I ISRAEL: Miles Davis under en konsert i et romersk amfiteater nord for Tel Aviv i 1987. Det mangler ikke på CD-utgivelser og samlerklenodier med musikken til den unikt eksperimenterende trompeteren. Nå er også de siste åra på plass.  (AP Photo, File)
I ISRAEL: Miles Davis under en konsert i et romersk amfiteater nord for Tel Aviv i 1987. Det mangler ikke på CD-utgivelser og samlerklenodier med musikken til den unikt eksperimenterende trompeteren. Nå er også de siste åra på plass. (AP Photo, File)Vis mer

De siste platene til Miles Davis i elegant boks

Wandrups utvalgte: Hyllest til Sør-Afrika, filmmusikk og konserter.

CD: I 1986 skiftet Miles Davis av en eller annen grunn plateselskap fra Columbia til Warner. Nå kommer samtlige utgivelser fra denne epoken, som varte fram til trompetistens død i 1991, ut i en elegant boks.

Tre original-album, to soundtracks, den posthume «Doo-Bop» (1992) og tre live-utgivelser.

Åtte album, med en booklet skrevet av Miles Davis-eksperten Ashley Kahn.

Miles ble raskt introdusert for bassisten Marcus Miller. Samarbeidet mellom de to preger Sør-Afrika-albumene «Tutu» (1986) og «Amandla» (1989).

Miller komponerte det meste på disse albumene, som er suggerende, rytmesterke og melodiøse hyllester til biskop Tutu, Nelson Mandela og den kjempende, svarte, sørafrikanske befolkningen.

Videre får vi den dramatiske musikken til den erotiske thrilleren «Siesta» (1987) og ikke minst det nesten glemte albumet «Dingo» (1991), lagd til den australske filmen med samme tittel.

I filmen spiller Miles Davis mer eller mindre seg selv i en film om en ung, ambisiøs musiker.

Både plata og filmen er et absolutt must for Davis-fans.

En perle er Montreux-konserten fra 1991 med Quincy Jones, som etter 15 års mas fikk Davis til å repetere noen av de fineste arrangementene fra Gil Evans-tida.

Videre får du en Nice-konsert fra 1986 og samlingen «Live Around The World»; full av kjente låter.

Fra mannen som var «miles ahead» til det siste.