«De satser på at homsetemaet er skandaløst nok»

Men du kjøper ikke billett til denne filmen hvis du i utgangspunktet er homofob.

||| Filmen starter med følgende teaser: «This really happened. It really did». Når filmen er over, tenker jeg: Hva så? Denne historien kunne blitt mye morsommere hvis man i stedet for å følge Steven Russells livshistorie slavisk, hadde valgt å dikte opp en komedie om en fyr som ligner på Russell.

Da kunne man skapt komiske situasjoner og servert noe treffende replikker.

Jim Carrey spiller en pliktoppfyllende familiemann fra Texas som havner i en bilulykke og bestemmer seg for å komme ut av skapet. Resten av livet bruker han på å farte inn og ut av fengsel, der han forelsker seg i Phillip Morris (Ewan McGregor).

Ikke grov nok Russell forlater familien, drar til Florida for å leve ut sin nye identitet, finner ut at det er dyrt å være homofil, blir forsikringssvindler, kredittkortsvindler og uforbederlig løgner og havner i fengsel.

Han rømmer en rekke ganger og opptrer blant annet som forsvarer i en rettssak.

Manus og regi er ved Glenn Ficarra og John Requa, som skrev manus til «Bad Santa», der en til dels dritings kjøpesenterjulenisse (Billy Bob Thornton) tok imot ønsker fra små barn. Humoren var grovkornet og skandaløs.

I «Phillip Morris» virker det som om Ficarra og Requa satser på at homsetemaet er skandaløst nok. Men du kjøper ikke billett til denne filmen hvis du i utgangspunktet er homofob.  

Litt aids Altfor mye presses inn i drøye halvannen times episodisk overfladiskhet og historien mister sin energi.

Det hjelper heller ikke at tonen svinger fram og tilbake mellom camp komedie og hjerte-smerte-drama, med en dæsj av aids-tragedie i andre akt, samtidig som alt gjøres om til Jim Carrey — en blanding av seriøs-Carrey og gummitryne-Carrey som ikke henger på greip.  

Når den store kjærligheten oppstår i fengselsbiblioteket, er det derfor vanskelig å investere noe i de to nyforelskede. McGregors Phillip Morris er en blond, mild og utydelig fyr som åpenbart får være i fred i fengselet. Forholdet mellom de to er en eneste lang, søtladen klisjé uten skarpe kanter av noe slag.

Vi får et snev av «Catch Me if You Can» når Russell bløffer seg til stillingen som økonomidirektør i et større firma, men filmen gir sørgelig få sjanser til å leve seg inn i Steven Russells eskapader, really.