De runde redaktører

Redaktørforeningen feirer denne helgen femti runde år, og det gjør de med nyutgitt praktverk, stort seminar tre dager til ende og festmiddag med kongeparet til stede. Men har frihet fra partier og eiere kombinert med folkelighet og markedstilpasning gjort den norske redaktørstand usynlig og profilløs?

Martin Eide er professor ved institutt for medievitenskap i Bergen. Han har tidligere skrevet en rekke pressehistoriske og analytiske verk. Denne gangen har han skrevet «Den redigerende makt». Verket er om redaktørrollens norske historie, og er blitt et imponerende rollehefte. Særlig er det mye interessant om de tidlige norske redaktører - deres strid for viktige prinsipper om pressfrihet og redaksjonell uavhengighet, og deres tidlige opptatthet og bevissthet om spørsmålene. Men så er da også festtaleretorikk en lang tradisjon blant norske redaktører.

Paradokser

Det kan leses noe symbolsk i at det i gamle dager var pressen som ble innkalt til statsministeren, mens det i dag er statsministerne som kommer til pressen, skriver Eide om redaktørenes årlige middag. Og det er fascinerende at samtidig med at pressen nå diskuterer kongefamiliens rolle og kronprinsens kjærestevalg, stiller et taust kongepar opp for hylle redaktørene. Er det da makten som kaster glans over redaktørene, eller er det majesteten som hyller den virkelige makt?

Og paradoksene er flere. For om konge og dronning kommer når de blir invitert, finner ikke alle grunn til det. Orklakonsernets Jens P. Heyerdahl var invitert for å forklare hvorfor Orkla var i media, men valgte å takke nei. Dermed stiller i dag Tinius Nagell-Erichsen i dag alene under tittelen «Derfor er jeg i media!». Og når det gjelder Nagell-Erichsen må vi vel kunne anta at svaret må være at det nok er noe arvelig.

Med sine femti år er Norsk Redaktørforening den rene ungsau i forhold til gjennomsnittsalderen av medlemmene. Den er fortsatt en mannsbastion. Justert for opplag redigeres 96 prosent av norske aviser av menn. Bare 10 av 151 aviser representert i foreningen har kvinnelig leder. Det er neppe fordi aviser må styres i skjæringspunktet mellom hjerte, hjerner og testikler, slik professor Bernt Hagtvedt med styrke hevdet i debatten etter Martin Eides innledning.

Pressefrihet til hva?

Selv var Eide opptatt av at norske redaktører i dag fortsatt synes mer opptatt av sin frihet fra enn hva de ønsker å bruke sin frihet til. Redaktørene er stolte av at norsk presse i dag er løsrevet fra gamle dagers partitilhørighet, men hvilke avisstandpunkter har erstattet partienes standpunkter? Dersom partiideologi erstattes av markedstilpasning kan redaksjonell frihet raskt reduseres til retten til å velge målgruppe. Avis kan sikkert være et produkt for en eier. Det betyr ikke at den kan være det for en redaktør. For da blir redaktørene runde, pregløse og utvekslbare - med eller uten Hagtvedts testikler.

Det har femti-åringen kanskje tatt inn over seg, og Eides bok og «Redaktør 2000» seminaret synes som en start på en ny diskusjon om redaktørens rolle og ansvar - også som sine avisers profilskapere. Det vil være til det gode. For selv den litt småkokette selvopptatthet er bedre enn festtalenes bastante selvgodhet.