PROTESTER: Norge har i mange tiår vært ett av landene i verden som gir mest bistand per innbygger. Her fra en demonstrasjon i 2015, der over 100 norske organisasjoner holdt en protestmarkering mot endring av bistandsbudsjettet foran Stortinget Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix
PROTESTER: Norge har i mange tiår vært ett av landene i verden som gir mest bistand per innbygger. Her fra en demonstrasjon i 2015, der over 100 norske organisasjoner holdt en protestmarkering mot endring av bistandsbudsjettet foran Stortinget Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpixVis mer

De siste 55 årene har Norge gitt mer enn 20 tusen kroner i minuttet i bistand til nærmere 160 land

Måten vi driver bistand på i dag, er meningsløs og mer ødeleggende enn oppbyggende for landene vi forsøker å hjelpe.

Meninger

Penger vi trodde skulle gå til fattige, trengende mennesker, ser vi nok en gang i virkeligheten går til velfødde nordmenn. Mye tyder også på at store deler av bistanden i seg selv skaper korrupsjon og dårlig styre i mange av verdens fattige land.

Som vi kunne lese i bladet Bistandsaktuelt her om dagen, viser det seg at penger godtroende og nyvervede nordmenn trodde skulle gå til fattige barn, virkeligheten går til dem som verver givere. Redd Barna, SOS-barnebyer og Kirkens Nødhjelp betaler så mye til dem som verver, at pengene giverne betaler det første året aldri når fram til de fattige.

Kun et par måneder tilbake fikk vi innsikt i hvordan nordmenn har tatt ut mange millioner kroner i året i lønn av norske bistandspenger. Det norske konsulentselskapet International Law and Policy Institute (ILPI) har vært engasjert av UD og Norad og mottatt over 150 millioner kroner siden det ble starta i 2009. Nok et eksempel på penger ment for fattige, men som altså har endt i nordmenns lommer.

Hvor galt det kan gå i mottakerlandene for bistand, fins det også tallrike eksempler på. Malawi er ett av landene som mottar mest norsk bistand. Nylig kunne vi lese om hvordan samfunnstopper hadde blitt enige om å rane statskassa for 440 millioner kroner. Landet er gjennomkorrupt fra topp til bunn og kommer dårlig ut på Transparency Internationals liste over verdens mest korrupte land.

De siste 55 årene har Norge over offentlige budsjetter gitt mer enn 20 tusen kroner i minuttet i bistand til nærmere 160 land. Tilsvarende tall for 2016 er 64000 kroner i minuttet. Mye tyder på at de mer enn 600 milliarder kronene vi har gitt siden begynnelsen av 1960-tallet i seg selv har vært med på å bidra til at en korrupsjonskultur har fått lov til å feste seg i landene vi har trodd vi skulle hjelpe.

Og nå viser det seg at ikke engang den bistanden som nettopp er til for å bekjempe korrupsjonen, har noen særlig målbar virkning, om vi skal tro Riksrevisjonen. 26 milliarder kroner er med dette sølt bort de siste ti årene. Utenriksdepartementet har svikta både når det gjelder planlegging og oppfølging.

Norge er ett av landene i verden som gir mest i bistand per capita. I utgangspunktet høres det bra ut. Problemet er imidlertid at mengden penger som bevilges, er så stor at myndighetene ikke makter forvalte dem på en fornuftig måte. Kreftene brukes så å si på å skyfle pengene gjennom systemet – uten å være sikker på at de faktisk kommer fattige mennesker til gode. Ofte er det motsatt: at pengene står til hinder for utvikling.

I mange stater i Afrika blir store deler av offentlige budsjetter finansiert gjennom bistand. En av dem som har skrevet godt og utførlig om utfordringene når det gjelder bistand og manglende utvikling, er professor i økonomi Angus Deaton i boka The Great Escape – Health, Wealth, and the Origins of Inequality. I denne boka peker Deaton på hvordan bistand i seg selv er med på å undergrave kontrakten mellom staten og folket. Bistand er gratispenger som gjør myndighetene mindre interessert i å legge til rette for næringslivet og inndrive skatter. Er en opptatt av å øke skatteinntektene, så er en også opptatt av at næringslivet skal gå godt. Og motsatt.

Noe av problemet er at vi ligger under for det vi kan kalle «bistandsillusjonen»: Fyller vi på med nok penger på toppen, så skal de på et eller annet vis risle ned til befolkningen. Over 50 år med bistand viser at dette ikke bare er feil, men også en ødeleggende misforståelse. Dessuten har Norge ikke kapasitet til å bruke så mange milliarder kroner i bistand på en fornuftig måte. En større andel bør for eksempel gå til nødhjelp.

Og vi må rett og slett tenke nytt når det gjelder bistand. Jeg har tidligere tatt til orde for at staten burde subsidiere flyreiser til enkelte u-land for norske familier (VG, 20.8.2011 og Dagsnytt 18 den 22.8.2011). Hvorfor ikke gjøre et forsøk ved å bruke noen hundre millioner kroner av bistandsbudsjettet til et slikt prosjekt? Det vil være en vinn-vinn-situasjon ved at det skaper arbeidsplasser, tilfører det fattige landet sårt tiltrengt kapital og gi mange tusen nordmenn en eksotisk og givende ferieopplevelse.

Måten vi driver bistand på i dag, er i alle fall ofte både meningsløs og mer ødeleggende enn oppbyggende for landene vi forsøker å hjelpe. Sannheten er at vi kaster bort mange milliarder kroner hvert år i et forsøk på å kjøpe oss god samvittighet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook