De skapte en massemorder

De norske justismyndighetenes rolle i Quick-saken må granskes.

Meninger

Den svenske påtalemyndigheten reinvasket i dag Sture Bergwall, tidligere Thomas Quick, for det siste av åtte mord han er dømt for. Tre av disse var drap på norske jenter. Norsk politi og påtalemyndighet medvirket i den verste justisskandalen i Norden i nyere tid. Når skal vi få en norsk gransking av myndighetenes fabrikasjon av en massemorder?

Det var på en pressekonferanse i Stockholm i formiddag at førstestatsadvokat Håkan Nymann kastet de siste kortene i den årelange prosessen rundt «massemorderen» Sture Bergwall. Den siste saken gjaldt drapet på den 15 år gamle Charles Selmanovits som forsvant i Nord-Sverige i 1976. Ifølge statsadvokaten var dommen mot Bergwall i denne saken bare basert på hans egen tilståelse.

Det fantes ingen tekniske bevis, og i dag ville det ikke vært mulig å legge fram noe som kunne føre en til en fellende dom. Dette er hovedmønsteret i samtlige åtte saker der Bergwall ble dømt for drap. Han tilsto også en lang rekke andre drap (totalt over 30), men disse ble aldri ført for noen domstol.

Prosessene mot Sture Bergwall er enestående i nordisk kriminalhistorie. Tilståelsene økte i omfang og detaljering i et grotesk samspill mellom en psykiatrisk pasient, hans pleiere og ivrige polititjenestemenn. Bergwall ble belønnet med narkotiske medisiner og permisjoner når han var flink til å tilstå og til å gi opplysninger. I avhørene fikk han god hjelp av politiet til å gi detaljopplysninger som hadde likhet med funn i etterforskningen. Bergwall skaffet seg også relevant informasjon om drapene han tilsto ved besøk på bibliotek og ved presseklipp han fikk fra journalister, herunder norske kriminalreportere.

Det ble spunnet en enorm vev med komplekse forklaringer, vage detaljer, befaringer på åsted i narkotisk rus og et økende behov for å beskytte politiets og påtalemyndighetens prestisje. To eksempler illustrerer hvor langt svenske og norske justismyndigheter gikk i troen på Sture Bergwalls tilståelser.

I et avhør hevdet Bergwall at han hadde drept Therese Johannesen, ei ni år gammel jente som forsvant fra Drammen i 1988. Han hadde angivelig partert liket i små deler og senket dem i et skogstjern nær Ørje i Østfold. Norsk politi bestemte seg for å tømme tjernet for å finne spor. I sju uker pågikk den dyreste åstedsundersøkelsen i nordisk historie. Tjernet ble tømt og hele bunnsedimentet sugd opp inntil man var kommet ti tusen år tilbake i avleiringene. Vann og bunnslam ble undersøkt to ganger uten at det ble funnet så mye som en beinsplint.

Mindre gigantisk i omfang, men likevel et trumfkort for etterforskeren, var noen brente knokkelfragmenter som ble knyttet til Therese. Det største av dem veide et halvt gram. To professorer, en norsk og en tysk, fastslo at dette var rester fra et ungt menneske. Riktignok fantes det ikke DNA eller noe annet som knyttet knokkelbiten til offeret, men funnet var gjort i rimelig omfang fra et sted utpekt av «massemorderen». Det satte etterforskerne i ekstase og sementerte troen på at de hadde funnet en ekte seriemorder. Da fragmentet ble undersøkt enda en gang, viste det seg å være en brent rest av tremateriale.

De to eksemplene viser hvordan en justisskandale kan bygges opp. Underveis i politiets arbeid ble det bygd det opp et felles mål mellom den villige skyldige og politifolk som underveis frambrakte stadig mer sensasjonelle tilståelser og støttemateriale. Dette er da også skandalens kjerne: Fraværet av grunnleggende kritikk av bevisenes holdbarhet, og systematisk oppbygging av «realiteter» rundt falske tilståelser.

Slik blir det også mulig å forstå hvorfor ingen stilte grunnleggende spørsmål da Sture Bergwall tilsto drap på fire norske jenter: Therese Johannesen (9). Trine Jensen (17), Gry Storvik (23) og Marianne Rugaas Knudsen (6). Han ble dømt for de tre første — i Sverige.

Disse tilståelsene innebar et markant skifte i Bergwalls tidligere mønster. Tidligere var alle tilståelsene knyttet til gutter eller menn og satt i sammenheng med hans homofile legning. Nå ble han også barnemorder og tok på seg ansvaret for drapene på Trine Jensen og Gry Storvik som var klart heteroseksuelt motivert. Bergwall hadde altså gått hele veien fra guttemorder til en altetende seriemorder uten noen som helst preferanser, faste framgangsmåter eller geografiske begrensninger, som det heter i Hannes Råstams bok «Thomas Quick. En seriemorder blir skapt».

Drapene på Therese Johannesen, Trine Jensen og Gry Storvik ble aldri oppklart. De er også foreldet, noe som betyr at gjerningsmennene ikke kan straffes om de blir funnet. Det reiser noen viktige spørsmål om norsk den rolle norsk politi og påtalemyndighet har spilt i konstruksjonen av en falsk massemorder. Hva var norsk påtalemyndighets vurdering av bevisene i de tre sakene? Hvor god var den norske etterforskningen. Og ikke minst: Hvorfor ble ikke disse sakene ført for norsk domstol?

Det er på tide — ja, langt på overtid — at norske justismyndigheter foretar en kritisk gjennomgang av sitt arbeid med drapene som ble tillagt Sture Bergwall. Til nå har tausheten vært overdøvende. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.