SÅKALT SELVUTVIKLING: Damene driver med alt fra avspenningsyoga, healing og algebaserte avgiftningskurer til alkaliske dietter, tarmskylling og ionisert vann. Det er rawfood, slowfood og soulfood, og de som er mest hardcore melder seg på Märthas engleskole, skriver kronikkforfatteren. Her prinsessen med engleskolekollega Elisabeth Samnøy (t.v.) og programleder Birgitte Lund Nakken (t.h.) i programmet «Den andre siden». 
Foto: Kanal FEM
SÅKALT SELVUTVIKLING: Damene driver med alt fra avspenningsyoga, healing og algebaserte avgiftningskurer til alkaliske dietter, tarmskylling og ionisert vann. Det er rawfood, slowfood og soulfood, og de som er mest hardcore melder seg på Märthas engleskole, skriver kronikkforfatteren. Her prinsessen med engleskolekollega Elisabeth Samnøy (t.v.) og programleder Birgitte Lund Nakken (t.h.) i programmet «Den andre siden». Foto: Kanal FEMVis mer

De selvutvikla damene

NEW AGE: Overstimulerte og bortskjemte damer benytter humbug og kvakksalveri for å elske seg selv, og ingen andre, stadig mer.

EN SKULLE KANSKJE tro det å leve i verdens smørøye, hvor ethvert behov blir dekket så å si før du rekker å oppdage at du har et, ville gjøre at folk våknet opp hver eneste dag fylt av euforisk lykke. Sånn er det ofte ikke. Mange opplever tvert imot tilværelsens uutholdelige letthet som, nettopp, uutholdelig. En gruppe ser ut til å takle dette privilegerte livet spesielt dårlig; de er i overveiende grad damer, fra 30-åra og oppover.

Jeg pleier å tenke på dem som de selvutvikla damene.

DE SELVUTVIKLA DAMENE er gjerne interiørarkitekter, selvlærte, eller brevkursutdannete. Alternativt kan de drive en nettbutikk hjemmefra, eller være profesjonelle bloggere (usikker på kriteriene for å definere seg som det). De kan være deltidsarbeidende, hjemmeværende, langtidssykemeldte, eller uføretrygda. De kan ha menn som tjener godt, som profesjonelle fotballspillere, eller i det private næringsliv.

Disse damene trenger ofte ikke å bære ansvaret for å forsørge seg selv. Oppsummert betyr alt dette at de disponerer tid; en hel masse tid, som kan brukes til å kjenne og føle på det uutholdelige i tilværelsens letthet.

GJESTEBLOGGEREN «HelseHilde» ser ut til å være en ganske typisk representant for de selvutvikla damene. Hun presenterer seg slik på Trine Grungs blogg:

«Jeg var Interiør arkitekt, hadde mitt eget meget suksessrike selskap, var en venn, en kone, en mor, en spinning instruktør, og litt meg. Jeg tok godt vare på huset, hytten, båten, bilen, og, meg? Jeg var alltid klar til å trå til om noen trengte meg, og var ikke sen om å planlegge fest og spennende reiser. Når jeg ser tilbake, så er det ikke så vanskelig å se tegningen. Literen med Cola light til lunsj, alle de kalde pils med «noko attåt» i helgene. Stress nivået, fraværelsen av sjelsro og det å være forankret i sin egen guddommelighet. For ikke å snakke om nytelsen av sigaretter og kokt mat. Jeg var en tikkende bombe, som bare ventet på å gå i luften, og det gjorde jeg.»

DAMENE FØLER ALTSÅ gjerne at de har ofret seg for hjem og familie. Ja, de har nærmest utslettet seg selv i jaget etter å være den perfekte mor, husmor, elskerinne og venninne. Dette vil selvsagt på et tidspunkt føre til at «de møter veggen». I årevis kan de ligge på sofaen, med en eller annen symptombasert diagnose de ofte har gitt seg selv basert på diverse kroppslige og sjelelige «vondter».

De er så tappet for energi at det bare er så vidt de orker å se Oprah på TV, der de blant annet kan høre historien om en annen bortskjemt vestlig kvinne, ikke ulik dem selv. Elisabeth Gilbert la ut på en «reise» mentalt, og i hennes tilfelle også bokstavelig. Det er mye takket være hennes bok «Spis, elsk, lev» at alle de selvutvikla damene for tiden er på «reise».

Disse reisene ser ikke ut til å ha som mål å finne meningen med livet, ambisjonen er å finne en hvilken som helst mening for deres eget meningsløse liv.

PÅ REISEN MOT en meningsfylt tilværelse skal intet være uprøvd.

Det starter gjerne med typiske selvhjelpsbøker, med titler som: «Kvinne, du er verdifull», «Lev deg lykkelig», «Lev her og nå», «Lev livet uten bekymringer» og «Mer selvfølelse». Det er «Livsmestring», «The secret» og «Mindfulness».

Så baller det på seg med inspirasjonsforedrag og kurs, gjerne holdt av dem som har forfattet «livsvisdommen». Det er nå de mest hardcore melder seg på Märthas engleskole, eller hennes svigermors kurs i krystaller og rosenterapi.

DET ER SELVSAGT IKKE nok å ta tak i sjelens anliggende. Damene har lært å tenke holistisk, altså må kroppen vies like stor oppmerksomhet som sjelen. På utsiden er det alt fra avspenningsyoga og diverse innen healing, til zeninspirert meditasjon.

På innsiden er det algebaserte avgiftningskurer, alkaliske dietter, tarmskylling og ionisert vann. Det er rawfood, slowfood og soulfood. Det gjelder å kutte ut gluten, melkeprodukter og spesielt sukker. Det finnes en helsebringende te og et kosttilskudd basert på en eldgammel japansk oppskrift, for hver eneste tenkelige og utenkelige plage. «Less is more»-tanken ser ikke ut til å gjelde for selvutvikling. Det er ja takk til litt av alt, og uansett hva som prøves ut, føler damene seg snart bedre.

Kanskje ikke så bra at de blir arbeidsføre, men bra nok til at de orker å dele sin «reise» med resten av verden. For, som de liker å si, «man må være noe for seg selv, før man kan være noe for andre». Å være noe for andre betyr i denne sammenheng ikke å være besøksvenn i fengsel, reise et halvt år som frivillig sykepleier i krigsherjede land, eller arrangere alternativ jul for ensomme. Nei, å være noe for andre, skal her forstås som å inspirere likesinnede.

DE HAR NEMLIG sett lyset. De er frelst. Historiene om deres personlige «reiser» fyller ukeblader, blogger og nettet forøvrig. Mange av dem gir nå seg selv tittelen «coach», og begynner å holde kurs og fordrag hvor andre skal frelses.

Det er her jeg får problemer. Det er for så vidt ikke noe problem at overstimulerte og bortskjemte vestlige damer benytter seg av det verden har å by på av humbug og kvakksalveri for å elske og å verdsette seg selv enda mer enn det de gjorde i utgangspunktet. La dem for all del søke hver eneste alternative vei til økt velvære, dersom de finner det underholdende.

Problemet er et helt annet.

Det er det at disse selvutvikla ekspertene ofte faller for fristelsen til å videreformidle svadaen de benytter som vitenskapelige sannheter. Dette kan være direkte skadelig for fortvilte folk i en sårbar situasjon, som i motsetning til damene selv sliter med reelle fysiske eller psykiske sykdommer.

ENKELTE UNNSLÅR seg ikke engang for med den største letthet å predike at kroniske sykdommer er innbilte, som «HelseHilde» gjør på Trine Grungs populære blogg:

«Kronisk sykdom er en illusjon, en merkevare produsert av dem som selger medisinen som holder deg avhengig av mer medisin», skriver hun.

IDEELT SETT kunne man håpet på at denne type «reisende» ville vende blikket utover, og dermed føre til økt innsikt i andre menneskers lidelse og et konkret ønske om å bidra til en bedre verden.

Dessverre ser reisene ut til å sentrere rundt egne navler, og hvis tilværelsens letthet blir mer utholdelig for de selvutvikla, ja da er målet nådd.