KALVER SKILLES FRA MØDRENE: Debatten om den ideologiske motsetningen mellom folk som er glad i koteletter og veganere, kan forstås som et spørsmål om mat, eller den kan forstås som et rettighetsspørsmål, skriver innsenderen. Her fra Dyrenes Rettigheters demonstrasjon i London i august. Foto: Steve Parkins / Shutterstock
KALVER SKILLES FRA MØDRENE: Debatten om den ideologiske motsetningen mellom folk som er glad i koteletter og veganere, kan forstås som et spørsmål om mat, eller den kan forstås som et rettighetsspørsmål, skriver innsenderen. Her fra Dyrenes Rettigheters demonstrasjon i London i august. Foto: Steve Parkins / ShutterstockVis mer

Debatt: Dyrevern

De sinna veganerne

I Norge plukker de på barnesanger. I Frankrike driver de med hærverk. Over hele verden skal veganere legge seg opp i matvanene våre. Hvorfor er de så sinna?

Meninger

Veganernes kamp for å endre vår kultur og våre matvaner tiltar. Det fører til sinne og hets i retur. Hva er det som gjør at veganere ikke klarer å snakke med oss som er glad i tradisjonell mat?

Alf Berg.
Alf Berg. Vis mer

For en måned siden ble 128.000 norske griser destruert i Russland. Dersom grisene var tenkende, sansende individer (i størrelsesorden Trondheim by) snakker vi om en enorm tragedie. Dersom de var 128.000 produksjonsdyr som primært levde for å bli mat, så er det ikke så farlig. Derfor var saken knapt nyhetsverdig.

Dette er altså den ideologiske motsetningen mellom folk som er glad i koteletter på den ene siden, og veganere på den andre. Debatten kan forstås som et spørsmål om mat, eller den kan forstås som et rettighetsspørsmål.

Forvirringen og raseriet oppstår når vi blander de to. Det bør vi ikke gjøre, for denne kampen begynner å likne mye på tidligere tiders rettighetskamper.

Dersom vi et øyeblikk forestiller oss at dyrene har rikere sjelsliv og større kognitive evner enn vi har trodd, så står vi overfor den største rettighetskampen i historien: Vi dreper 60 milliarder mat-dyr i året. Eller: To ganger i uka tar vi livet av like mange individer som døde i alle krigene i de to foregående århundrene.

«KJØTT ER DRAP»: En kvinnelig aktivist ligger «pakket inn» som et stykke kjøtt under en protest mot kjøttbransjen i Sofia, Bulgaria, i 2016. Foto: NTB Scanpix
«KJØTT ER DRAP»: En kvinnelig aktivist ligger «pakket inn» som et stykke kjøtt under en protest mot kjøttbransjen i Sofia, Bulgaria, i 2016. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Det er svære tall, og nye studier av dyrs kommunikasjon indikerer at de fleste av dem snakker sammen, har komplekse «mellommenneskelige» følelsesforhold og en viss konsekvensforståelse. Enhver rettighetsbevegelse skyter fart når majoriteten får øye på dette: at en sårbar gruppe kanskje ikke er så ulik oss likevel. Rettighetene til slaver, kvinner og LGBTQ skjøt fart når mange skjønte at de «liknet på oss».

Dersom vi som et eksperiment klarer å tenke på dette som et rettighetsspørsmål, ser vi det samme mønsteret som i alle rettighetskampene: Først peker noen på utfordringene til en sårbar gruppe. Deretter snur majoriteten spørsmålet på hodet ved å hevde at ønsket om å inkludere flere tvert om er et angrep på de privilegerte. Slik snakket plantasjeeiere om frigjøring av slaver, og slik snakket hvite i Sør-Afrika for noen tiår siden.

Fordi verdier endrer seg så raskt nå, ser vi mye av dette: Donald Trumps behov for å gjøre den sterkeste til offer (menn med makt, fossilbransjen, den seksuelle overgriperen) opplever vi som forkastelig. På samme måte fordreies veganeres omsorg for dyr til å være et angrep på mennesker: «De vil ta fra oss maten.»

Overgriperen blir til offer, og talsmannen blir den slemme (så slem at han hevdes å ville ta fra barna sangene sine.) Engasjementet er plutselig ikke for dyrene, men mot mennesker, et angrep på oss som dreper og spiser dyr.

Det er selvsagt absurd. Og det er dessuten Trumps retorikk.

Det mest konservative verdisynet får alltid størst plass i begynnelsen. Da suffragettene krevde stemmerett, var anti-suffragettbevegelsen bedre finansiert og fikk mer plass i media.

Menn som mente kvinner ikke burde gå ut døra alene, var dessuten overbevist om at det var til kvinners beste: Kvinner var sarte, uforutsigbare, til tider hysteriske (det var faktisk en diagnose.) Å beskytte kvinner fra omverden var å beskytte dem fra seg selv. Å blokkere kvinnelig stemmerett var ganske enkelt god kvinnevelferd. Språket til motstanderne av dyrefrigjøring ligger selvsagt snublende nært.

Mange som forsvarer urettferdighet innrømmer en uetisk men nødvendig praksis. Etter at Fredrick Douglas ble frigitt som slave overrasket det ham hvor mange som syntes slaveriet hadde klare uetiske trekk (for eksempel at barn ble auksjonert bort fra sine foreldre) som likevel mente slaveriet måtte beholdes som etablert kultur og økonomisk bærebjelke.

Retorikken er omtrent den samme for dyrene: Vi ha kjøtt, men vi bør kvitte oss med den verste vanskjøtselen. At mødre skilles fra sine kalver, med sannsynlige traumer for begge, ligger dessuten tett opptil auksjons-eksempelet.

Analogien virker søkt, men bare til vi forstår at det samme argument ble brukt om slavene: Barna kunne tas fra sine mødre, for de var ikke vanlige mennesker med menneskelige følelser og behov. De var dessuten primært arbeidsdyr.

– Det var en fryktelig handling, som krevde mye av meg, sa Reginald Dyer etter at hans soldater i 1919 åpnet ild mot menneskemengden i Amritsar. 379 mennesker mistet livet. Dyer forsvarte likevel handlingen resten av sitt liv. Han likte det ikke, men noen måtte ta ansvar. Et Storbritannia uten India som koloni, utgjorde en så enorm omveltning at ingen greide å se det for seg. Indiske rettighetsforkjempere ble sett på som en aggressiv trussel mot britisk livsstil, ikke en minoritet med rettigheter.

Når kjøttindustrien – kanskje verdens største miljøutfordring – rasjonaliseres og forsvares, kan det ha å gjøre med at vi ikke klarer å se for oss et liv uten kjøtt. Å spise kjøtt er en del av vår identitet. Ja takk til miljøet, men innenfor rammer hvor det er plass til fredagstaco. Selv om det finnes gode alternativer, akkurat som det gjorde for Storbritannia.

Veien fra indisk uavhengighetskamp til veganernes kamp er lang. Men språket som rasjonaliserer vanskjøtsel og overgrep, er en indikasjon på hvilken vei dette bærer. Det spennende er at motstanderne av dyrerettigheter nå også har beveget seg fra likegyldighet til sinne. Når det stadiet nås i en rettighetskamp, flyttes som regel den moralske autoriteten til rettighetsforkjemperne. Det endrer både maktbalansen og spillereglene.