FRISTER IKKE: - Gjennom mitt yrkesliv har jeg besøkt mange sykehjem og institusjoner. Jeg stiller meg alltid spørsmålet: Er dette et sted jeg kan tenke meg å tilbringe deler eller resten av mitt liv? Svaret blir som regel nei, skriver artikkelforfatteren. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
FRISTER IKKE: - Gjennom mitt yrkesliv har jeg besøkt mange sykehjem og institusjoner. Jeg stiller meg alltid spørsmålet: Er dette et sted jeg kan tenke meg å tilbringe deler eller resten av mitt liv? Svaret blir som regel nei, skriver artikkelforfatteren. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Eldreomsorg:

De skal jo allikevel dø

En hundreårings rop om hjelp etter møte med mangelfull eldreomsorg.

Meninger

En snøtung mørk januardag er jeg på vei til et helsehus i Oslo for å besøke en gammel bekjent, som jeg traff første gang for over seksti år siden. Hun har nå passert hundre år, er meget åndsfrisk, har klart seg hjemme helt til det siste i egen leilighet og med nødvendig hjelp fra bydelen. Hun har ingen barn eller nære pårørende, har vært enke i tretti år og jeg har hennes skriftlige fullmakt til å ivareta hennes interesser dersom hun blir syk.

Spaltist

Tore Nyseter

har flere år bak seg i helse- og sosialsektoren og offentlig forvaltning. Han er nå pensjonist, og har skrevet boka "Velferd på avveie". Han sitter i Det sentrale eldreråd i Oslo kommune.

Siste publiserte innlegg

Hun har nylig vært på sykehus etter et fall og er blitt overført til helsehuset for videre oppfølging. Gjennom mitt yrkesliv har jeg besøkt mange sykehjem og institusjoner. Jeg stiller meg alltid spørsmålet: Er dette et sted jeg kan tenke meg å tilbringe deler eller resten av mitt liv? Svaret blir som regel nei. Helsehuset er intet unntak. Det kalde institusjonspreget velter inn over en med en gang man kommer inn av døren. Et stort kaldt åpent rom med noen sitteplasser uten mennesker. Ingen informasjon om stedet. Min bekjent befinner seg i fjerde etasje.

Når jeg kommer ut av heisen havner jeg rett inn i en menneskemengde – for det meste i rullestol – noen ser på en TV, andre bare sitter og stirrer tomt ut i luften. Ingen personale å se.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Personalet på vaktrommet måtte lete i sine papirer for å vise meg veien. Finner omsider fram til min bekjent, som befinner seg i en sykehusseng i et nakent rom uten bilder eller noe annet å feste blikket på. Et knøtt lite bord med masse rot og et par stoler. Alt som heter trivsel er fraværende. De neste tre ukene ble en tragisk opplevelse.

Jeg besøker henne jevnlig. Av og til sammen med en venn av meg som er lege, og som har samme fullmakt som meg. Jeg kan ikke la være å tenke på min egen tid som sykehjemspasient for mange år siden da jeg ble lagt inn på et midlertidig godkjent alders- og sykehjem, hvor jeg havnet i en vaskekjeller bak et skjermbrett. Min første tanke var at jeg må ut herfra. Jeg var i en livstruende situasjon pga. feilbehandling og ble reddet av min venn som fikk meg på sykehus i siste liten. Jeg fortsetter å undres. Hvorfor fortsetter vi med å institusjonalisere mennesker på denne nedbrytende måten når Stortinget allerede i 1985 vedtok at slike institusjoner ikke skulle bygges? Hva er det som gjør at vi ikke kommer videre?

Det er et kjent fenomen at institusjonsopphold har sin pris fordi det fratar mennesker trivsel, omsorg og livskvalitet. Institusjonssyndromet innebærer at beboere blir passive, interesseløse og inaktive, fordi beboerne mangler det som vi alle har behov for: kontakt, aktivitet og trivsel. Dette syndromet rammer ikke bare beboere, men rammer også personalet med stor kraft, fordi de synes å miste evnen til kritisk refleksjon til hvordan relasjoner, omsorg og innlevelse bør praktiseres under slike omstendigheter.

