GUDFAREN: «Nestleder i styret for OUS siden mars 2011 er Odd Christopher Hansen, gjennom mange år sjef for McKinsey Norge og omtalt som «Gudfaren» i McKinsey-miljøet», skriver kronikkforfatterne. Siden 2005 har McKinsey fått mer enn én milliard kroner i konsulenthonorarer fra OUS. Foto: Rec
GUDFAREN: «Nestleder i styret for OUS siden mars 2011 er Odd Christopher Hansen, gjennom mange år sjef for McKinsey Norge og omtalt som «Gudfaren» i McKinsey-miljøet», skriver kronikkforfatterne. Siden 2005 har McKinsey fått mer enn én milliard kroner i konsulenthonorarer fra OUS. Foto: RecVis mer

De skjulte strateger

Overbetalte og selvbevisste konsulenter har gått fra rollen som premissleverandører til å iverksette politikk de selv har foreslått.

Norge har en lang tradisjon med politiserende embetsmenn. Den går tilbake til embetsmannsstaten, der politikkutformende byråkrater også var de førende politiske reformister. Tradisjonen ble videreført gjennom venstrestaten og arbeiderpartistaten, blant annet Wilhelm Thagaard, prisdirektør 1920-1960, og Karl Evang, helsedirektør 1938- 1972.

Et trekk ved disse nasjonale strateger var at de ikke bare med viten og vilje bedrev politikk fra sine embetsposisjoner - de opptrådte gjerne i det offentlige rom i åpen duell omkring sitt eksplisitte program.

De siste to-tre tiår er de nasjonale strateger blitt avløst av de skjulte strateger: Politikkutformende doldisbyråkrater som opptrer i tråd med tradisjonen fra de politiserende embetsmenn, med den forskjell at de gjerne skyr den offentlige samtale. Kultur- og helsefeltet byr på instruktive eksempler. Her er politikerne blitt en slags saksbehandlere for politikkutformende byråkrater/foretaksledere.

I tilfellet nytt nasjonalmuseum var det stordriftsfordelen som ble poengtert ved fusjon i ett anlegg. Det var byråkratisk påfunn fra en avdelingsdirektør i Kulturdepartementet med minimal forankring i fagmiljø og politisk miljø. Da museumsfusjonen nådde offentligheten, var den i realiteten allerede avgjort.

Noe tilsvarende er skjedd med den store sykehusfusjonen i Oslo- Oslo Universitetssykehus (OUS), drevet frem av et styringspolitisk miljø med liten sans for det åpne ordskifte. Med unntak av et toppsjikt var de fleste skeptiske fordi stordriftsgevinstene var urealistiske og det faglige, organisatoriske og økonomiske underlaget var for dårlig utredet. De sentrale underlagsdokument hadde McKinsey som sentral premissleverandør. Påløpte konsulenthonorarer siden 2005 er tre milliarder kroner, hvorav mer enn en tredjedel til McKinsey.

Professor Rune Slagstad er en av to kronikkforfattere. De er kritiske til konsulentenes rolle i forvaltningen.
Professor Rune Slagstad er en av to kronikkforfattere. De er kritiske til konsulentenes rolle i forvaltningen. Vis mer

Forvaltningen anses tradisjonelt som premissleverandør for politikerne. OUS illustrerer et nytt fenomen: konsulentbransjen som premissleverandører for forvaltningen. Det er dypt foruroligende når overbetalte og faglig sett urimelig selvbevisste konsulenter beveger seg fra posisjonen som premissleverandører til å bli iverksettere av den politikk de selv har foreslått. Nestleder i styret for OUS siden mars 2011 er Odd Christopher Hansen, gjennom mange år sjef for McKinsey Norge og omtalt som «Gudfaren» i McKinsey-miljøet.

«For å kunne håndtere risiko må den være identifisert og forstått», sa Siri Hatlen til Dagens Næringsliv, like etter at hun var tiltrådt som OUS-direktør i 2009. Fusjonsprosjektet hadde «høy samlet gjennomføringsrisiko» med «uavklart finansiering». Hun beskrev etter hvert prosjektet som preget av stadig større risiko: Hvis ikke eier stilte opp med økonomiske ressurser, måtte fusjonen sprenges. Etter to år sa hun opp; hun fant ikke lenger prosjektet forsvarlig. Det trengtes ifølge Hatlen 17,5 milliarder- et beløp tilsvarende det kritikerne hadde hevdet i 2008, men ledelsen i Helse Sør-Øst ville ikke høre den gang, heller ikke nå på Siri Hatlen.

