OVERSIKT: Omstreiferprotokollene fra 1895 ga staten oversikt over hvem som var tatere i Norge. Riksarkivet, Oslo.
OVERSIKT: Omstreiferprotokollene fra 1895 ga staten oversikt over hvem som var tatere i Norge. Riksarkivet, Oslo.Vis mer

- De skal ikke utgjøre noen egen gruppe i folket lenger

Det går en assimileringspolitisk linje fra venstrestaten i begynnelsen av 1900-tallet til arbeiderpartistaten etter 1945. Målet var å utrydde taternes/romanifolkets kultur og levesett.

Meninger

Etter den siste deporteringen av norske jøder i februar 1943 ville flere NS-topper ha «taterspørsmålet» løst «omtrent slik som jødespørsmålet er det». Men det ble sådd tvil om tyskerne ville ta imot norske tatere/romanifolk. Derfor ble det lansert en løsning på norsk jord.

Våren 1945 lå NS-planen klar. Den ga assimileringspolitikken et mer ytterliggående preg, men innebar ikke et kvalitativt skifte, verken i mål, midler eller begrunnelser.

NS-regimet hadde rådført seg med Norsk misjon blant hjemløse, som både før og etter krigen spilte en nøkkelrolle i statens politikk overfor taterne/romanifolket. Etter frigjøringen fortiet Misjonens generalsekretær sin rådgiverrolle under krigen, men tok — liksom før og under krigen — til orde for en skjerpet politikk. 

1900-tallets politikk overfor taterne/romanifolket ble utformet fra slutten av 1800-tallet av kirkens menn i allianse med venstrestatens politiske elite, godt støttet av et kapitalsterkt borgerskap. «Omstreiferlivet» utgjør en trussel mot samfunnets sosiale, kulturelle og moralske orden, mente presten Jakob Walnum, som i 1897 stiftet omstreifermisjonen (fra 1935 Norsk misjon blant hjemløse).

Omstreifervesenet er «en utvekst paa samfunnslegemet, som man maa se at skjære væk», sa en venstrepolitiker på Stortinget i 1909, og regnet med at alle var enig i det.

Samme året ga Gunnar Knudsens venstreregjering Misjonen myndighet til å bosette tatere/romanifolk med hjemmel i løsgjengerloven. Året i forveien hadde Misjonen åpnet Svanviken arbeidskoloni på Nordmøre, en institusjon hvor reisende familier skulle opplæres til et bofast liv med regulært arbeid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Andre avtaler med myndighetene fra begynnelsen av 1900-tallet sikret Misjonen barnevernpolitisk makt.

I løpet av vel to generasjoner fikk Misjonen anbrakt nesten en tredjedel av taternes/romanifolkets barn — rundt 1500 barn — i barnehjem og fosterhjem som et ledd i assimileringen av folkegruppen.

«De skal ikke utgjøre noen egen gruppe i folket lenger, de skal assimileres i det vanlige folkeliv», meldte Misjonens generalsekretær Olav Bjørnstad til Gerhardsen-regjeringens kirke- og undervisningsminister i 1957.

NS-regimet fryktet at bosetting av taterne/romanifolket ville innebære en biologisk trussel mot folket og nasjonen. Men etter å ha forkastet tanken om deportering, ble det utarbeidet en løsning som i praksis innebar tvangsbosetting.

Alle tatere/romanifolk skulle registreres med beskjed om å slutte med reisingen, og forbys å eie eller bruke hest, båt eller motorvogn.

Alle som opprettholdt reisingen, skulle interneres i inntil tre år i kjønnsdelte arbeidsleirer. Framtidig «omstreifing» skulle hindres ved å ta hånd om barna, og ved sterilisering fordi reisingen ble betraktet som «en arvelig defekt».

I april 1945, rett før frigjøringen, lå alt til rette for en offensiv mot «taterplagen».

NS-planen innebar en radikalisering, men ikke et assimileringspolitisk brudd. I stor grad bygde planen på en innstilling fra Den frivillige komité til behandling av omstreifer- og løsgjengerspørsmålet (1927- 1933), med Høyre-politikeren og fylkesmannen Hroar Olsen i Oslo og Akershus som leder og Misjonens daværende generalsekretær, presten Ingvald B. Carlsen, som aktiv sekretær.

Tiltak som internering og sterilisering var hentet fra komiteens innstilling til Justisdepartementet i 1933, og fra legen Johan Scharffenbergs artikkelserie om «omstreiferondet» i Arbeiderbladet i 1930.

Under krigen anbefalte Carlsen, som hadde fratrådt som generalsekretær i 1935, internering og sterilisering med henvisning til den tyske kriminalbiologen Robert Ritter, Hitlers fremste «sigøynerekspert». Anbefalingene ble trykt i tidsskriftet Sosialt Arbeid i 1944, etter at NS-myndighetene hadde arrestert og anbrakt motstandsmannen Carlsen i prestekolonien på Helgøya.

Oscar Lyngstad, Carlsens etterfølger, rådet på sin side Politidepartementet om å gå radikalt til verks, blant annet med sterilisering og en mer effektiv håndheving av gjeldende lover.

Etter 1945 ga Lyngstad de samme rådene til den nye nasjonsbyggende eliten som han hadde gitt til kollaborasjonsstyret under den tyske okkupasjonen. Den repressive linjen ble videreført etter Lyngstads bortgang i 1949. Fortsatt tok Misjonen til orde for at samfunnet måtte føre en «sterkere kontroll» med taterne/romanifolket.

«Det gjelder både for dem som reiser og også de som mer eller mindre tilfeldig er blitt fastboende», uttalte den nye generalsekretæren Olav Bjørnstad i 1951.

Da Stortinget samme året vedtok et forbud mot at «omstreifere» kunne bruke hest på sine reiser, sa Gerhardsen-regjeringens landsbuksminister at «ingen interesse er tjent med å ha disse folkene rekende etter veiene».

I hesteforbudets tid (1951- 1974) fortsatte anbringelsen av familier i Misjonens arbeidskoloni på Svanviken. I 1950- og 1960-åra levde familiene under et strengt regime, med et forpliktende opphold på fem år.

I disse to tiåra ble 15 voksne kvinner — nesten 40 prosent — sterilisert, dels fordi kolonistyreren betraktet dem som dårlige mødre, dels fordi han anså det som vanskelig å bosette familier med stor «forsørgelsesbyrde».

Dersom NS-regimet hadde sendt taterne/romanifolket ut av landet, ville krigen markert et radikalt brudd med norsk assimileringspolitikk overfor folkegruppen. I stedet lanserte regimet en variant av venstrestatens assimileringspolitikk.

I arbeiderpartistaten etter krigen ble denne politikken videreført og skjerpet, uten kritiske spørsmål.

I en tid med sterk tro på fellesskapets idé og gjenreisningsvilje etter fem år med tysk okkupasjon gjaldt det å bringe alle arbeidsføre inn i produktivt arbeid, til beste for den enkelte og for samfunnet. Dette ga liten eller ingen grobunn for en tolerant holdning overfor en livsform som var stigmatisert som uproduktiv, kriminell og parasitterende.

Først i 1970-åra ble assimileringspolitikken satt under lupen.

Men ennå skulle det gå mange år før politikken formelt ble avviklet. Det skjedde først i 1986.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook