Anmeldelse: «Mellom linjene»

De skravlende klassers dobbeltliv

Sex, løgn og bøker i en digital tidsalder.

DE SNAKKESALIGE: Uendelige debatter om litteraturens framtid, i senga, ved middagsbordet, i kafeene. Video: Arthaus Vis mer

«Mellom linjene»

5 1 6

Komedie

Regi:

Olivier Assayas

Skuespillere:

Juliette Binoche, Guillaume Canet, Vincent Macaigne, Christa Théret, Nora Hamzawi

Premieredato:

10. mai 2019

Aldersgrense:

Alle

Orginaltittel:

«Doubles vies»

«Komikk, ironi og mange tankekors»
Se alle anmeldelser

FILM: Sex, mat og prat, det er hovedingrediensene i intellektuelle franskmenn og -kvinners liv, skal vi dømme etter Olivier Assayas nye film som på norsk har fått tittelen «Mellom linjene». Handlingen foregår med andre ord i senga eller ved bordet.

Det er sterkt dialogbasert film, men likevel underholdende for den som har sans for «de skravlende klassers» uendelige utlegninger om modernitetens forbannelser eller velsignelser. Det viktige spørsmålet i denne sammenheng er bokas mulige død i den digitale tidsalder. Om det høres knasende tørt ut, kan jeg forsikre at her er debatten så heftig krydret med sarkasmer, ironi, sleivspark og latterliggjøring, at det smaker av fugl.

Dommedagsprofeter

Litteraturindustrien er jo selvet navet som alt elevert tankeliv dreier seg om; her er selvopptatte forfattere, pengebevisste forleggere, utrydningstruede kritikere, ambisiøse teaterfolk, kommersielle serieaktører og – i våre dager ikke minst – de djevelske dommedagsprofetene. De som er så unge og digitalt avanserte, at de erklærer at all papirlesning avgår ved døden, og at hele det litterære kretsløpet må nullstilles og restartes. På deres premisser.

Biblioteker er utelukkende lekestuer for barn eller varmestuer for hjemløse, er en av de muntre spådommene fra de revolusjonære. Forleggeren Alain (Guillaume Canet) rives mellom tradisjonene i sitt 100 år gamle forlag og kravet om digitale utgivelser som både er billigere i produksjon og kommuniserer bedre med et nytt publikum. I mer enn 10 år har han utgitt romanene til Léonard (Vincent Macaigne), men de selger dårligere for hvert år, selv om de er fulle av grisete scener med lett gjenkjennelige personer fra det parisiske kulturliv. Nå sier Alain nei. Han refuserer Léonards siste manus, som har fått den malende tittelen «Endelig punktum».

Alle bedrar alle

På fransk heter filmen «Doubles vies» - dobbeltliv – som i grunnen kjennetegner de fleste av filmens aktører. Forfatteren Léonard har et forhold til Alains skuespillerkone Selena (Juliette Binoche), mens tradisjonalisten Alain har et forhold til forlagets nyansatte digitaliseringsekspert Laure (Christa Théret). Léonards kone Valérie (Nora Hamzawi) er politisk rådgiver for en kulturpolitiker som også har sine svin på skogen. Alle bedrar alle, alle har gjennomskuet det, og alle er redde for å havne i en nøkkelroman og avsløres «mellom linjene».

I løpet av de litterære debattene - på sengekanten, over restaurantbordet, i radiostudio eller på seminarer – faller det både vittigheter og kyniske erkjennelser om en industri på kanten av et stup. «Tweets er vår tids haiku.» «Ansikter har et marked; en gjenkjennelig romanfigur har krav på vederlag.» «Blås i kritikeren. Man trenger ikke subjektiviteten til en mellommann; sats på algoritmene i stedet, altså folks forbruksvaner.» «Bare eldre mennesker leser i dag, men minstepensjonister har ikke lenger råd til bøker.» Osv.

Liv og lære

Olivier Assayas har flere poengterte og vittige skildringer av forskjellene mellom liv og lære; mellom de høytstående idealene og den kommersielle virkeligheten. I en av Léonards nøkkelromaner skildrer forfatteren en sexscene i en mørk kinosal under visningen av Michael Hanekes kunstnerisk ambisiøse film «Det hvite båndet», mens den virkelige modellen påpeker at det skjedde under en av de superkommersielle «Fast & Furious»-filmene. Det intellektuelle åndssnobberiet er selvsagt skyteskiven i filmen, men den er heller ikke blottet for en oppriktig bekymring for bortfallet og forflatningen av de vanskeligere og mindre kommersielle kulturuttrykkene. Man kan le av staheten, men må likevel beundre folk som insisterer på verdien av kunst som ikke selger.

Olivier Assayas fikk prisen for beste regi ved Cannes-festivalen i 2016 for «Personal Shopper». Hans nye film er mer pratsom enn visuelt betagende, men dialogen er til gjengjeld lett og stimulerende. Om dette ikke er en film som vil appellere til et bredt publikum, har den til gjengjeld mye – både komikk, ironi og tankekors – for folk som verdsetter ord.

.