For oss alle skal måltider være et trivselsmoment i hverdagen. Og det er særlig viktig for personer som er i en hjelpavhengig situasjon. Helsehuset mangler alt dette. Den store spisesalen er kombinert med et stort kjøkken med mye støy og uro, og som er arbeidsplass til minst fire personer. Personalet flyr frem og tilbake uten kontakt med beboerne. Jeg følger hundreåringen til spisesalen og oppdager et skilt hvor det står: Pårørende ingen adgang under måltider. Jeg føler meg ikke velkommen, men setter meg allikevel ved samme bord. Ingen hindrer meg. Flere av beboerne klager på maten.

Den medisinske oppfølgingen er et kapittel for seg. Min bekjent har vært dehydrert, og min venn legen tok med en gang opp at hun måtte ha minst 1 liter væske om dagen og at det måtte registreres. Dette ble etterlyst flere ganger og lovet hver gang av helsepersonellet. Ble aldri fulgt opp. Dagen før hun måtte overføres til sykehus ble det konstatert at slik registrering aldri var gjort i løpet av de tre ukene. Journalføringen som vi fikk tilgang til viste seg også å være mangelfull. Lovet treningsprogram ble heller aldri fulgt opp. Personalets manglende kontakt med pasientene var et åpenbart problem. Da jeg en dag forlot helsehuset stod jeg i heisen sammen med en annen pårørende. Jeg kunne ikke unnlate å si: «Det er ikke spøk å være gammel på et slikt sted.» Den andre svarte: «Det er dessverre for mange slike steder.»

Eldreomsorg er et av de velferdsområder hvor det florerer en mengde med honnørord om verdig omsorg, kvalitetsindikatorer, veiledere, rapportering og kontroller. På Oslo kommunes nettside står det at helsehuset er opptatt av verdier, etikk og god faglig kompetanse, og har bare faglært personale med god tverrfaglig kompetanse. Som pårørende og pasient var det vanskelig å få øye på dette.

Men etter å ha opplevd dette helsehuset, som jeg ikke tror er enestående, blir jeg sittende igjen med en rekke spørsmål: Hvorfor fanger ikke eksisterende avviksrapportering og kvalitetssikringssystemer opp slike situasjoner og problemer? Hvor er ledelsen, tilsynsutvalget, eldrerådet, helsetilsynet? Hvorfor får ikke den politiske ansvarlige ledelsen informasjon om slike tilstander? Årsmeldinger og rapporter fanger ikke opp dette. Bør det byråkratiske systemet omorganiseres?

Dagen før hundreåringen måtte tilbakeføres til sykehuset etter tre ukers opphold, henvender hun seg til meg med følgende tankevekkende kommentar: Hvorfor er det du som skal passe på meg? Er ikke det personalets jobb? Det er personalet som må passe på at jeg får nok drikke og at jeg gjør det jeg skal.

Hovedinntrykket etter disse tre ukene er at dette helsehuset har bidratt til å svekke hennes helsetilstand, at bemanningen er for dårlig, at pasientoppfølging er dårlig, at tilgjengelighet overfor pårørende er dårlig, og at personale stort sett mangler nødvendig relasjonskompetanse til å behandle pasientene med omsorg og verdighet. I sum betyr dette at helsehuset viser dårlig eldreomsorg som verken er i samsvar med Stortingets verdighetsgaranti, gjeldende kvalitetsforskrifter eller Oslo kommunes krav til standard.

Det har lenge vært kjent og opplevd at deler av eldreomsorgen ikke fungerer tilfredsstillende. Det minner meg om en bok for ca. ti år siden med tittelen: De skal jo allikevel dø. Forfatteren har intervjuet over ti år pasienter, pårørende og personell ved norske sykehjem og beskriver situasjoner som er lite verdig i velferdsstaten Norge, situasjoner som både Helsetilsynet, Riksrevisjonen og Norsk senter for menneskerettigheter og andre har dokumentert.

Vi burde ikke trenge flere slike historier. Kvalitet i eldreomsorgen er uløselig knyttet til bemanning og kompetanse – ikke flere retningslinjer og fine ord. Her ligger den politiske utfordringen.