EN GIGANT: De som prøver å male Fiona Apple som en humørløs narsissist, går glipp av mye, skriver Sondre Lerche. Foto: Lionel Deluy/
Sony Music
EN GIGANT: De som prøver å male Fiona Apple som en humørløs narsissist, går glipp av mye, skriver Sondre Lerche. Foto: Lionel Deluy/ Sony MusicVis mer

«De siste tjue åras mest begavede musikalske poet»

Sondre Lerche skriver om Fiona Apple for Dagbladet.

SOM FJORTENÅRING med arbeidsuke i platebutikken Akers Mic i Bergen priset jeg et par hundre Fiona Apple-plater ned fra 159 til 59 kroner.

Hennes debut «Tidal» var da allerede årets kommersielle og kunstneriske debutfenomen i USA. Hos Akers Mic var den «månedens utvalgte» i en tilbudskampanje som, ved å redusere prisen med 100 kroner og kjøpe annonseplass på baksiden av musikkbladet Beat, aktet å puste kommersielt liv i kritikerroste album uten åpenbart norsk radiopotensial.

Det skulle foreløpig bli med ett vettskremt sekunds øyekontakt med hennes vidåpne, intense blikk på coverbildet for meg. Hun var slående vakker, men definitivt ingen eplepike. Hun var åpenbart trøbbel, traumer, tårer og ukontrollerte latteranfall. Sjenerte, ufarlige jenter som «ikke visste hvor bra de var», og derfor krevde mindre av omverden, var alt jeg den gang hadde kapasitet til å begi meg ut på.

COMEBACK ETTER SJU ÅR: Fiona Apple i aksjon på South By Southwest-festivalen i Austin, Texas i mars 2012. Foto: AP/Scanpix
COMEBACK ETTER SJU ÅR: Fiona Apple i aksjon på South By Southwest-festivalen i Austin, Texas i mars 2012. Foto: AP/Scanpix Vis mer

DET ER DE FÆRRESTE artister forunt å levere så til de grader som både kunstner og mediepersonlighet som Fiona Apple gjorde da hun tilsynelatende over natten slo igjennom i 1996.

Hennes uvillighet til å sjarmere og villighet til være ubehagelig direkte og syrlig humoristisk i omgang med egne demoner, var dømt til å slå tilbake på henne da hypestøvet la seg etter tre millioner solgte av «Tidal» bare i USA.

EN DEBUT SAMLER man sår til hele livet. Resten av turen blir til mens man lider seg gjennom en, i dette tilfellet, ny tilværelse som popstjerne og posterkvinne for ikke bare egne, men også all verdens undertrykte tenåringstraumer.

Da Fiona Apple vant prisen for beste nye artist under MTV Video Music Awards 1997, tok hun imot prisen ved å erklære hele stjernemakermaskineriet for «bullshit», i en klar appell til hennes mange jevnaldrende publikummere om å ikke la seg manipulere og heller «go with yourself».

Nå, i en alder av 34, er hun fortsatt en hard nøtt å knekke for både tilhengere og forenklingsorienterte mediemedarbeidere. Fremdeles kan hun av sjåvinistiske tullebukker reduseres til en trassig, lolitaaktig surrekopp fra forrige årtusen.

Men sannheten er enkel: Fiona Apple er vår mest begavede musikalske poet de siste tjue årene.

NY PLATE: Den nest lengste albumtittelen i Fiona Apple-karrieren pryder hennes fjerde album. Den nye forkortelsen vil sikkert etablere seg som «The Idler Wheel Is Wiser ...», eventuelt bare «The Idler Wheel...».
NY PLATE: Den nest lengste albumtittelen i Fiona Apple-karrieren pryder hennes fjerde album. Den nye forkortelsen vil sikkert etablere seg som «The Idler Wheel Is Wiser ...», eventuelt bare «The Idler Wheel...». Vis mer

ETTER MTV-FADESEN var backlashet selvsagt et faktum. Plutselig ble tidligere utslitte komplimenter som «modig» og «ærlig» erstattet av showbizfyordet «vanskelig». Den umyndiggjørende myten om en «gal», skjør løs kanon var født.

I oppkjøringen til utgivelsen av Fiona Apples etterlengtede nye album «The Idler Wheel Is Wiser ...» hadde amerikanske Rolling Stone nylig en tåpelig nettsak med hennes beste «Bad, Bad Girl Moments». Den inneholdt linker til MTV-tiraden i 1997, detaljer om en gang hun avbrøt en konsert, samt litt om hennes seksuelt ladede, Mark Romanek-regisserte gjennombruddsvideo «Criminal» - som unektelig må ha inspirert Tone Damlis betraktelig tammere, men like fullt omdiskuterte «skandalevideo» «Look Back» 16 år seinere.

I forhold til hva overskriften lovet leseren, var de øvrige punktene enda tynnere: hun har vært kjæreste med en regissør, en forfatter og en magiker! Hun gråt under et intervju! Tittelen på hennes andre album var nesten 90 ord! Fansen sendte hundrevis av epler til plateselskapet hennes da hennes tredje album stadig ble forsinket!

HELE FIONA APPLES KATALOG er en tilsynelatende evig kamp med egen psyke og alle de stakkars skjebnene som prøver, men aldri kan forstå. Og uansett hvor mørkt det blir, uansett hvor brutal hun er med både seg selv og den hun elsker, behandles alt med en virtuositet og oppfinnsomhet i tekst og tone som avslører en grunnleggende appetitt på livet. Egne nevroser blir behørig beskrevet og satt på prøve.

Det er absolutt naturlig å anta at musikken er både selvterapi og djevleutdrivelse. Men en får også følelsen av en artist som unner seg en sunn porsjon nytelse i prosessen der skam og smerte smeltes om til sang og musikk.

Mest av alt sitter jeg igjen med inntrykket av et menneske som stadig kaster seg ut på dypt vann i håp om å lære mer. «I just wanna feel everything», synger hun - og mener det - i åpningslåten på sitt nye album.

INSPIRASJONEN KAN INGEN kontrollere. Ingen Nirvana, ingen Creed. Ingen Fiona Apple, ingen ... uh, endeløs rekke pretensiøse og teatralske unge kvinner fortapt bak et piano med tilgjort raspende røst og endeløse, melodifattige vers om hvor ufølsom kjæresten er.

Da jeg omsider i 2003 la ut på min første turne i USA som såkalt headliner, tok jeg med en kvinnelig singer/songwriter som oppvarmingsartist på oppfordring fra bookingagenten min som jeg gjerne ville blidgjøre. Da jeg hørte henne første kveld, var det så likt Fiona Apple at selv jeg begynte å lure. Låtmaterialet og timingen avslørte likevel ubønnhørlig at dette ikke var ekte vare.

Til neste turné hadde agenten min funnet nok ei jente jeg bare måtte ta med. Hun hørtes akkurat lik ut som den forrige. Det var nok på dette tidspunktet vanskeligere å finne en kvinnelig singer/songwriter som ikke var inspirert av Fiona Apple i USA, enn det motsatte.

OOPS: NMEs Fiona Apple-anmeldelse.
OOPS: NMEs Fiona Apple-anmeldelse. Vis mer

DET VAR MED OPPFØLGERPLATEN, kjent som «When The Pawn ...» (tittelen er altså et 90 ord langt dikt), at Fiona Apple virkelig kom til sin rett. Det kan virke vanskelig å forestille seg i dag, men på den tiden var artister som Cornelius, Granddaddy, Elliott Smith, Flaming Lips og Fiona Apple på høy rotasjon hos NRK P3, og det ble min kjærkomne introduksjon til henne og en hel haug samtidige artister som jeg kunne relatere til i mylderet av eldre artister jeg holdt på å oppdage. Jeg spilte på samme tid inn min debutplate, «Faces Down», i Bergen og «When The Pawn...»-låten «Paper Bag» var lenge min faste oppvarmingssang før jeg selv skulle synge inn vokal i studio. Å prøve å synge med på den skjerpet nok både komponistørene og intonasjonsintuisjonen til en noe uskolert og slentrende vokalist.

SENEST I FJOR FIKK «Paper Bag» en minirenessanse da den ble brukt i en lengre montasje i den umiddelbare komedieklassikeren «Bridesmaids». En av hovedrollene i «Bridesmaids» spilles av «Saturday Night Live»-komikeren Maya Rudolph, som nå er gift og har tre barn med Fiona Apples ekskjæreste, regissør Paul Thomas Anderson. Mang en vittigper har påpekt at kontrasten mellom et liv med Fiona Apple og et liv med Maya Rudolph må være stor. En illustrerende parallell i norsk sammenheng må nesten bli jazzbassist Arild Andersen som giftet seg og fikk barn med Hege Schøyen etter å ha vært kjæreste med Radka Toneff.

MEN DE SOM PRØVER å male Fiona Apple som en humørløs narsissist, går glipp av all den hemningsløse humoren i tilsynelatende ubetydelige detaljer. En kan ane et slektskap med multikunstneren Miranda Julys filmer, som på sitt beste mestrer å være både hysterisk håpløse og brutalt vittige på samme tid.

Av samtidige musikere er det fristende å trekke paralleller til PJ Harvey, om enn bare for å sette i gang en debatt. Men PJ Harvey opererer under et slør av utilgjengelighet og spiller til en viss grad på lag med myten. Fiona Apple, derimot, er fullstendig gjennomsiktig. Hun spiller ikke på lag med noen, aller minst seg selv.

Hun har innrømmet at hun lever store deler av livet sitt i ensomhet som en direkte konsekvens av perioder med sosial angst og depresjon. Hun bor i Los Angeles, men kjører ikke bil. For en som har et så sylskarpt blikk på egen psyke, avslører hun ofte et avvæpnende naivt perspektiv på mer allmenne fenomener.

NESTEN SJU ÅR ETTER forrige plate, «Extraordinary Machine», som i sin tid ble nektet utgitt av plateselskapet Sony, er det litt rørende å se at det i 2012 fremdeles er gamleplateselskapet som gir ut Fiona Apples nye og definitivt minst kommersielt medgjørlige album, «The Idler Wheel Is Wiser Than The Driver of The Screw And Whipping Cords Will Serve You More Than Ropes Will Ever Do». Siden sist har nok Sony fått et noe mer artistvennlig blikk for verdien av «vanskelige» artister som Fiona Apple. I møte med stadig synkende platesalg, er ikke lenger tanken på en uregjerlig artist som har bygget et stabilt og dedikert publikum - midt imot alle velmente bransjeråd - så skummelt for pampene likevel.

UTEN PIANO: Fiona Apple i aksjon på South By Southwest-festivalen i Austin, Texas i mars 2012. Foto: AP/Scanpix
UTEN PIANO: Fiona Apple i aksjon på South By Southwest-festivalen i Austin, Texas i mars 2012. Foto: AP/Scanpix Vis mer

SOM MENTOR I TALENTKONKURRANSEN «The Voice» valgte jeg i vinter Fiona Apples «Fast As You Can» til en duell mellom to sangere. Det var nok den vanskeligste utfordringen i hele konkurransen. Det var heller ikke enkelt å overtale tv-produsentene. Tanken var at utfordringen i å håndtere såpass kraftig kost som «Fast As You Can» kunne være lærerikt for to flinke, men veloppdragne kvinnelige singer/songwritere.

Selv prøvde jeg en gang å få Fiona Apple som duettpartner da jeg laget musikken til filmen «Dan In Real Life». Jeg fikk omsider et høflig «takk, men nei takk» og ser i ettertid at det var et fornuftig svar. En duett mellom Fiona og meg kunne, i alle fall på daværende tidspunkt, lett fortonet seg som en duett mellom en hamster og en rottweiler. Hun hadde spist meg til frokost. Moralen er likevel at man like godt kan øve seg på å bryte håndbak med de beste, først som sist.

FIONA APPLE HAR SELV LAGT listen for tolkning av andres uhåndterlige materiale relativt høyt. Hennes versjon av The Beatles' «Across The Universe» er rett og slett bedre enn originalen. Og under en hyllest av Elvis Costello for noen år siden, framførte hun en uforglemmelig versjon av hans «farlig begjær»-klassiker «I Want You» som umiddelbart føltes som en av hennes egne bekmørke perler. Costello svarte med å gjengjelde honnøren ved å halte seg gjennom min personlige Fiona Apple-favoritt «I Know».

KJENDISPAR: Fiona Apple sammen med eks-kjæresten, filmregissøren Paul Thomas Anderson. Foto: EPA/NTB Scanpix
KJENDISPAR: Fiona Apple sammen med eks-kjæresten, filmregissøren Paul Thomas Anderson. Foto: EPA/NTB Scanpix Vis mer

Ikke lett å tolke giganter, selv for Costello.

Sondre Lerche er musiker, bosatt i Brooklyn, New York. Dette er hans første tekst for Dagbladet.

STJERNEMØTE: En ung Fiona Apple sammen med Madonna på Oscar-utdelingen i 1998. Foto: AFP/NTB Scanpix
STJERNEMØTE: En ung Fiona Apple sammen med Madonna på Oscar-utdelingen i 1998. Foto: AFP/NTB Scanpix Vis mer