FIKK PRIS: Bushra Ishaq og Abid Q. Raja mottok i 2010 Fritt Ords pris. Hun ble hånet av unge norske menn, fikk politieskorte og drapstrusler og trakk seg fra norsk debatt. Nå har hun skrevet bok. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix
FIKK PRIS: Bushra Ishaq og Abid Q. Raja mottok i 2010 Fritt Ords pris. Hun ble hånet av unge norske menn, fikk politieskorte og drapstrusler og trakk seg fra norsk debatt. Nå har hun skrevet bok. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Islam

De rokker ved vår samtids fiendebilder

Juks. Løgn. Og 22. juli-terror. Hersketeknikkene rår når menn ikke vil at norske muslimer skal forstås som folk flest.

Meninger

Bushra Ishaq og «Skamløs»-kvinnene rokker ved vår samtids fiendebilder.

I kveld, onsdag, holder Fritt Ord dialogmøtet «Muslimers omdømme». Temaet er brennbart, igjen. I oktober og november er islam blitt omtalt over 5000 ganger i norske medier, hyppigere enn statsminister Erna Solberg. Solberg styrer landet, men «Islam» styrer diskusjonene.

«Hvordan oppleves det som norsk muslim å delta i samfunnsdebatten?» «Hvem er den tause majoriteten av Norges muslimer, og hva mener de om sentrale verdispørsmål?» Disse spørsmålene stilles under dagens femte Fritt Ord-møte i serien «Islam i Norge».

IDÉHISTORIKER: Dag Herbjørnsrud. Foto: Sebastian Dahl
IDÉHISTORIKER: Dag Herbjørnsrud. Foto: Sebastian Dahl Vis mer

Den ene innlederen er lege og forsker Bushra Ishaq (30), som nå har fått gjennomført Norges mest omfattende undersøkelse av norske muslimers verdier. Hun vet også noe om opplevelsen av å delta i samfunnsdebattene. Da Ishaq holdt Folketalen om ytringsfrihet under Bjørnsonfestivalen 3. september 2010, etter å ha mottatt Fritt Ord-prisen i bunad, ble hun hånet av flere unge norske menn:

«Faen ta deg! Hold kjeft, din jævla pakkis, om du ønsker livet i behold,» skrek de mot henne. Ishaq fikk politieskorte. Så drapstrusler. Før hun trakk seg fra norsk debatt. Truet til taushet.

I februar 2013 kom hun så brått med det skarpeste utspillet mot imam Nehmaat Ali Shah i moskeen Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat. Årsaken var konspiratoriske uttalelser fra Shah om jødisk mediemakt. Dagsavisen lagde oppslag på Ishaqs kronikk, der hun ber om at språk- og samfunnskunnskapen til muslimske ledere kontrolleres jevnlig. Dette som «betingelse for opphold i Norge», samt for statsstøtte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I fjor var Ishaq og tidligere LIM-leder Sylo Taraku de to fagpersonene i SVs «arbeidsgruppe for sekularisering». Hun sto da bak disse uttalelsene: Regjeringen bør «sette foten ned for» at studenter bruker nikab på forelesninger. Saudi-Arabia forbys å «finansiere norske trossamfunn». Trossamfunn mister statsstøtten hvis de ikke bistår kvinner som ønsker å skille seg.

Først for en måned siden returnerte Ishaq til offentligheten for fullt. Etter fem års arbeid, og i samarbeid med Kantar Gallup og en rekke forskere, utga hun boken «Hvem snakker for oss? Muslimer i dagens Norge – hvem er de og hva mener de?» (Cappelen Damm).

Mediedekningen startet bra: Over et dusin sider om det unike bok- og forskningsprosjektet i Aftenpostens A-magasin 27. oktober. Svarene fra 850 tilfeldig utvalgte muslimer, som har bodd mer enn fem år i landet og svart på 12 sider med spørsmål, ble presentert under tittelen «Muslimene slår tilbake».

Flere av svarene kan gi økt ro og få fram nye perspektiver i norsk debatt: 96 prosent ønsker å være en del av det norske samfunnet. 94 prosent vil straffe dem som oppfordrer til terror. 71 prosent har stor grad av tillit til kongehuset: Kong Harald er muslimenes konge. 44 prosent vil ha økt regulering av koranskoler, bare 26 prosent er imot.