Det medisinske fagpersonale er i det siste kommet med sterke rapporter om sykehusets foruroligende tilstand, etter i lengre tid å ha vært lojalt tilbakeholdende. En som har frontet kritikken er overlege i nevrologi, Aasmund Bredeli, tillitsvalgt for 2600 leger ved OUS. Bredeli har vært kritisk avventende, men lojalt fulgt spillet også som styremedlem. Nylig rykket han ut med en kronikk i Dagens Næringsliv og varslet om et sykehus på vei mot kollaps. Det førte til umiddelbar refs fra styrets ledelse- ikke i det ordinære styremøte, som er åpent for publikum, men i et lukket formøte i anledning Bredelis kronikk. Her ble det fremsatt krenkende uttalelser om Bredeli av en eierrepresentant, en sentral Ap-politiker som nylig har gått fra den ene kommunale direktørposisjon til den andre i Oslo.

Bredeli «skjet i eget reir», ifølge Gro Balas´ kultiverte formulering. Budskapet var ikke til å ta feil av: Sykehusets problemer skyldtes Bredeli og hans kritiske synspunkter- det er altså kritikken, ikke dens kritikkverdige grunnlag som er OUS’ primære utfordring Bredeli burde tre ut av styret, fremholdt eierrepresentanten om den kritiske ansatterepresentant. Balas’ opptreden er et skandaløst eksempel på knebling av en fra ledelsen avvikende røst. Omstillinger som undergraver kunnskapsinstitusjoner, er kun mulig når faglige stemmer forblir tause av frykt for konsekvensene. OUS’ skjulte strateger har i et av landets beste fagmiljøer spredt den samme fryktkultur som gjennom år har bidratt til bemerkelsesverdig taushet fra Nasjonalmuseets kritiske fagmiljø.

Det konstitusjonelle utgangspunkt i vårt system er ytringsfrihet. Det finnes mange unntak fra dette - lojalitet til arbeidsgiver og overfor styrets interne arbeid er blant dem. Men disse unntak kan aldri strekke seg så langt at de undergraver begrunnelsene for ytrings- og informasjonsfriheten: de frie ytringers bidrag til sannhetssøken og demokrati. Dersom et styremedlem opplever at et styre opptrer på en måte som undergraver sentrale deler av en offentlig virksomhets formål (for eksempel pasientvelferd eller forskning som formålsangitt i Helseforetaksloven § 2), bør vedkommende først forsøke å ta dette opp «i linjen», det vil si i styret, eller overfor eieren. Dersom ikke dette fører frem, har vedkommende ikke bare en ytringsrett, men en ytringsplikt til å varsle offentlig om forholdene.

Anine Kierulf er en av kronikkforfatterne. Foto: Erlend Aas / SCANPIX
Anine Kierulf er en av kronikkforfatterne. Foto: Erlend Aas / SCANPIX Vis mer

I fjor ble radiologene som driver med avansert hjerneslagbehandling, flyttet fra Ullevål til Rikshospitalet. Pasienter som kommer til Ullevål med hjerneslag, må sendes videre til Rikshospitalet, i noen tilfeller med fatale følger for pasientene. Fagdirektør Erik Carlsen ved OUS kan bekrefte at det aldri ble gjort noen vurdering av risikoen ved å flytte avdelingen til Rikshospitalet. «Vi skulle ha gjort det, men vi rakk det ikke før de flyttet.»

I vår slo samtlige nevrologer ved Oslo universitetssykehus i et brev fast at «nåværende ordning ikke er medisinsk forsvarlig», etter at de for ett år siden hadde advart mot denne omorganiseringen av hjerneslagbehandlingen. Nå har også Fylkeslegen i Oslo, som også har tilsynsmyndighet, stilt spørsmål til sykehuset om omorganiseringen kan gå på liv og helse løs.

Det er ikke første gang fylkeslegen har sendt bekymringsmelding i denne saken. Tilsynsmyndigheten stilte i brev av 25. februar 2011 spørsmål ved om «reelle faresignaler for pasientsikkerheten» kom til direktør og OUSs styre. Brevet falt ikke i god jord hos ledelsen, og et par uker senere (9. mars 2011) kom et nytt brev fra fylkeslegen - «en presisering». Fylkeslegen var plutselig ikke så bekymret likevel - det forelå «ingen tilsynssak mot OUS».

Mellom de to brevene må noen ha snakket sammen. Her er det viktig stoff for den opplysende, undersøkende journalistikk: Er tilsynsmyndighetens uavhengighet blitt underminert i denne saken? Hvilken rolle har helsedirektøren spilt?