SPILLER HØYT:I Midtøstens virvar av kryssende konfliktlinjer, dobbeltspill og trippelspill, er det en forenkling å koke det ned til maktkampen mellom Iran og Saudi-Arabia. Men spillet mellom de to griper inn i mange av de andre konfliktene, skriver kronikkforfatteren. Her er Saudi Arabia's Mohammed bin Salman på vei til et møte i London i mars i år. Foto: AFP / NTB Scanpix
SPILLER HØYT:I Midtøstens virvar av kryssende konfliktlinjer, dobbeltspill og trippelspill, er det en forenkling å koke det ned til maktkampen mellom Iran og Saudi-Arabia. Men spillet mellom de to griper inn i mange av de andre konfliktene, skriver kronikkforfatteren. Her er Saudi Arabia's Mohammed bin Salman på vei til et møte i London i mars i år. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Midtøsten

De setter regionen i sjakk matt

Storpolitikken beskrives ofte som et sjakkspill. Men kronprinsene og wannabe-sultanene i Midtøsten har ikke fått med seg at det bare er ment som en metafor. Med uvørne trekk setter de regionen i matt. Og seg sjøl.

Meninger

ISIL-monsteret. Jemen-tragedien. Drapet på Jamal Khashoggi. Kidnappinga av Libanons statsminister. Pengeflommen i europeisk fotball. Muslimske kvinner som slipper til bak rattet.

Maktkampen mellom Iran og Saudi-Arabia får de mest tragiske og merkelige utslag. Den arabiske våren og svekkelsen av regionale stormakter som Egypt, Irak og Syria skapte et maktvakuum som måtte fylles. Men i sine halsløse forsøk på å finte ut motstanderne har sjeiker, kronprinser og presidenter snublet i fellene de satte ut for andre.

Det er ikke sikkert han fikk det med seg der han satt og flyttet tårn, hester og løpere, men Magnus Carlsen ble vitne til historie da han på nyåret spilte lynsjakk i Saudi-Arabia. De kvinnelige spillerne fikk stille i bukser og uten hodeplagg. Et mikroskopisk skritt for menneskeheten, men det brakte håp om at maktkampen også kunne føres med gulrøtter som våpen, ikke bare pisk.

Saudi-Arabias Mohammed bin Salman hadde også bestemt at kvinnene kunne kjøre bil og gå på fotballkamp. Den iransk-amerikanske poeten Roya Hakakian mente dette skyldtes «en konkurranse mellom Saudi-Arabia og Iran om å framstå som de mest moderne, moderate islamske ledestjernene».

Håpet var at dette skulle gjøre «det persiske presteskapet skamfulle over sin tilbakeliggenhet» og tvinge fram likestilling. Kvinnene i Teheran fikk se Iran-Spania på storskjerm under fotball-VM, men først og fremst skulle 2018 bringe mer brutal blindsjakk.

I Midtøstens virvar av misforståtte motiver, kryssende konfliktlinjer, dobbeltspill og trippelspill, er det en forenkling å koke det ned til maktkampen mellom Iran og Saudi-Arabia. Men spillet mellom de to griper inn i så mange av de andre konfliktene at det gir mening å begynne der og i konflikten mellom sjia- og sunnimuslimer.

Sjøl om ISIL har henrettet kristne og sprengt bomber i europeiske hovedsteder, er den sunnibaserte gruppa mer et uttrykk for borgerkrigen innen islam. Og et vaskeekte produkt av Saudi-Arabia, Tyrkia, Iran og Emiratenes forsøk på å undergrave hverandre.

I min tidligere jobb var jeg til stede under det første møtet i koalisjonen som skulle ta opp kampen mot ISIL. Konferansen fant sted i Paris i 2014. Men hva var møtedeltakerne mest opptatt av, når de skulle manne seg opp for å bekjempe banden som på rekordtid var blitt historias mektigste og farligste terrororganisasjon?

Egypts utenriksminister innledet med å anerkjenne trusselen fra ISIL, før han gikk over til å raljere over det muslimske brorskapet, som stort sett er ikkevoldelig. Saudi-Arabias utsendte avleverte også sitt anti-ISIL-pliktløp, før han gikk over til den egentlige trusselen, Iran. Det samme gjorde israeleren. Tyrkeren beklaget ISIL før han forbannet kurderne. Flere fordømte lille Qatars støtte til brorskapet. John Kerrys blikk var mer festet på ballen, men USA gjentok kravet om at Syrias Assad måtte gå. Forståelig nok, men lite egnet til å samle sunnier og sjiaer til felles marsj.

Iran ble ikke engang invitert. Sett i ettertid er det nesten et mirakel at dette til slutt ble en koalisjon som fikk fravristet terroristene deres territorielle grep over Irak og Syria.

Infernoet i kjølvannet av den arabiske våren, kan få Gaza og Vestbredden til å fortone seg som fredelige oaser. Libya er redusert til kaos, anarki og nok en kamparena for stormaktenes stedfortrederkriger.

Jemen er ikke bare en humanitær katastrofe, men også den tynnest begrunnede av alle verdens ubegrunnede kriger. Landets befolkning ofres for kronprins bin Salmans ambisjoner om å konsolidere egen makt og demme opp for Iran. Iran støtter riktignok houthi-opprørerne, men det er liten tvil om at Teherans rolle er overdrevet.

Drapet på Khashoggi var alle selvskudds mor og kan se ut som en gavepakke til Erdogan. Han drømmer om å bli sultan, men svekker Tyrkias sikkerhet og økonomi for hver løper og hvert tårn han velter.

Intrigene får ringvirkninger langt utenfor Midtøsten. For Norge betyr det økt oljepris og økt terrortrussel. Konsertgjengere i Paris, helgeshoppere i Stockholm og gisselet Ole Johan Grimsgaard-Ofstad fra Porsgrunn har måttet bøte med livet.

Mangelen på utdanning og arbeidsplasser skaper en uro som forsterkes av ambisjonene til ledere som øker sin rikdom og søker internasjonal innflytelse i tråd med denne. Saudi-Arabia bedriver slakt og viser sin prakt ved å invitere Magnus Carlsen. Qatar skal ha fotball-VM. Gulfrivalene Emiratene og Qatar kjøper Manchester City og Paris Saint-Germain. Saudi-Arabia og Emiratene boikotter Qatar.

I likhet med nabolandene har Qatar støttet ekstremister både her og der, men boikotten har nok mer med Doha-baserte Al-Jazeeras spredning av farlig informasjon til regionens undertrykte å gjøre. Og Qatars dialog med Taliban er ikke mer forrykt enn at Norge har forsøkt det samme.

Siden Æsops tid har det vært kjent at man kan være for lur for sitt eget beste. I sine viltre intriger har Midtøstens ledere mistet et større mål av syne, et mål som styrker sjansen for å nå andre og viktigere mål: regional stabilitet. Sjakkmetaforen er forslitt, men det er aktørene sjøl som forveksler nasjonale interesser med det eldgamle spillet, som kom til Europa fra nettopp Midtøsten.

«Sjakk matt» er persisk for «kongen er utspilt» eller «kongen er hjelpeløs». Istedenfor å bli utspilt av sine egne trekk, burde konger og kronprinser satse på det som virkelig skaper velstand og makt, nemlig arbeid og utdanning til ungdommen, frihet til kvinnene og samarbeid og kompromisser med naboene. Det lyder kanskje naivt, men det har funka som bare juling andre steder. I virkelighetas verden er det bedre med remis enn at alle setter seg i matt. Også kan sjakkbrettet overlates til Carlsen og Caruana.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.