De siste stadion- rockerne

Når Keith Richards og resten av Rolling Stones i ellevetida i kveld tusler av scenen etter endt Valle Hovin-konsert, kan det bety slutten for en hel æra med stadionkonserter.

Megastjernene som makter å fylle gigantarenaer over hele verden, er en utdøende rase. Keith Richards fortalte nylig om hvor flott det var for Stones å turnere denne sommeren. I motsetning til de to forrige gangene de har gitt verden stadionrock, i 1990 og 1995, er bandet denne gangen alene om fylle Europas fotball- og skøytearenaer.

Ingen appell

Musikkindustrien har på 90-tallet spydd ut flere nye artister enn noensinne, men det er altså ingen som er i stand til å konkurrere med geriatrisk avdeling når det gjelder masseappell.

De to første platene til Oasis bar bud om at Gallagher-brødrene var på vei rett inn blant gigantene, men de behøvde ikke mer enn to snaue timer i Oslo Spektrum sist høst for å vise at de ikke har noe på en stor arena å gjøre.

Nye trender

Uttynningen i den absolutte superstjerneklassen handler ikke bare om nye stjerners manglende evne til å treffe bredt. Det handler vel så mye om strukturelle endringer og trender:

De pompøse og glamorøse superstjernene på 80-tallet var som skapt for stadionrock, men 90-tallet har vært et individualistisk tiår med nisjer og subkulturer. Grønsjen kom først, med sin støyende anti-holdning og rampelys-hatende personligheter - og de som fulgte etter har trivdes bedre i mindre og mørkere konsertklubber, enn i kjølige idrettshaller og stadioner.

Så hvem er i stand til å innta Valle Hovin neste sommer? En revitalisert Madonna, kanskje? Hun fyller jo 40 år den 16. august...