Tallene bør ikke overraske. De samsvarer med FilterNyheters Gallup-undersøkelse fra februar: 89 prosent av norske muslimer sa at terrorisme aldri kan rettferdiggjøres, fire prosent (24 personer) sa det kunne noen ganger kunne rettferdiggjøres, men som oftest ikke. Det samme viste Gallups telefonutspørring for TV 2 i 2006. 15 prosent av muslimene mente riktignok da at «det norske samfunnet er umoralsk». Men blant nordmenn flest var denne andelen hele 20 prosent. Også IMDis siste integreringsbarometer (2015) konkluderer i tråd med Ishaq: «Flertallet av innvandrere med muslimsk bakgrunn og norskfødte barn av innvandrere mener at verdiene innenfor islam er forenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet.»

Direktoratets måling viser at 13 prosent av pakistansk-norske er «skeptiske til personer med jødisk tro». Blant kristne eller sekulære nordmenn er jødeskepsisen imidlertid nesten dobbelt så stor: 24 prosent. Rett nok sier hele 25 prosent av de med somalisk bakgrunn at de er skeptisk til at eget barn gifter seg med en med jødisk tro. Men blant befolkningen generelt er tallet 24 prosent. Også muslimer tenker etterhvert som nordmenn flest.

Men det er bare Ishaq som til nå er blitt kritisert for å fortelle hva målingene viser. Da sosiolog Halvor Fosli hørte om tallene, uttalte han at han ville skrote hele undersøkelsen. Da gikk Norges fremste metodeekspert, professor Ottar Hellevik, ut og støttet Ishaqs metode. Han påviser at svarprosenten er god, opptil tre ganger så høy som i andre undersøkelser. Hellevik svarte Fosli slik: «Den kontante avvisningen enkelte alt er kommet med av funnene i Bashra Ishaqs undersøkelse, er nok mer et resultat av egne holdninger enn saklige faglige vurderinger.»

Samtidig: Ishaqs nye tall bør bekymre mange norske muslimer: To prosent svarte at de mener «menn bør kunne slå kvinner når de er ulydige». Like mange sa at World Trade Center-angrepet kunne rettferdiggjøres – vel å merke av politiske årsaker, ikke religiøse. Og hele 7 prosent av muslimene svarte «nei» på spørsmål om «å begå terrorisme i islams navn er å misbruke religionen».

Norske muslimer har slik nok å gjøre overfor dem som ikke forstår grunnleggende ting ved egen religion. Og den norske majoriteten bør også forholde seg til det økende antall ekstreme som ikke forstår grunnleggende ting ved egen kristen-humanistisk tradisjon: En World Gallup-undersøkelse viser at åtte prosent av nordmenn nå mener angrep på sivile kan rettferdiggjøres.

Aftenpostens gode dekning av Ishaqs bok, med oversiktlige tabeller, havnet bak betalingsmur på nett. Da motreaksjonene kom, hadde få tilgang til Gallup-tallene. Allerede dagen etter A-magasinets oppslag, kom første anmeldelse: Aftenposten hadde valgt Ishaqs sterkeste kritiker, Sylo Taraku, som anmelder.

Da Ishaq i 2014 skrev kronikk i Aftenposten om hvordan vi kan «skape en felles, bærekraftig norsk identitet», var det bare Taraku og Hege Storhaug som kritiserte henne. Taraku hevdet Ishaq «skjønnmaler ytringsfrihetens kår blant muslimer», selv om ytringsfrihet ikke var noe tema.

Året etter tok Taraku selv til orde for å forby barnehijab i skolen. I tillegg understreket han at det også finnes «tungtveiende argumenter for å forby hijab, og diskuterte om det burde forbys ikke bare i grunnskolen, men også i den videregående skolen – og på høyskole- og universitetsnivå.» Han presiserte vel å merke: «Det er flere grunner til å være skeptisk til å forby hijab for voksne studenter. Blant annet kan en ikke lenger betrakte hijab som «islamistenes uniform.» Argumentet om hijabforbud for voksne norske kvinner på universitetene er så radikalt at ingen politikere har fulgt det opp ennå. (De fire foregående setningene er justert etter publisering, red. anm.)

