Norge har en lang tradisjon med politiserende embetsmenn. Den går tilbake til embetsmannsstaten, der politikkutformende byråkrater også var de førende politiske reformister. Tradisjonen ble videreført gjennom venstrestaten og arbeiderpartistaten, blant annet Wilhelm Thagaard, prisdirektør 1920-1960, og Karl Evang, helsedirektør 1938- 1972.

Et trekk ved disse nasjonale strateger var at de ikke bare med viten og vilje bedrev politikk fra sine embetsposisjoner - de opptrådte gjerne i det offentlige rom i åpen duell omkring sitt eksplisitte program.

De siste to-tre tiår er de nasjonale strateger blitt avløst av de skjulte strateger: Politikkutformende doldisbyråkrater som opptrer i tråd med tradisjonen fra de politiserende embetsmenn, med den forskjell at de gjerne skyr den offentlige samtale. Kultur- og helsefeltet byr på instruktive eksempler. Her er politikerne blitt en slags saksbehandlere for politikkutformende byråkrater/foretaksledere.