. Det kommer ikke til å skje, skriver John O. Egeland.

MÅ HOLDE SAMMEN: Audun Lysbakken (SV), Trygve Slagsvold Vedum (Sp) Jonas Gahr Støre (Ap) under partilederdebatten på Stortinget etter kommune- og fylkesvalget 2019.
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
MÅ HOLDE SAMMEN: Audun Lysbakken (SV), Trygve Slagsvold Vedum (Sp) Jonas Gahr Støre (Ap) under partilederdebatten på Stortinget etter kommune- og fylkesvalget 2019. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix Vis mer
Kommentar

Tida er inne for at opposisjonen samlet forplikter seg til å felle regjeringen, mener SV-leder Audun Lysbakken. Partiets landsstyre oppfordrer Arbeiderpartiet, Senterpartiet, MDG og Rødt om å være med på å utvikle en felles politisk plattform. Det kommer neppe som noen overraskelse at planen møtes med ren avvisning (Sp), høflig, men lunken respons (Ap), som urealistisk (Rødt) og med henvisning til at saken trenger avklaring på grasrota (MDG). Det beste Audun Lysbakken kan håpe på er at utspillet oppfattes som uttrykk for at SV har et åpent sinn, raushet og en utålmodig endringsvilje.

- DESPERAT: Uttalelsene KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad kom med om «farlig tankegods» i den grønne bevegelsen, skaper sterke reaksjoner på Stortinget. Video: Steinar Suvatne Vis mer

Når det ikke blir mer sus over det rødgrønne fellesskapet skyldes det særlig to forhold: Politiske motsetninger og ulikt syn på veien til en ny regjering. Samlet har opposisjonen en historisk høy oppslutning med fantastiske tall på meningsmålingene for Sp, god oppslutning om SV, Rødt og MDG, men svake tall for Ap. Samlet ligger disse partiene an til å få et rekordstort flertall i Stortinget ved det kommende valget. Men om oppslutningen i dag er formidabel, så er også de politiske motsetningene betydelige. Det er langt fra klart hvem som kan, vil eller blir invitert til å delta i en ny regjering.

Vi kan begynne med Senterpartiet. Som i 2017 prioriterer partiet et samarbeid med Ap. SV blir bare hektet på om det er parlamentarisk nødvendig. Tonen mellom Sp og SV er merkbart kjøligere enn for noen år siden. Sp sier dessuten er klart nei til å ha MDG med i en regjering, og det er utenkelig at Rødt skal få noen rolle eller politisk innflytelse. Kulakker og bolsjeviker går dårlig sammen.

Rødt vil på sin side ha et regjeringsskifte, men er lite interessert i taburetter og frykter ministersosialismen. Bjørnar Moxnes kan i stedet tenke seg en samarbeidsavtale, men det er det ingen andre som vil ha. Jonas Gahr Støre sier at Ap tar ansvar for at velgerne i god tid før valget får presentert «en klar retning for et nytt flertall og en forsikring fra partier som kan ta ansvar for en ny regjering». Det er det nærmeste Audun Lysbakken kommer når det gjelder SVs plan om en felles politisk plattform. Arild Hemstad i MDG sier det er altfor tidlig å ta stilling til om partiet skal stå på en rødgrønn plattform eller samarbeide med andre partier.

Flere peker på at partiene skal vedta nye programmer før valget, og at dette arbeidet må prioriteres. Det er mulig det vil gi noen politiske avklaringer, men like mye handler dette om posisjonering. Alle vet at partienes reelle styrke først avklares når valgresultatet foreligger. Om Sp nærmer seg Ap i oppslutning, vil det få konsekvenser for politikken en ny regjering skal føre.

På den annen side er det ikke uten risiko å vente med å ta opp de vanskelige spørsmålene. De finnes ikke minst i miljø- og klimapolitikken. Mens Sp, men også Ap, har et bruksperspektiv på natur og næringsliv, har SV et sterkere innslag av bevaring. For ikke å snakke om MDG. Når det gjelder rovdyr er Sp og MDG som ild og vann. SV må få til klimatiltak som monner og må også kunne vise fram en økonomisk politikk som stanser, hvert fall bremser, de økonomiske ulikhetene. Sp vil på sin side beskytte bilbruken i distriktene, også når det gjelder avgifter. Det kan bli varmt på bakrommet når AP, Sp og SV skal avgjøre slike spørsmål. Og hva med EØS der det også er uro i fagbevegelsen? Osv.

En ny regjering må ta i bruk omfattende og virksomme reformer om den skal lykkes innenfor hovedområder som klima, sentralisering og likhet. I disse sakene må den oppnå resultater som tydelig viser en annen kurs enn Erna Solbergs høyrekoalisjon. En rødgrønn regjering bestående av Ap, Sp og SV vil være omringet av politiske spekkhoggere, kritikere og konkurrenter på alle kanter. På venstresiden ønsker alle aktører å ta en bit av de andres velgere, og det vil være begrenset nåde å finne hos Rødt eller MDG når motsetninger oppstår. Høyresiden og restene av sentrum vil ved et valgnederlag umiddelbart starte planleggingen av neste oppgjør om makten. Det blir heller ikke lett for en ny statsminister å gjete kongens harer når så mange av dem har medlemskap i Senterpartiet.

På den annen side er det jo dette politikk handler om: Å gjøre det nødvendige mulig.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media