De siste grønsjhelter

Høsten 1991 eksploderte grønsj-bølgen som den første rock-revolusjonen siden punken. Tre år seinere var hele Seattle-scenen detronisert i en virvelvind av selvdestruktiv livsførsel, hype, kommersiell utnyttelse og brå død. Bare Pearl Jam overlevde.

Nærmere 8000 billetter er solgt til Pearl Jams konsert i Oslo Spektrum i kveld.

Men på det som en gang var en hel scene av grønsj-band, er Pearl Jam i dag sørgelig alene.

- Jeg er glad til for at vi i det hele tatt overlevde. Det føles ikke som en selvfølge når man befant seg midt inne i den eksplosjonen Seattle-scenen var utsatt for, sier Pearl Jam-gitarist Mike McCready til Dagbladet.

Det virker som en evighet siden grønsj-epoken. Alle har for lengst kastet sine rutete grønsj-skjorter, stagediving på konserter er sjelden vare, og bare ett og annet bukkeskjegg med røtter i tidlig 90-tall er å se.

Klager ikke

Grønsjen døde i ung alder, og Pearl Jam-gitaristen er ikke mannen som klager.

- Hele grønsj-bølgen var vanskelig å takle. Bare ordet får meg til å... Nei, altså det er interessant å ha vært en del av en så markant bølge. Men det var et sjokk, og det var vanskelig å nyte hysteriet mens det pågikk, sier en ordknapp McCready.

Ustoppelig

På begynnelsen av 90-tallet var rocken fortsatt preget av oppblåste stadionrockband med høyt hår, stramme bukser og stort stjerneego. Guns N'Roses var verdens største band, og det var på høy tid at 80-tallet fikk en motreaksjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Motreaksjonen skulle komme fra en kjølig by i USAs nordvestre hjørne. Rundt lablene Sub Pop og SST vokste det seg fram en svært uglamorøs undergrunnsscene som blandet punk og metal med tidvis popforløsning. Nirvana, opprinnelig fra Seattles naboby Aberdeen, ble plukket opp av storselskapet Geffen.

Danket ut Jacko

24. september 1991 lanserte Geffen Nirvanas nye album «Nevermind». Selskapet hadde moderate ambisjoner for plata. Målet var å selge rundt 100000 kopier. De hadde fullstendig undervurdert sitt nye band. Med den umiddelbare støyrockeren «Smells Like Teen Spirit» som spydspiss hadde Nirvana en helt eksplosiv kraft i det amerikanske platemarkedet, ja, snart over hele verden.

I januar 92 vippet Kurt Cobain og co. Michael Jacksons «Dangerous» ned fra Billboards førsteplass. Siden skulle verden aldri bli den samme igjen.

Helt ufrivillig ble Cobain et perfekt ikon for en apatisk 90-tallsgenerasjon. Han ble talsmannen for dem som ikke hadde noe å melde, han ble symbolet på en ny type antistjerner.

«Nevermind» forandret hele musikkbransjen. Den endret subkultur til musikk med masseappell, den var starten på grønsjen som populærkulturelt fenomen og den representerte et estetisk skille som for all ettertid vil være den reelle forandringen fra typisk 80-talls til typisk 90-talls . I lys av Nirvanas hektende og fornyende evner var det med ett en rad superstjerner som virket håpløst gammeldagse. En gjeng subbete indierockere tok plassen som de nye heltene.

Overmoden

Verken Pearl Jam, Alice In Chains eller Soundgarden låt som Nirvana - selv om de delte bakgrunn og helter - men sammen sørget de for en opprensking på en musikkscene som var overmoden for brå forandring.

Grønsj-bølgen åpnet folks ører for mindre polert og markedsjustert musikk. Suksessen til grupper som Rage Against The Machine, Red Hot Chili Peppers, Offspring, Green Day, og for den saks elektroniske rockere som Prodigy og Chemical Brothers, hadde ikke vært mulig uten grønsjen.

Grønsjen selv falt fordi den etter hvert ble oppfattet som et like utbrukt og kommersielt fenomen som den musikken den i utgangspunktet var en reaksjon mot.

GAMLE HELTER: </B>Bildet av Pearl Jam er fra storhetsperioden på 90-tallet.