I Tarakus anmeldelse gjentas anklagen om skjønnmaling. Påstanden er nå at Ishaq vil «forsvare islams ære». Med ett er det hun – som Fritt Ord priset for «brobyggende form» og som kronprins Haakon nominerte til One Young World – som hevdes å være splittende på ytterfløyen. Taraku påstår at «Ishaqs og Storhaugs bøker har flere likheter...»

Taraku bruker så et uriktig sitat fra Ishaqs bok. Han påstår at hun skriver: «Muslimske terrorister hadde et markeringsbehov etter terrorangrepet i Norge 22. juli 2011.» Men i boken er dette bare del av en setning og en drøfting, der forholdet mellom Al-Qaida og Daesh (IS) diskuteres. Setningen i boken starter slik: «En annen måte å se det på, er at muslimske terrorister...» (s. 112). Da undertegnede påviste feilsitatet på Facebook, skrev Taraku at det å fjerne «En annen måte å se det på», og endre «muslimske» til «Muslimske», var en «bagatell». Men omskrivningen gjør at leserne går glipp av drøftingen, som kommer etter at Ishaq understreker: «Vi må utfordre og ansvarliggjøre krefter som ønsker å innskrenke ytringsfriheten...»

Dagen etter Tarakus anmeldelse la Human Rights Service ut en mye delt tekst om Ishaq: «Anders Behring Breivik skapte terroren mot Charlie Hebdo, sier norsk forsker». Det var søndag kveld og boken var ennå ikke utkommet. Uten å kreditere Aftenposten klipper Storhaug gjengivelsen fra Tarakus omtale, noe hun avslører ved at hun også kopierer hans feilsitat.

I tillegg feilsiteres så Ishaq for andre gang: «I den nye boken skriver Ishaq: «Terrorangrepet på Charlie Hebdo har verken med islam eller karikaturer å gjøre, men er en respons på 22. juli.»

Men dette er et sitat og en påstand fra Taraku, ikke fra Ishaq.

Så skjer det tredje overgrepet: På Halloween fjerner Aftenposten Tarakus feilsitat på nett, men de unnlater å opplyse om endringen – i kontrast til avisens vanlige praksis. Slik skjules det at Aftenposten er ansvarlig for HRS' feilkobling av Bushra med Breivik.

Undertegnede kontakter så sjefredaktør Espen Egil Hansen for å be dem opplyse om at nettartikkelen er endret. Han svarer han vil «videresende til kulturavdelingen». Men intet skjer. Så slutter Hansen å svare på henvendelser. Ishaq er vel bare en kvinne, så la meg derfor prøve på et språk Hansen muligens forstår bedre:

«Kjære Espen. Jeg skriver for å fortelle at jeg ikke vil etterkomme ønsket ditt om å se bort fra et grovt overtramp mot en kvinnelig forfatter. Hadde du kommet unna å publisere et manipulert sitat av en mannlig forfatter, la oss si Halvor Tjønn? Også hvis jukset skapte en Facebook-hit der mannen på falskt grunnlag kobles til Breivik? Ville du våget å fjerne feilsitatet uten å rette eller beklage overfor en mannlig forfatter? Jeg synes du misbruker din makt, og det på en måte jeg har vanskelig for å tro at du har tenkt godt gjennom. Kanskje vi to skulle utvide #metoo og lansere #hersketeknikk ?»

Så kommer Fafo-forsker Jon Horgen Friberg med et angrep på Ishaq. Han påstår at hun ødelegger for de yngre «Skamløs»-forfatterne Amina Bile, Nancy Herz og Sofia Nesrine Srour. Dette til tross for at Herz uttalte seg svært positivt om Ishaqs funn i A-magasinet: «At positive holdninger nå kommer frem kan skape andre forventinger, som igjen kan være selvforsterkende i en tid med mange fordommer,» sa Herz. Også de «Skamløse» argumenterer for at jenter bør få bære hijab hvis de selv ønsker.

I likhet med Ishaq kjemper nemlig «Skamløs»-kvinnene på to fronter samtidig: Mot sosial kontroll og fordommer fra minoritetsmiljøene, samt mot press og fordommer fra storsamfunnet. Likevel påstår Friberg at det er Ishaqs bok som bidrar til «den polariserte skyttergravsdebatten».

Så sammenligner han hennes funn med valgresultatene i Turkmenistan. På Fribergs egen Facebook-side står det at han «litt motvillig» skrev innlegget, etter «mas og oppmuntring» fra en forsker på æresvold. Det handler nemlig om å få utdefinert Ishaq. I kveld er det Friberg som Ishaq skal møte til dialogmøte.

To dager etter Friberg går så også Abid Raja (V) ut i Aftenposten og latterliggjør Ishaq. Raja «mansplainer» at han med sin erfaring vet mer om norske muslimers tanker enn henne. Også Raja heier på de «Skamløse» og den nye, gode «Født fri»-stiftelsen. Men han unnlater å se at Norge både trenger personlige historier og vitenskapelige undersøkelser. Både et kritisk søkelys mot minoritetsmiljøer og mot storsamfunnet. Samtidig.

Så får nok en mann fra LIM-miljøet publisert en diskreditering av Ishaqs prosjekt, som anmeldelse hos Humanist. Høyre-politikeren og aktivisten Mahmoud Farahmand leder regjeringspartiets mangfoldsutvalg. Farahmand innleder teksten med usannheten om at Ishaqs bok «er blitt kraftig kritisert av flere eksperter på feltet». Anklagene spres med glede videre av Facebook-kongen Kjetil Rolness.

Mens «Skamløs»-jentene omtales av kvinnelige anmeldere, eller menn som ikke er forutinntatte, anmeldes Ishaqs bok av menn: Islam-kritikeren Halvor Tjønn følger i Dag og Tid opp de andre mennenes latterliggjøring av den muslimske kvinnens verk.

NRKs Leif Ekle er mer balansert og undrende. Men han betoner at flere enn han «helst vil slippe å bli tillagt synspunkter man ikke har». Men Ishaq viser til det norske flertallets holdninger. Faktum er at en YouGov-undersøkelse har vist at det nordmenn frykter mest av alt, mer enn atombomber og klimaendringer, er en konflikt med «den muslimske verden». Seks av ti nordmenn er også negative til at deres eget barn «ønsker å gifte seg med en person med muslimsk tro».

I Morgenbladet fredag ble Ishaq så korrigert av anmelder Mohamed Abdi for sin forståelse av muslimsk feminisme. Selv om Abdi er den klart mest kunnskapsrike av anmelderne, havner han selv i hersketeknikkfellen: Han sammenlikner Ishaq med mannlige «YouTube-predikanter». Heller ikke Abdi har ett sitat eller én henvisning som underbygger påstandene.

Abdis anmeldelse handler for det meste om hvilke spørsmål Ishaq heller burde stilt, som om homofili. Men IMDIs undersøkelse viser at 60 prosent av de pakistansk-norske ser på «respekt for homofile» som en svært eller ganske viktig verdi. Den gruppen som scorer lavest på homorespekt, er innvandrere fra Polen.

Felles for alle de mannlige Ishaq-anmelderne er at ingen av dem har gjengitt hva som faktisk står i boken. Ingen nevner de over 150 faglige referansene eller presenterer de nye Gallup-tallene. Faktafeilene i anmeldelsene er for mange til å nevnes.

«Bushra Ishaq endrer islamdebatten,» skrev Dagbladets Martine Aurdal da boken ble lansert. Den endringen varte noen timer, før kamphanene markerte sitt revir og fikk problematiseringen av Ishaq inn på sitt spor. Imam- og nikab-kritikeren ble omdefinert til islamist. Folk flest ble frarådet å lese boken som kan gi ny kunnskap.

Ikke så rart: Dersom funnene i undersøkelsene fra Kantar, SSB, IMDi og Ishaq blir allmennkunnskap, vil nemlig fiendebilder kanskje måtte endres. Fiendtligheten mellom oss borgere i Norge ville muligens synke.

Samtidig har vi en islamkritikerindustri å ta hensyn til. Hersketeknikerne trenger smøring til sitt følelsesmaskineri. Tall og fakta blir stein i systemet. Det er farlig, det.

Dag Herbjørnsrud var Aftenposten-journalist 1995–2005. Han var redaktør i Ny Tid da Bushra Ishaq var spaltist der i 2012–2013.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook